The Dead of Jericho & The Riddle of the Third Mile – 2 x Morse

«You’ve got my address?» she whispered.
He nodded. «I don’t know your name, though».
«Anne. Anne Scott»
He smiled – almost happily.
«What’s your name?».
«They call me Morse», said the policeman.

Morse er på fest og sjekker opp en ung kvinne. På vei ut får han telefonnummeret og adressen, men misforstår og tror hun er gift. Seks måneder senere står han på døra hennes, men finner ingen hjemme. Samme dag blir hun funnet død, men Morse tror ikke på teorien om at det er selvmord så han setter i gang sin egen etterforskning. Det viser seg fort at innbyggerne i Canal Street i et området som kalles Jericho har mer å skjule.

The Dead of Jericho er sålangt en av de beste romanene i serien om inspektør Morse. Den har virkelig alt man trenger, et uvanlig godt mysterium, men også drama, en dæsj med kjærlighet og haugevis av litterære referanser. Morse er i storform – og det må også forfatteren Colin Dexter ha vært når han skrev denne romanen. Jeg blir stadig forundret over hvor mange forskjellige vinklinger Dexter har i sine bøker om Morse, det er bøker man kan glatt lese etter hverandre da de virker aldri monotone. Innfallsvinkelen er alltid forskjellig, noen gang hører vi fra ofrene, andre ganger er det kun Morse og hans påfunn som beskrives.

Kjærlighet og litteratur er også ingredienser i den påfølgende boken om Morse som heter The Riddle of the Third Mile. Dette er en den sjette boken om inspektøren – og den er litt som å komme ned på jorden igjen. Morse blir her oppsøkt av en bekjent ved et av collegene i Oxford som er bekymret for en av sine kollegaer som ser ut til å ha forsvunnet. Ikke lenger finner politiet et lik i en elv – liket mangler vitale deler som gjør at det er vanskelig å identifisere den døde. Morse er overbevist om at man her har med den forsvunne professoren å gjøre. I denne boka føler jeg at Morse delvis parodierer Poirot med et typisk Agatha Christie-plott,  tilslutt er det så mange som lurer hverandre at jeg klarer ikke i dag å huske hvem morderen var.

Uansett er dette en bok som absolutt verd å lese i Morse sammenheng fordi vi får vite veldig mye om Morse sin bakgrunn. Morse var selv en gang en fremragende student i Oxford og her får vi historien om hvordan han endte opp i politiet. Samt, om jeg skal leke hobbypsykolog, hvorfor han aldri giftet seg. I begge bøkene så fortsetter forøvrig det gode samspillet mellom Morse og Lewis, kontrastene blir enda større her når Lewis blir bestefar og Morse fortsatt kun roter seg opp i håpløse bekjentskaper.

Jeg er glad er knapt halvveis i serien om Morse, sju bøker står fortsatt ulest i bokhylla mi. Språket er alltid en nytelse, her er ikke noe slurv eller korttenkte løsninger. Viktigst er det som ikke står, det vi selv må finne ut. Akk, dette er krim på sitt beste.
——–
Jeg har kjøpt bøkene selv.

Reklame

Service of All the Dead av Colin Dexter

Morse klarer ikke å bestemme seg for om han skal dra på ferie til en gresk øy, så han ender med å bli hjemme. Han bestemmer seg for å dra inn til byen, går etter en kvinne med barnevogn og finner et mord.

Det er ikke bare et mord, men to mystiske dødsfall i en kirke kommer han over. Morse klarer ikke helt å legge mordene fra seg, feriedagene blir brukt til sin egen etterforskning, til han redder Lewis fra å besøke svigermoren.

Det tar ikke lang tid før det skjer nye ting med de som er knyttet til kirken og Morse har en formell etterforskning på gang. Selv om mordene nesten ramler inn døra stopper det ikke Morse fra å løse mordene over en pint på puben.

Service of all the Dead er den fjerde romanen om Morse og Lewis skrevet av Colin Dexter. Det er ikke å komme fra at ikke bare er Morse en fremragende etterforsker, men at Dexter behersker kunsten med å skrive gode romaner. Den første boka jeg leste av han var nesten litt vanskelig, det tar tid å fordøye hans elegante setninger. Tidvis kan det være mye som kommer frem. Etter noen bøker er stilen enklere å håndtere og det er lettere å kose seg med språket og mysteriene.

