Popular: Vintage Wisdom For a Modern Geek

popular

Maya Van Wagenen er en nerdete tenåringsjente som plasserer seg selv ganske langt nede på skolens rangstige, kun over de som er betalt for å være tilstede. Under en ryddesjau i hjemmet finner familien ei bok fra 50-tallet som faren hadde kjøpt for flere år tilbake. Boka er Betty Cornell’s Teenage Popularity Guide. 

Moren utfordrer Maya til å følge Bettys tips for å bli populær og lager et prosjekt ut av det hele. Med et nytt tema for hver måned i skoleåret tester Maya ut om 50-tallets tips for økt popularitet fungerer i dag.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble nysgjerrig på denne selvbiografien skrevet av unge Maya Van Wagenen, men jeg er veldig glad jeg ble. Vi følger Maya gjennom et skoleår, gjennom eksperimenter, nedturer og oppturer, selv om det kanskje er flest nedturer.

Maya er ærlig og reflektert – i tillegg til at hun skriver godt. Hennes tanker og refleksjoner rundt popularitet er interessant lesing, hun blir aldri for voksen eller belærende. Hun klarer godt å få frem sin egen stemme, og både familie og redaktør(er) skal ha for at de lar en del små detaljer være. Detaljer som det hadde vært enkelt å ta vekk, men som for meg som leser viser Maya som reelt menneske i en reell familie. Mayas familie bodde i perioden hun skriver om langs grensen til Mexico. Hele nabolaget er preget av den omfattende smuglingen, noe som naturligvis gir konsekvenser i hverdagen. Mayas far foreleser i historie og hele familien jobber for at de skal kunne flytte til ett bedre sted å bo.

Hvordan blir man populær? Svaret var nok mindre entydig enn hva jeg ville tro – og svarene, det er nok mer riktig å bruke flertall, overrasker meg også. Mayas usikkerhet og keitete evne til å takle sosiale situasjoner er veldig gjenkjennelig, selv for noen som er dobbelt som gammel som henne.

Jeg har lest den engelske utgaven, men nå i høst kom boka på norsk på Gyldendal under tittelen Populær. Vintage-tips for nerdete jenter.
——–
Boka er kjøpt selv.

Reklamer

Ung gigant av Jon Hustad: Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig

Churchill og jeg, vi går ganske langt tilbake.

ung gigant

Jeg ble derfor veldig nysgjerrig på Jon Hustads biografi om Winston Churchill og tiden frem til første verdenskrig. Biografien kom ut nå i år (2014)  og er utgitt på Schibsted.

Jon Hustad klarer gjennom 300 sider å holde min nysgjerrighet. Han er god på å beskrive det som alltid har fascinert meg – den adelige Winston Churchill – og den Winston Churchill som ofte stod på utsiden.

Winston Churchill ble født 20.november i 1874 på gigantiske Blenheim. Blenheim Palace ble gitt til John Churchill, den 1.hertugen av Marlborough. Det skortet derfor ikke på de riktige anene da Churchill kom til verden, selv om hans mor var en av mange rike amerikanske jenter som giftet seg med engelske adelige på andre halvdel av 1800-tallet. 

Hans foreldre var fraværende, faren døde da Churchill var en ung mann. Faren hadde store problemer på slutten av sitt liv og så egentlig aldri sin sønn. Moren var ikke engasjert i hans barndom, men bistod Churchill med sitt utstrakte nettverk da han ble voksen. Chuchill hadde derfor ingen lykkelig barndom og fant seg heller ikke til rette på skolene han ble sendt til. Etter flere forsøk kom han inn på militærakademiet Sandhurst hvor han gjorde det bedre. Etter endt tid på Sandhurst var han i militæret, senere var an også journalist. Han var i India sammen med the 4th Queen’s Own Hussars, senere som journalist både på Cuba og i Sudan. Dog er det vel først og fremst hans flukt under Boerkrigen som gjorde han kjent.

Om denne flukten, ja egentlig om hele Churcills liv finnes det utall av historier og anekdoter om Churchill. Hustad gjør et godt stykke arbeid i å bekrefte eller avkrefte mange av historiene. Utfordringen med mange av disse historiene er at de gjør biografien litt stykket opp.

