Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

våke over dem som overJeg har jaktet litt på denne boka. Eller, det er mer korrekt å si at jeg har ventet på denne leseopplevelsen. Jeg har lest noen norske romaner i år, men om jeg ser bort fra Innsirkling 3, er de få romaner som jeg virkelig har latt meg begeistret for.

Eller, er det begeistret jeg egentlig er? Jeg ble nok mer slått ut av denne boka. En anelse kvalm ble jeg også, men først og fremst krøp deler av den under huden.

Våke over dem som sover er den samiske forfatteren Sigbjørn Skådens første roman på norsk. Han har flere samiske utgivelser bak seg. Romanen kom ut nå i 2014 og er utgitt på Cappelen Damm.

Bokas hovedperson er samiske Amund, som kjører fra barndomshjemmet sitt og til Kautokeino. Amund er en anerkjent kunstner på vei opp og nå skal han jobbe med et stort prosjekt. Livet i Kautokeino er preget av overgrepssakene som kom frem for noen år siden, men livet går sin gang og lite er kanskje endret?

I boka møter vi også Amunds mor, bestefar og oldemor. Forfatteren bruker Mor, Bestefar og Oldemor om disse personene – og Amund selv blir omtalt som Sønn. Et interessant grep som både viser slekters gang, men også hvor i historien vi er uten for mange forklaringer. For meg er disse eldre delene svakere enn Amunds historie. Historiene om Amunds slekt rommer mye, mye uro og ikke helt enkle liv. Innblikk i en samisk hverdag får vi også, det er blant annet veldig spennende å lese om språk (norsk versus samisk) i dagliglivet og hvordan dette har endret seg opp igjen. Dessverre tror jeg vi ikke er lenge nok «der» til å kjenne på hva som skjer.

Som leser kjenner vi ganske fort et ubehag i Amunds historie. Hva er det egentlig han har tenkt å gjøre Kautokeino? Og er alt det som skjer, først rundt han og senere med han egentlig greit? Jeg tror det er dette ubehaget som Skåden setter ord på ved Amunds karakter som gjør denne romanen veldig lesbar.

Anbefales!
(Og om du ikke er helt overbevist -les gjerne Solgunns omtale av boken også).

——-
Boka er lånt på biblioteket.

Har du lyst til å lese noe norsk? 3 tips

Har du lyst til å lese noe annet enn Innsirkling 3 i høst?

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg leser meg gjennom hverken vår- eller høstlistene på norske forlag, men av og til får jeg lest bøker det året det er utgitt.

Her er tre norske bøker som ikke oversvømmes av spalteplass i 2014, omtalene i kursiv er hentet fra forlagene.

Norske edelstener av Emil B. Lund
norskeedelstenerVictor Sommerfelt er ung og vellykket og grunnet hans bakgrunn og sosiale posisjon forventes en fremtid av permanent velvære. Han er intelligent, arrogant og nedlatende,  beundret av menn og ønsket av kvinner, men for øvrig mest interessert i å perfeksjonere egne manerer og fremstå som en suveren begavelse i alle livets disipliner. Romanen følger Victor og hans privilegerte krets, og tegner et tydelig bilde av et bestemt miljø og en utstudert overfladisk og verdifattig mentalitet hvor det finnes kun et credo: Aldri vær deg selv og aldri vis hva du føler.  Victor er standsmessig oppvokst på beste vestkant i Oslo og er omgitt av venner og familie som alle bærer etternavn med klang av gammel overklasse og tunge norske slekter.

Jeg skrev: Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Det ingen har fortalt det av Bergljot K. Nordahl
det ingen har fortalt deg

Ny roman fra Bergljot Nordal. Karoline er forfatter som bor med mann og barn et lite sted i Norge. Under en skrivehelg i Oslo dumper hun borti venninnen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia overtaler Karoline til å besøke henne i København, der Pia er en del av et miljø av barnløse, frie kunstnere og designere. For Karoline blir København-turen en hårfin balanse mellom fortid og nåtid, trygghet og utbrudd, flukt og hjemlengsel, og det virker stadig mer umulig for henne å dra hjem til familien.

Jeg skrev: Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Hekla myter av Eli Fossdal Vaage
hekla myter
På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid. 

