Meir enn regn

It’s more than rain that falls on our parade tonight
it’s more than thunder it’s more than thunder
it’s more than a swindle this crooked card game
it’s more than sad times it’s more than sad times
none of our pockets are filled with gold
nobody’s caught the boquet
there are no dead presidents we can fold
nothing is going our way
and it’s more than goodbye I have to say to you
it’s more than woe-be-gotten grey skies now
(Tom Waits)

Meir enn regn er en av Frode Grytten sine novellesamlinger, den kom ut på midten av 90-tallet. Ni noveller er med – når jeg leser novellesamlinger tar det alltid et par noveller før jeg venner meg til de korte historiene.

Felles for historiene er at vi er på ett av disse mindre stedene, av og til er det Odda, andre ganger vet vi ikke, men vi kjenner igjen småstedenes dynamikk og miljø. Det er under lesingen av novellen Sjuk av lykke at jeg begynner å skjønne hva denne lille boka handler om. I den ganske annerledes novellen, den har en litt mer masende stil enn resten da de aller fleste setningene starter med Og, møter vi en ung gutt som har en kjæreste og de har vært i produksjonen av Tsjekhov sitt drama Onkel Vanja. For ikke mange ukene siden så jeg dette teaterstykket på Nationaltheatret her i Oslo og det slo meg da jeg leste om denne sjukt forelska unge mannen at novellene i stor grad handler om de som blir igjen når andre drar, slik som i den russiske klassikeren.

I et lite kontrollrom, i en fabrikk, kanskje var det i Odda, sitter den en 37 år gammel mann. Han er håpløst forelsket i i sin skiftmedarbeider, en ung, vakker ferievikar som til vanlig studerer. Denne mannen dro aldri og det er så vondt å lese tankene hans der han sitter med forelskelsen sin. Monologen vi får høre er sår og det blir opp til vi som lesere å forstå mannens historie ut fra det som sies. Jeg liker det med Grytten, han forklarer ikke ting ihjel, han forklarer knapt – og slikt er godt for et lesende hode.

Overraskende nok likte jeg denne novellesamlingen mer enn jeg trodde. Det er et veldig godt spenn i historiene som kommer fra Grytten sin penn; humor, ettertanke, men også beskrivelser av miljøer og steder.

Anbefales!
———-
Boka er lånt på biblioteket.

Reklame

Saganatt av Frode Grytten

Her i forrige uke trodde jeg et lite øyeblikk at jeg holdt på å utvikle en bitteliten forfatter-crush. Jeg var kanskje kommet femten sider inn i Frode Grytten sin Saganatt og tenkte at jeg rett og slett bare digget denne forfatteren. Jeg fniste og koste meg med setningene og leste høyt og tenkte at dette folkens, dette, det er jævla godt.

Se! Er ikke dette bildet hentet ut fra et 80-talls Norge?

Saganatt (Lundetrilogien) består av tre romaner på tilsammen 450 sider. Den har bodd i bokhylla mi siden den kom ut – og jeg gremmes, gremmes over hvor langt tid det har tatt meg å lese disse tre korte romanene.

Første roman er Kom søndag. Det er her jeg (nesten) blir panegyrisk. Vi er i Odda på 80-tallet og læreren Arvid Lunde kommer for å undervise i tysk og historie. For å forstå Norge sier Arvid må man forstå Odda – han begjærer et slags mystisk tiltrekning til dette industrisamfunnet. Arvid har springflobukser (å  – det er lenge siden jeg har hørt ordet springflobukser), melder seg inn i AP og handler på børsen. Før midten av 80-tallet er kommet er Arvid millionær, i alle fall på papiret. Det er språket og menneskene som gjør at jeg blir helt bergtatt. Her er det karakterer som sier det slik det er – og litt til. Jeg digger språket som ikke er inntullet i uforståelige metaforer, men som klarer å formidle både kraftsalver og ettertanke.

Det var også uaktuelt å melde saka til politiet sidan ingen påstod at noko ulovlig hadde skjedd. Arvid Lunde kunne ikkje dømmast i ein rettsal, men han blei rekordrask dømt av lokalsamfunnet, han hadde opptrådt uetisk, umoralsk og uansvarlig.

Språket føles veldig menneskelig – vi ser ser hvordan det endres når Arvid Lunde, aksjespekulant, forlater sin tilværelse i Odda for en jobbe med aksjer på heltid i hovedstaden. Språket forandrer seg, selv om historien blir fortsatt kommentert fra et Odda-isk perspektiv, jeg liker disse sidekommentarene, de passer godt inn i historien. Det er interessant hvordan vi egentlig aldri blir kjent med Arvid Lunde, vi blir kun kjent med han via det vi blir fortalt av andre.

Hæ, tenkte jeg da jeg begynte å lese om Harold Lunde i roman nummer to I morgon er det måndag. Dette var å falle litt var min andre tanke. Harold Lunde er en eldre mann, en tidligere møbelselger fra Fana, men nå er butikken konkurs. Han klarte ikke å konkurrere med Ikea og har nå bestemt seg for å kjøre til Sverige for å kidnappe Ingvar Kamprad. Utover det har han ingen særlige mål, turen blir til som den kommer. Stusslig tenkte jeg, men historien har egentlig ikke særlig mye stusslighet rundt seg.

Det er en ganske annerledes historie som Harold Lunde forteller, i motsetning til sin sønns historie, har han selv regi på hva som fortelles. Han forteller om et langt møbelliv – og et liv med en kone som nå ikke kjenner han igjen. Jeg blir forbauset over hvor mye som sies om et land i en enkelt manns historie. Kidnappingsdramaet utspiller seg samtidig som Norge feirer seg selv med OL på Lillehammer.

I den siste romanen hopper vi til Norge i 2010. Den åttende dagen heter den og vi går inn i en organisasjon som består av store, døde sosialdemokratiske politikere. Gerhardsen og Bratteli med flere er alle del av en slags organisasjon som passer på at dagens sosialdemokrater oppfører seg. Og når det ikke skjer – at de ikke oppfører seg altså – så rydder disse medlemmene opp. I sine helt gjennomsnittlige Toyota Corolla’er kjører de rundt i Oslo og sørger for å rette opp skader og være føre var.

Hva skjer tenkte jeg her, hva er dette? Mens de to andre historiene var litt mer folkelige (les: forståelige), er denne på grensen til det absurde. Når stilen skiftes så kjapt tar det litt tid å venne seg til det – og her må man virkelig legge fra seg nesten all fornuft. Likevel, selv om jeg prøvde å være åpen ble jeg nok aldri like komfortabel med denne romanen som med de to andre. Jeg liker dog tanken og perspektivet og av en eller annen grunn så setter ordet stormannsgal seg i hodet mitt, er det det som skjer før de sosialdemokratiske prinsippene forsvinner eller går i glemmeboken?

Ikke vet jeg, men det jeg vet er at jeg likte disse tre romanene og alle tankene jeg fikk da jeg leste den. De tre foregående ti-årene er ikke langt unna, men samtidig så har lille Norge endret seg – vi har endret oss. Av og til er det godt å se seg tilbake, grundig, og ikke bare med en kort blikk over skuldra.

Anbefales!
———–
Boka er kjøpt selv.