Dette gjelder spesielt de første kapitlene i biografien, som også er preget av veldig lange setninger. Ett eksempel er…. Frankrike hadde før krigen planlagt for en invasjon de ville ha, ikke for den som alle andre, inkludert Churchill, så komme, en tysk invasjon gjennom det nøytrale Belgia – det eneste landet Storbritannia faktisk hadde gitt en garanti om hjelp i tilfelle krig – Frankrike hadde nemlig bestyrket grensen mot Tyskland, en ikke mot Belgia.… (s9). Slike setninger synes jeg gjør teksten vanskelig å lese, jeg må hele tiden gå tilbake til begynnelsen av setningen for å se om jeg har skjønt hva jeg leser.

Ett av Hustads mål med biografien er også å gjøre oss norske lesere kjent med en spennende og avgjørende periode i verdenshistorien. Og her ligger nettopp også styrken i denne biografien. I den siste delen hvor fokuset er på både britisk politikk samtidig som man følger opptakten til første verdenskrig, synes jeg boka er både informativ og analytisk. Hustad plasserer Churchill godt inn i hans samtid og gir oss ett innblikk i hva som var med å forme Churchill som politiker. Kanskje er opptakten noe ensidig beskrevet, men når det gjelder hovedpersonen selv er Hustad god på å beskrive de mange sidene av han.

PS! Jeg kan ikke dy meg og avslutter med følgende sitat av Churchill – her tror jeg det kan være lærdom å hente for mange. Sitatet er fra 1930:

Never, never, never believe any war will be smooth and easy, or that anyone who embarks on the strange voyage can measure the tides and hurricanes he will encounter. The statesman who yields to war fever must realise that once the signal is given, he is no longer the master of policy but the slave of unforeseeable and uncontrollable events.
——-
Takk til forlaget for leseeksemplar.

Biografisirkelen: Hulda Garborg – forfattaren og feministen

Så gjør vi klar for runde 2 i Moshonista sin lesesirkel om biografier, denne gangen med temaet Skribenter.

hulda garborgJeg plukket med meg Sigrid Bø Grønstøl sin biografi om Hulda Garborg med meg hjem fra biblioteket. Garborg, Hulda that is, er et av disse navnene jeg ikke vet så mye om. Var det ikke noe med bunader?? Kona til Arne?? Jeg tenkte at denne boka ville være en fin introduksjon til en litt glemt forfatter.

Hulda Garborg ble født i 1862 på en større gård på Hedmarken. Dessverre så måtte hun tidlig forlate hjemgården og bodde ei stund på Lillehammer før hun kom til Kristiana. Der møtte hun Arne Garborg som hun etter hvert giftet seg med. I 1898 bosatte de seg på Labråten i Asker hvor de holdt hus også for mange av sine kunstnervenner. Hulda Garborg gikk bort i 1934.

Hun skrev over 40 bøker i sitt liv og var en særdeles produktiv forfatter. Hun skrev ikke bare romaner, men også lyrikk, skuespill og sakprosa. I sistnevnte kategori var hun spesielt opptatt av matlaging, husstell og bunader.

Boka Hulda Garborg – forfattaren og feministen er egentlig ikke en tradisjonell biografi. Forskeren og forfatteren Grønstøl har selv tatt utgangspunkt i at hun blir overrasket når hun kommer over Garborg sin omfattende produksjon. Er disse bøkene relavante for i dag? Og hvorfor er ikke Hulda mer kjent i dag?

Jeg leste denne boka i begynnelsen av juli. Nå er den tilbake på biblioteket og jeg er her og dette blir derfor litt knotete. For ordens skyld, det er ikke boka som er knotete, den er relativ kort men inneholder så masse informasjon at det nesten tyter ut gjennom den. Der  fikk jeg plutselig et bilde av litteratur- og feministteoriene som kjemper om å komme seg ut gjennom permen – fnis, litt avsporet der.

Etter at jeg ganske kjapt var ferdig med de første leveårene til Hulda så datt jeg av. Dette var dessverre ikke den introduksjonen til Garborg sitt liv og som jeg hadde sett for meg. Grønstøl tar ganske raskt utgangspunkt i Garbrog sine verker og diskuterer personen Garborg ut fra hennes egen samtid. Det er gjort både presist og skarpt, men jeg har dessverre ikke bakgrunnen til å følge. Eller hodet til å holde rede på alle og alt som nevnes. Jeg nikket og leste videre, men til syvende og sist sitter jeg igjen med en eneste tanke. Og det er…

Jeg vil lese noe av Hulda Garborg!

Ja, for selv om jeg ikke husker noe særlig om det som jeg leste så ble jeg skikkelig nysgjerrig. Og om noen år, når jeg faktisk har lest noe av fru Garborg, så skal jeg finne denne her boka på loppis og lese den igjen. Det gleder jeg meg til.
——–
Boka ble lånt på biblioteket.