Jeg skrev: Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Bøker jeg har omtalt som også er utgitt nå i år er biografien om Winston Churchill Ung gigant av Jon Hustad, Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller, krimboka Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner, novellesamlingen Utid av Kristin Lind, fantasyromanen Bergtatt av Martin Fyrileiv og romanen Rakels bok av Sissel Værøyvik.

(Det ingen har fortalt deg og Hekla myter av de tre bøkene omtalt er leseeksemplar).

Innsirkling 3 – solid fra Tiller

Historien om David tilspisser seg. I Innsirkling 1 og Innsirkling 2 har den unge mannen med hukommelsestap vært en rød tråd i historiene som har blitt fortalt.

innsirkling

Hvorfor har han mannen en båt på hodet? Æh, hvilken mann mener du? Er det noen på tv som har båt på hodet? Neeei, han mannen på boka di. Hvorfor har han båt på hodet? Åhh, han oljeplattform på hodet, ikke en båt. Hmm, men hvorfor?

Innsirkling 3 er ikke bare fortsettelsen på historien, det er også slutten på en enestående trilogi. Har du ikke lest disse bøkene anbefaler jeg å lese disse bøkene kronologisk og tett. Ja, også anbefaler jeg deg å slutte å lese dette innlegget nå, les bøkene i stedet.

Malen fra de to første bøkene videreføres i alle fall til vi møter David selv. Først ute er Marius, Marius er like gammel som David, han er forlovet med Julie og de skal snart gifte seg. Marius er litt nedstemt og ikke komfortabel med sitt eget liv. I åpningskapittelet er Marius og Julie på fest sammen med noen av Marius venner. Kapittelet er et eksempel på en fortellerteknikk som Tiller er suveren på. Han tar oss med inn i det som i utgangspunktet er vanlige (og hverdagslige) sosiale settinger, han lar oss være tilstede når vi mennesker er på vårt verste. Jeg blir flau, ja, av og til reagerer som jeg er tilstede. Jeg føler at jeg er der, jeg ser venner og par som er syrlige, mennesker som er ikke klarer å stoppe i tide og mennesker som ikke er der de vil være i livet.

Susanne er en av Davids eks-kjærester. Nå er hun i tretti-årene, hun lever alene men hennes mor og søstre er ikke helt fornøyd med hvor hun er i livet. Kanskje er hun ikke det selv heller? Brevene til David er full av bitterhet, men det er også skarpe beskrivelser av 90-tallet, inkludert både studentlivet og de famøse backpackerturene som gud og hvermann foretok. Hvermann i alle fall. Noen av disse brevene blir litt for lange for meg, Susanne har mye å si, men det blir mye synsing om hvorfor ting har blitt som de har blitt. Samtidig, med Susanne så pirker Tiller i meg. Jeg liker ikke Susanne, men jeg får stadig følelsen av at jeg burde spørre meg selv hvorfor. Jeg er ikke så sikker på om jeg likte svaret.

Så er David her. Den siste delen av boka er viet han som har vært en rød tråd gjennom boka. Hvem er David? Delen om David kjennetegnes av to momenter som egentlig har vært der gjennom hele trilogien men som ikke har vært så tydelig før nå. Spenning og overraskelse. Det er detaljene som gjør historien, dette er historien om historiene.

Det skrives og sies mye om Innsirkling-trilogien nå. For meg er disse bøkene noe helt spesielt, da jeg leste Innsirkling 3 tenkte jeg at dette er stort, nå leser jeg en fremtidig klassiker.

——–
Boka er kjøpt selv.

Norske edelstener av Emil B. Lund

norskeedelstener

Victor Sommerfeldt er oppvokst i en fornem familie på Oslos beste vestkant. Fremtiden ligger for hans føtter, han har de riktige vennene, den riktige ballasten og de riktige pengene, det handler kun om å fremstå som enda bedre og skjule de feilene man av og til gjør.

Norske edelstener er Emil B. Lunds debut. Lund er født i 1978, er utdannet litteraturviter og er selv oppvokst på vestkanten.