Mordmysteriet i denne romanen tar litt av, i ren Agatha Christie kommer det ene og det andre mordet og jeg klarer ikke å holde tritt med hvem som er hvem. Noe av grunnen til at jeg finner det vanskelig å holde tritt er at om vi ser bort fra de som etterforsker mordene så er mange av karakterene ganske typiske. Da jeg leste boka fikk jeg et bilde i hodet mitt av et gigantisk sjakkbrett med alle karakterene som brikker og den som styrer det hele er Morse. Eller kanskje var det morderen, fordi det er nivå over intrigene som ramler frem denne gang. Uansett så gjør Morse det han vil, til en viss grad bruker han også folk, men som vi ser i denne boka, han er ikke fremmed for å hjelpe. Vakre kvinner that is.

Dexter bruker ikke spalteplass på å beskrive sine karakterer, ei heller Morse og Lewis. Det vi lærer om disse karakterene kommer i en setninger her og der, som leser må vi sette sammen denne informasjonen selv. For oss lesere er det derfor et pluss at han har valgt to motpoler, familiemannen Lewis og ungkaren Morse, som hovedpersoner.

Her kan du lese hva Labben synes om boka.
———–
Boka er kjøpt selv.

Colin Dexter og hans romaner om Morse – kan det bli bedre?

Last Seen Wearing er uten tvil en av mest briljante krimromanene jeg har lest. Jeg var så oppslukt, så fascinert, bergtatt over historien som utspilte seg. Spesielt i den først delen av romanen.

Morse får en to år gammel forsvinningssak i fanget. Hans kollega som hadde hatt saken er død, men spørsmålet er om han fant ut noe før han døde. Morse er ikke særlig begeistret, det er ikke en gang et lik. Men han snur steiner og det tar ikke lang tid før han sier til Lewis at han er sikker på at den unge jenten er død.

Last Seen Wearing er Colin Dexter sin andre roman om Morse. The Silent World of Nicholas Quinn er bok nummer tre. Sistnevnte handler om den døve læreren Nicholas Quinn som blir funnet død. Det tar ikke lang tid før Morse (kanskje litt lengre tid for Lewis) at morderen befinner seg blant hans kollegaer.

The Silent World of Nicholas Quinn er en helt annen bok enn førstnevnte. Den er mer et «lukket rom» mysterium. Den er ikke like knivskarp som Last Seen Wearing, men fortsatt noe av det beste i sin sjanger. Morse er som Poirot i en av de siste kapitlene, bare mindre innlysende. Dexter kan være krevende å lese, han gir ikke alltid oss leserne svaret. Morse kan gi litt blaffen og da er det ingen som opplyser oss lesere heller!

I Dexter sine romaner om Morse handler det om detaljer, detaljer, detaljer. Både for meg som leser, men også for Morse og Lewis. Lewis er forøvrig (enda?) bare en perifer karakter, han er litt Hastings bortsett fra at han (heldigvis) ikke driver og forelsker seg i feil personer.

I Last Seen Wearing blir vi litt mer kjent med Morse.Han er en finurlig karakter. Han er skarp, naturligvis – og han evner å tenke utenfor boksen. Samtidig kan han være ufin, han er mottagelig for sjarm og han elsker små og store dilemma. I et kapitlene bruker han utrolig mye tid på å vurdere om han skal kjøpe seg Sunday Time eller News of the World.

It was the regular hebdomadal debate which paralleled the struggle in the Morse’ charachter between the Coarse and the Cultured. Sometimes he bough one; sometimes he bought the other. Today he bought both.

Humoren er der, absolutt. Men ikke påtagende og tidvis subtil. Språket er presist, det er nesten som jeg vil kalle det perfekt. Jeg er veldig glad jeg har ti uleste bøker om Morse i bokhylla. For deg som ikke leser engelsk så virker det som de aller fleste er oversatt til norsk, men at man kanskje må ut på skattejakt på antikvariater for å finne de første.
———-
Bøkene har jeg kjøpt selv.