PS: Lenker til flere omtaler av biografier finner du her.

En tigermammas kampsang av Amy Chua

Jeg fant denne boka i en tilbudskasse og ble litt nysgjerrig. Jeg husker jeg leste om denne ekstreme oppdragelsesmetoden da boka kom ut i 2011 og jeg tenkte at det kan være ganske fint å lese om hvordan man ikke skal oppdra barna sine.

Amy Chua er født i USA av kinesiske foreldre. Hun gifter seg med en amerikansk jøde, men de bestemmer seg for at de skal bruke en kinesisk tilnærmingsmetode til oppdragelsen av sine barn.

Dette er en historie om en mor, to døtre og to hunder. Den handler om Mozart og Mendelsshon, piano og fiolin, og hvordan vi klarte å komme oss til Carnegie Hall.

Det skulle egentlig vært en historie om at kinesiske foreldre er flinkere til å oppdra barn enn vestlige foreldre.

I steden ble det en bok om en bitter kulturkollisjon, om kortvarig heder og ære og om at jeg ble ydmyket av en trettenåring.

Hmm. En tigermammas kampsang viste seg å være hakket mer interessant enn jeg trodde. Chua ønsker å være en kinesisk mor og jeg synes hennes egen definisjon av hva en kinesisk mor viser essensen i boka så her er filsofien til kinesiske mødre

1) skolearbeidet alltid kommer først, 2) at karakteren A minus er en dårlig karakter, 3) at barna må ligge minst tå år foran klassen i matte, 4) at man aldri må gi barna kompliment i offentligheten, 5) at om barnet ditt er uenig med en lærer eller en trener, må du alltid ta part med læreren eller treneren, 6) at de eneste aktivtetene barna bør få lov til å være med på er de som til sist kan fære til en medalje og 7) at den medaljen må være gull.

Chua og mannen får to døtre og Chua satser ganske mye på å oppdra de to barna til å være veloppdragne og flinke. Det er ikke så mye Chuas holdning til skolearbeidet som er forstyrrende lesing, det er mer det som skjer etter skolen og i helgene. Eller i fritiden som vi andre kaller denne tiden. Chua bestemmer seg ganske fort at hennes døtre må ha hobbyer og hun ender opp piano til den eldste og fiolin for den yngste. Barna må fra ganske ung alder øve opp til fem timer om dagen, dette er naturligvis i tillegg til skolearbeid. Chua har et ekstremt engasjement i denne øvingen, til tider vil jeg si at det tar faktisk helt av.

en tigermammas kampsangChua selv er ingen hjemmeværende fru. Hun har sin egen karriere som vi forøvrig får høre om, i dag er hun jusprofessor ved Yale Law School. Hennes egen stemme i boka er ganske tydelig. I begynnelsen synes jeg boka var litt stakkato og kanskje litt masende. Etter hvert skjønte jeg at skrivestilen speiler nok Chua sin egen stil, litt anmasende, ja, men ikke minst også ekstremt besluttsomt. Hvis hun ikke får det hun ønsker i første omgang jobber hun hardere for å få det ved neste runde.

Denne kinesiske tilnærmingsmetoden fungerte godt på hennes første datter, utfordringen kom med nummer to. Hun opponerte fra dag en. Bønn og trusler, alt som måtte til for at datteren skulle øve på fiolinen. Chua kunne bruke timesvis på  få datteren til å øve på fiolinen hver dag. Timesvis. Det er ganske mange minutter av dagen som går bort til krangling. Chua brukte også enorme ressurser på organisering av barnas hverdag og organisering av undervisning og privattimer. Når de er på reisefot krever krevde hun at døtrene skulle øve flere timer om dagen. En fiolin kunne man ha med seg i bagasjen, værre var det med å finne et tilgjengelig piano. Men Chua klarte dette uansett hvor de befant seg.

Jeg sa innledningsvis at boka var interessant og det var av flere grunner. En av grunnene var at jeg ble fascinert over innsatsviljen til Chua, ekstremt eller ikke, ingen skal si at hun ikke var dedikert til sine døtre. En rød tråd gjennom boka er også at hardt arbeid lønner seg, en kan komme langt selv om man ikke er noe naturtalent. Hardt arbeid bør man jo uansett noe man ikke bør kimse av uansett hvorfan man velger å oppdra barna sine.