Victor Sommerfeldt er bedre enn alle andre, i alle fall jobber han hardt med å fremstå som han behersker det livet byr på. I hans engere krets kommer de alle fra gamle penger, mens nye penger er representert ved Anna Wang, Sommerfeldts kjæreste som nesten fremstår som vulgær. Penger blir vanligvis ikke diskutert, med unntak når de er enig om at det ikke finnes noe særlig materielle klasseforskjeller i Norge, de selv tilhører en kulturell overklasse.

Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Viktor Sommerfeldt er dyktig, men selv ikke han er dyktigere enn de feilene han gjør. Under en prat med noen venner kommer han med en faktafeil, dette klarer han ikke å la ligge. Lenge etter på er han overdrevent opptatt av denne feilen, klarer ikke legge den bak seg og tror at den blir spredd i vennegjengen. Ironisk viser kanskje sannheten å være mer sårende – ingen brydde seg egentlig. Hendelsen viser hvordan Viktor Sommerfeldt selv er fanget i et spill han tror han behersker til det fulle.

Tross betraktningene og monologene er det en viss distanse i romanen, en distanse både mellom leser og Sommerfeldt, men også mellom Sommerfeldt og disse andre. Vi får egentlig aldri plassert Sommerfeldt, og jeg liker at forfatteren har valgt å satse på Sommerfeldt. Gjennom Viktor Sommerfeldt blir også vi menneskene betraktet. En angivelig voldtekt blir diskutert heftig, selv venners skjebner blir diskutert for diskusjonens skyld. Folk er glad i snakke, men sier vi egentlig noe? Norske edelstener er mer en historie om mennesker, enn ett miljø.

Konklusjon – det bor folk på vestkanten også.
———–
Boka er kjøpt selv.

 

Boka vi alle venter på – og hvordan finne ei bok jeg leste på 90-tallet?

innsirkling

Endelig! På mandag kommer boka jeg tenker det er mange som har ventet på. Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller er endelig i butikken! Jeg er egentlig ikke så spent. Etter at jeg leste et utdrag på Aschoug sine sider noterte jeg fornøyd at Tiller er tilbake i like god form som i Innsirkling 1 og Innsirkling 2. Så nå bare jeg venter jeg, venter på å vite resten av historien om David.

Da jeg leste om boka Tyvenes by på bloggen Betraktninger kom jeg nok en gang til å tenke på en bok vi leste på barneskolen. Boka ble lest høyt til oss og var (nok) en ungdomsbok som handlet om beleiringen av Leningrad. Hovedpersonen var en gutt ved navn Boris (?) og han måtte skaffe mat til familien utenfor den beleirede byen. Jeg husker ikke navnet på denne boka, ei eller navnet på forfatteren. Dette var nok helt på begynnelsen av 90-tallet så det er ei stund siden den ble utgitt, jeg aner heller ikke om den var norsk eller oversatt.

Er det noen dere ute som aner hvilken bok dette er?

Det ingen har fortalt deg av Bergljot K. Nordal

Det ingen har fortalt deg er skrevet av Bergljot K. Nordal og kom ut nå i 2014. Nordal har tidligere skrevet romanene Magda og Ruts bok. Det ingen har fortalt deg er den første romanen av Bergljot Nordal jeg har lest.

det ingen har fortalt deg

Sommerlig omslag – fint med klare farger

Eg-et i boka er Karoline, en forfatter som har økende suksess med sine bøker. Hun bor sammen med mannen Håkon og deres to barn. På en skrivehelg i Oslo møter hun tilfeldig igjen barndomsvenninen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia jobber og bor i København hvor hun jobber som designer. Pia inviterer Karoline til København. Karoline opplever en slags uro og blir dratt mot København og venninens liv der.

Det hender vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at jeg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmar han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side.

Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Som leser fanger vi ganske fort opp Karolines uro. Karoline er ikke vanskelig, hun kunne fort ha irritert meg, vært en sånn karakter som man ergrer seg over ikke «gjør det riktige». Karoline vet hva hun har, hun vet Håkon står for. Samtidig ser hun ikke på seg selv som lykkelig, det er noe som gjør at hun ikke helt klarer å leve i nuet.