Hun forteller  i boka om hvorfor hun gjør dette. Med bakgrunn i en teori om generasjonenes forfall ønsker hun at døtrene og dermed hennes egen familie ikke skal forfalle. Om et slikt argument er gyldig nok til å pushe barna dine så mye er et annet poeng som ligger i bakhodet gjennom hele boka.

Er alt tillatt når det gjøres for barna? Hvor går grensen? Hvor privat er egentlig en oppdragelse?

En bismak av utlevering kjenner man også, familien er på ingen måte anonymisert. På slutten av boka kommer det frem at boka ble et slags familieprosjekt, og at den yngste funderer høyt på hvordan boka kom til å ende. Nå er det forøvrig seg selv Chua utleverer og kanskje gjennom sin historie en mann/en far som jeg oppfatter som tidvis veldig fraværende. Et av mantraene til de kinesiske mødrene er at barna kan klare dette, altså de pusher barna til å få A fordi de mener at barna kan klare dette. Chua selv har en utrolig tillit til sine barn, at barna ikke skal kunne takle det presset de blir utsatt for streifer henne ikke slik som jeg oppfatter det i boken.

Tulleruska har også skrevet om boka.

Tretten av Mia Berner

Hvor mange ganger kan man bruke ordene sterkt eller sårt når man skriver bokomtaler? Hvor slitte kan disse ordene bli? Hver gang man kommer til en bok som fortjener disse ordene så føles det som ordene er brukt opp – jeg har skrevet dette før. Det gjør det ekstra vanskelig når en bok faktisk er både sterk og sår…

trettenJeg ble først oppmerksom på Mia Berner i Klassekampen. Hun hadde et innlegg, et dikt for en sak om noen som var krenket. Jeg husker ikke saken, men jeg husker dama. Brillene. De røde brillene som var hennes varemerke. Så døde hun i 2009 og jeg husker jeg tenkte (igjen) at jeg må få lest noe av denne dama, men tanken forsvant. Helt til jeg stod på Notabene på det lokale kjøpesenteret med hennes erindringsroman Tretten i hånda.

Gjennom noen korte kapitler tar Berner oss med gjennom hennes barndom i Stavanger. Hun vokser opp i et priviligert hjem, fra et materialistisk perspektiv. Hennes far hadde store forretninger, hennes mor hadde store ambisjoner – og en merkelig oppdragelsesfilosofi.

Romanen er av typen som kan virke enkel, men som gir så mye mer ved lesing. Det er sjeldent jeg legger fra meg bøker når jeg har et kapittel med fem sider igjen, men denne boka krevde sine naturlige pauser. Pustepauser. Hva venter bak neste sving?

Berner skrev denne boka da hun visste hun skulle dø. Hun åpnet bokstavelig talt dørene inn i sitt staselige barndomshjem i Stavanger, og for å bruke en klisje, ting er ikke alltid slik det ser ut som utenfor.

Historien fortelles av Berner som barn, hun lar ikke et langt liv prege teksten. Hun prøver ikke å forklare – eller kanskje bortforklare oppførselen til moren. Ei prøver hun å forklare hva oppveksten har gjort med henne, det blir opp til oss leserne å tenke dette. Berner sin oppvekst handlet først og fremst om hennes forhold til moren. Det begynner med smådrypp, etter at de har flyttet inn i et nytt og staselig hjem hvor faren har fått lagt uslitelig gulv.

– Vonde å holde rene, sier mor, som jeg nesten aldri har sett med en mopp eller en skureklut. Hun tenker nok på pikene, som nå blir opptatt med skuring oftere og lenger enn hun har beregnet.

Det er først i kapitlet som boka har fått navn etter at vi skjønner hva som egentlig skjer. Berner fyller tretten år. Kvelden før hadde hun og moren kranglet. Da venninene dukket opp, finkledd og presangene dinglende i hånden sender moren de hjem. Mia har ikke vært snill. Om kvelden kommer riset frem.

Mor kommer opp og tar ned riset fra sin faste plass ved døren. Dette nokså nye riset, som mor ved middagsbordet en gang i vår måtte be far bestille fra Italia, siden det gamle var begynt å bli så slitt at det ikke gjorde full nytte.
(…..)
Det tar tid å få slike ris sendt opp til Norge. Det skal hentes papirer på posten og pakke på tollboden, eller hvordan det nå er, etter at de er blitt bestilt av damene på fars kontor, som har skrevet på engelsk. Mye bry, for mange, å grunn av en indre lomme i meg.

Den kvelden opponerer Berner, det italienske riset blir hengende i fred fra da av. Moren finner derimot andre metoder for å straffe den unge piken. Hun låser døren slik at hun ikke kommer seg inn når hun kommer hjem fra skolen. I timesvis må hun traske rundt i det kalde vinterværet.

I Berner sine skildringer blir det sagt så mye. Bak mange av de enkle historiene som fortelles skimter vi en gryende bevissthet om blant annet klasser og dermed også tilhørighet. Vi aner at Berner ganske tidlig skjønner at friheten ikke ligger i et godt møblert hjem.

Anbefales!

Du kan lese mer om Mia Berner på følgende nettsider
Wikipedia
Nrk
Aftenposten
———
Boka er kjøpt selv på salg.

Some Girls, Some Hats and Hitler – A True Story av Trudi Kanter

Nesten 80 år gammel setter Trudi Kanter seg ned og skriver historien om sitt livs kjærlighet; Walter. Tiden snurres tilbake – og vi er i Wien i 1938.

somehatsTrudi er en ung hattemaker, med en veletablert bedrift og egen leilighet midt i Wien. Hun er vakker, tilhører eliten og penger nok til en god livsstil. Hun er også jødisk. I 1938 møter hun den litt eldre forretningsmannen Walter. Han bokstavelig talt svosjer henne med til lunsj – og de er fortapte. Trudi vet at dette er mannen hun vil ha.

Wien 1938 er glamorøst, men også usikkert. Hitler står ved dørstokken – jødene opplever en økende uro. Trudi sin jødiske kunder forsvinner, snart er det umulig å drive sin egen bedrift. Hun vet at hun må komme seg ut av landet og helst til England, men hun vil ikke dra uten Walter.

Lett å lese og kanskje lett å glemme, det er noe mer med denne boka enn det man tror ved første øyekast. Samtidig som Trudi, hun skifter etternavn så mange ganger i løpet av boka at hun rett slett er kun Trudi for meg, forteller om Walter og hvordan de kommer seg ut av Østerrike, så forteller hun også sin egen historie. Mellom linjenene forteller hun om sin egen karriere, bedriften og hvordan hun ikke gir seg.Selv etter at de kommer til London, klarer hun å brødfø seg selv, mannen og ikke minst sine foreldre som kommer etter. For henne gikk overgangen til et nytt land relativ godt, hun hadde med seg noe nyttig i bagasjen – et yrke.

Trudi hadde stor apetitt på livet, fine klær, hatter, luksuriøse kafeer og kjekke menn. Med en ganske skarp penn forteller hun livet i Wien før og etter Hitlers overtagelse av Østerrike. Samtidig er hun pragmatisk, hun ser fremover og er rådsnar. Jeg kunne gjerne tenkt meg å ha lest mer om livet i Wien på 30-tallet, hun kunne gjerne ha startet historien tidligere. Samtidig som hun gjerne kunne ha skrevet mer om livet etter at krigen var over. Med andre ord- jeg likte godt denne boka og synes den var altfor kort!
———–
Boka er kjøpt selv.

Den unge Amalie Skram – Et portrett fra det nittende århundre av Liv Køltzow

Amalie Skram ble født i 1846 i Bergen og i 1884 giftet hun seg med danske Erik Skram. Det er denne perioden Køltzow har konsentrert seg om i biografien Den unge Amalie Skram – Et portrett fra det det nittende århundre, som kom ut i 1993.

Det er en hårfin grense mellom personlig og privat. Eller for å stille spørsmålet jeg har tenkt på siden jeg leste ferdig denne biografien i forrige uke – trenger jeg å vite alt for å (prøve å) forstå Amalie Skram sine bøker?

Noen av de beste biografiene jeg har lest er skrevet av  skjønnlitterære forfattere, på stående fot nevner jeg Carole Shields sin biografi om Jane Austen og Hilde Hagerup sin biografi om Virginia Woolf. Selv om jeg antar at alle skriveprosesser er individuelle føler jeg at de har beskrevet det å leve med skriving på en god måte.

Liv Køltzow er en erfaren forfatter, og som både Shields og Hagerup trer hun inn i boka. Hun sammenligner sitt liv med Skram sitt liv, hun diskuterer kulturforskjellene og endringene fra midten av 1800-talet til midten av 1900-tallet. I tillegg så gjør ikke Køltzow skam på tittelen på boken, hun portretterer det samfunnet Skram levde i.