Ligger løsningen i København hos Pia? Pia og hennes venner, spesielt Hans, ble romanens utfordring for meg. Jeg liker ikke Pia. Det betyr at forfatteren har skrevet en karakter som jeg ikke er likegyldig til og det er en styrke – naturligvis. Det jeg ikke helt klarer å forstå meg på er Karoline og Pia sitt forhold. Ut fra det Karoline gjør og ser tilbake på klarer jeg ikke å forstå hva Karoline ønsker å oppnå i København. Jeg synes derfor at mange av scenene fra Københavns sitt uteliv blir hakket for kjedelig fordi jeg sitter egentlig og lurer på hva er det Karoline egentlig gjør der.
——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget mot en ærlig omtale.

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Har du møtt Olivia Henriksen?

høyt henger de

Skal det være ett par italienske sko?

Ikke?

La meg introdusere deg for Olivia. Hun er i førti-årene og har kommet tilbake til Norge etter mange år i  utlandet. Hennes diplomatmann har forlatt henne for yngre versjon og etter en jobb i en blomsterbutikk er hun nå arbeidsledig. Barna har blitt voksne og hun deler husvære med sin enslige bror og bruker dagene på å gå tur med hunden Dino. En dag tar Dino Olivia med til et lik på en hytte ikke langt unna der de bor. Og Olivia, hun er nysgjerrig. Hun vil gjerne finne ut hvorfor en kjent advokat fra Oslo henger fast utenfor hytten til en nabo…

Olivia bor på Ankerholmen, en oppdiktet øy utenfor Tønsberg. Øya har noen fastboende og en del hytter. Den siste tiden har det vært en opprivende stemning mellom de som bor der da det jobbes iherdig med å fjerne boplikten. Men ingen blir vel drept på grunn av en bopliktskonflikt?

Olivia bestemmer seg for å etterforske mordet selv, hun kjenner da strengt tatt miljøet på øya bedre enn politiet? Utfordringen er at Olivia ikke er helt dreven med dette med å etterforske så det er ikke alltid hun ser hva som skjer.

Olivia besitter en egenskap jeg gjerne kunne tenkt meg å ha. Olivia er god på å snakke med folk og dette gjør at hun klarer å innhente en god del informasjon, både fra andre på øya men også fra politi og advokater.

Sjangeren er krim, men noe hardkokt krimroman er ikke dette. Jeg har nesten lyst til å kalle det feel-good krim, men tenker at det kanskje blir en litt for morbid merkelapp. Mord skjer, men spenningen med tanke på hvem som er morderen er egentlig aldri der. Likevel så er dette en bok hvor man bare må lese neste side. Jeg tror det er fortellerstilen til Olivia forfatteren har lyktes veldig godt med. Olivia føles veldig ekte, hun er sjarmerende, humoristisk og har en god dose selvironi. Hun gjentar ikke ting altfor ofte og hun gjør feil. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men det karakterer føles mer ekte når de gjør små feil.

Forfatteren bak Høyt henger de har også klart å stoppe i tide. Boka er i underkant av 300 sider og omtrent i det jeg begynner å tenke at det begynner å nærme seg et metningspunkt for Olivias småprat er siste side lest. Akkurat i tide til at jeg gleder meg til neste bok med Olivia Henriksen.

PS til dere som har lest boka – det er Flavia hun leser, ikke sant?

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Utid av Kristin Lind – novellesamling

Utid novellerEn av vårens debutanter er Kristin Lind. Hun har skrevet novellesamlingen Utid som er utgitt på Cappelen Damm.

Novellene i samlingen er korte, hverdagslige og ofte konsentrert rundt to personer og deres forhold. Første novelle ut er tittelnovellen Utid og er den som overrasker mest. Vi er i en by og vi møter en ung jente som blir parkert på en lekeplass av sin mor som forsvinner i et ærend et stund. På lekeplassen møter hun en dame som er ute og lufter hunden sin. Dialogen mellom disse to er nesten på kanten til absurd, hvor den voksne damen er mer irrasjonell enn barnet. Novellen var som overraskende, da jeg hadde lest den ferdig måtte jeg nesten spørre meg selv om hva som skjedde nå.

Lind er god på å ta oss inn i situasjoner. Vi møter en mormor som snart skal (vil) dø og et barn som ikke helt forstår hva som skjer. Hverken mormoren eller moren klarer å være ærlig på hva som skjer, hverken til hverandre eller til seg selv. Selv om denne novellen er både trist og fin, så synes jeg at Lind klarer å være humoristisk også.