Først er er det Bergen, videre er blir jorda rundt som kapteinsfrue, senere havner hun på Østlandet. Hun blir født inn i en familie som jobber for å komme seg opp, det ender med at faren tilslutt går konkurs. Bergen på 40- og 50-tallet blir godt beskrevet, vi får en god forståelse av hvordan Amalie Skram sitt liv. Utfordringen blir at der Køltzow mangler grunnlag, for eksempel er det et år av Skram sitt liv man ikke har særlig dokumentasjon på. Disse delene blir fort omstendige, ved bruk av sekundære kilder og en del hypotetiske spørsmål og funderinger. Generelle beskrivelser etterfølges av antagelser av hva Skram gjorde. Det blir for mye, for mye tekst og for mye informasjon. I tillegg så er ikke nødvendigvis biografien lesevennlig når det gjelder lay-outen, det er mye tekst på hver side. Samtidig så er kapitteloverskriftene små oppsummering og gir et godt inntrykk av hva vi kan forvente oss.

Teksten levner ingen tvil om at Køltzow har gjort et utrolig bra forarbeide til denne boka. Ikke bare har hun inngående kjennskap til hennes romaner, men kildematerialet hun bruker er stort. Etter hvert som Amalie Skram (ironisk nok avsluttes boken i det hun tar navnet Skram), blir eldre er flere og flere av hennes brev bevart.

Dette gjør at  deler av brevvekslingen mellom henne og Erik Skram er gjengitt. For meg blir dette litt for personlig, litt for nært. Amalie Skram hadde mange tanker, hun hadde vært gift før og var bekymret for Skram sine damehistorier, kanskje ikke helt ukjent menneskelig trekk. Flere av Skram sine romaner omhandler ekteskapet som institusjon så jeg forstår at dette kan være viktig for forståelsen av hennes romaner, men samtidig så blir det av og til litt for mange detaljer. Det er langt fra nødvendig for meg å vite alt.

Nå høres jeg negativ ut, det er alltid enklere å være kritisk enn positiv. Lesingen av denne biografien var en mektig leseopplevelse. Jeg har dessverre lest altfor lite av Skram og jeg kunne også ha tenkt meg å ha lest mer om livet hennes etter at hun giftet seg. I 1884 hadde hun kun utgitt debutromanen Madam Høiers Lejefolk. Det er etter giftemålet at hun begynner å få utgitt sine verk. Samtidig er det perioden frem til giftemålet som legger grunnlaget for hennes skriving. Jeg er veldig glad for at jeg har tatt meg tid til å lese denne biografien selv om det har tatt tid. Både Køltzow og Skram er forfattere jeg definitivt skal lese mer av.
———-
Boka er kjøpt selv på loppemarked.

Amalie, Liv, William og meg: En oppdatering

I over to uker nå har jeg lest en bok. Det er uvanlig for meg. Egentlig har jeg flere ganger tenkt at jeg skal legge boka jeg leser vekk, men samtidig så har jeg vært imponert.

Jeg leser Den unge Amalie Skram – et portrett fra det nittende århundre av Liv Køltzow. Biografien er på 400 sider og er utfordrende å lese. Det er masse tekst på hver side, lite luft og Køltzow har en særegen skrivestil. Biografien er veldig personlig, både om Køltzow selv og Amalie, i tillegg til at den til tider er uvanlig hypotetisk. Det er deler av Amalie sitt liv vi ikke har så mye informasjon og Køltzow har funnet en metode å dekke dette opp på. Det er mye informasjon, både om samfunnet, omgangskretsen til Amalie, familien og om hennes verk. Jeg har ikke lest så mye av Skram enda – det gjør også lesingen litt utfordrende. Det er mye å ta inn, men jeg liker det. Jeg tror nesten jeg kommer til å bli litt lei meg når jeg ikke skal ta med den røde, litt klossete boka hverken i senga eller i veska.

I august startet jeg på en lydbok, en fremtidig favoritt tenkte jeg. Any Human Heart av William Boyd var navnet. Jeg hører først og fremst lydbok på vei til jobben og av til på vei hjem, men de to siste månedene har jeg vært så uvel at jeg har ikke orket å konsentrere meg om å høre historier. Med barn i magen har jeg rett og slett hatt nok med å bare komme meg gjennom bussturene. Nå er kvalmen forhåpentligvis historie og formen er stigende, og jeg har tatt opp igjen Any Human Heart igjen. Romanen er på ingen måter en favoritt, likevel viser Boyd hvorfor han er forfatter jeg stadig kommer tilbake til.