Videre møter vi for det meste par i ymse situasjoner. Noen har vært gift lenge og klarer ikke å snakke sammen om annet enn praktiske detaljer, det er usikkert om de skjønner at det er noe de burde ha snakket om. Andre klarer ikke å snakke om det de tenker, det er imponerende hvor gode vi mennesker er på å unngå å faktisk snakke sammen. Situasjonene som Lind beskriver er ofte litt kleine, kanskje til og med litt ubehagelige. Dessverre forsvinner noe av intensiteten og tilstedeværelsene som var i de to første novellene utover samlingen.

Trenger novellesamlingen å ha en rød tråd? Jeg ville egentlig ha sagt nei. Jeg hadde en fin leseopplevelse, men her føler jeg det mangler noe binder disse bruddstykkene av (livs)situasjoner sammen.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Rakels bok av Sissel Værøyvik

Omfattende debutroman fra Sissel Værøyvik!

rakels bokDet finnes ingen kort måte å oppsummere handlingen på i Rakels bok så jeg referer til forlagets omtale på baksiden:

Foreldrenes dramatiske død bringer Ella fra New York hjem til Bergen for å gjøre opp boet etter dem. Den gamle villaen huser også en leieboer, den eldre kvinnen Rakel, som med sin særegne væremåte både frastøter Ella og vekker hennes nysgjerrighet. Snart blir hun dratt inn i fortellingen om et bemerkelsesverdig liv, et liv som har utspilt seg i flere land over mange tiår, siden Rakel som liten jente ble sendt som flyktning fra Bratislava til Norge for å unngå nazistenes jødeforfølgelser. Har disse to kvinnene noe å gi hverandre?

Handlingen er lagt opp etter en formel vi kjenner, i takt med en historie om Ella som utspinner seg i nåtid blir vi kjent med Rakel og hennes liv i Bratislava og senere i blant annet Bergen.

Rakels historie er både trist og spennende og det er definitivt hennes historie som bærer denne boka. Rakels liv er velskrevet, glir godt og uten for mye gjentagelser. Personlig finner jeg frempek som «det skulle gå mange år før hun så ham igjen» litt irriterende, men det har ingenting å si for selve historien.

Værøyvik har også noen ekstra fine setninger innimellom som jeg dvelte med, som i siste setning i dette avsnittet hvor ilden er et bilde på lidenskap mellom to personer i boka.

Hun vendte seg mot ham, og endelig løftet han blikket og møtte hennes. Hun kunne se skammen i øynene hans, den stumme bønnen. Men han hadde allerede krympet til ingenting, smuldret til aske foran øynene hennes.
Så naiv hun hadde vært. I rommet der ilden var blitt tent, ble den også slukket.

Ellas historie og kanskje spesielt oppførsel har jeg litt mer vanskeligheter med å svelge. Vi er i Bergen i 2009 og Ella er tilbake på barndommens stier etter mange år i New York, hun har hatt et vanskelig forhold til foreldrene sine hele livet. Jeg opplever spesielt første del av boka som både litt rotete og kunstig. Tre ganger på veldig kort tid får vi for eksempel vite at en onkel av Ella er inngiftet. Første gang sies det ganske subtilt, ved å nevne at tanten ligner på bestemoren. Så gjentas det at onkelen er inngiftet to ganger til på relativt kort tid. Ja, det er småting men det er irriterende og kunne godt ha vært luket ut av forlaget. Ella er også, spesielt i begynnelsen, en karakter jeg oppfatter som kunstig og distansert, spesielt i dialogene.

Historien som utspinner seg på 380 sider er ganske omfattende, forfatteren har mye på hjertet. Deler av denne historien vi leser kunne godt å ha fått en egen roman! For jeg må si at selv om jeg synes romanen kunne hatt en strammere regi så er det ikke tvil om at dette er en bra historie. Og jeg håper virkelig at Sissel Værøyvik har flere historier på lager for Rakels bok levner ingen tvil om at hun er god forteller.

Tine kalte den en fantastisk debutroman, mens Bokelskerinnen kaller debuten god og gripende.
——-
Boka er kjøpt selv.