Jeg elsker smågodt, ok. Å få en ny bok av Kate Morton i hendene er litt som få en svær pose med smågodt i hendene. Surt, søtt og salt – hmmm – og plutselig er posen tom.
Hemmeligheter er Kate Morton sin nyeste roman og den kom ut på norsk nå i mars. Fersk fra pressa med andre ord, den kom ut på engelsk i fjor under navnet The Secret Keeper. Hemmeligheter er ikke en dårlig tittel på norsk, for Mortons bøker er egentlig full av hemmeligheter. Mørke, dystre familiehemmeligheter som kanskje burde få ligge i fred, eller?
Laurel er hovedpersonen i Hemmeligheter, hun er en anerkjent britisk, skuespiller, godt opp i årene og med beina godt plantet på jorda. Som ung jente ble hun i 1961 vitne til at moren myrdet en mann. Mordet blir avskrevet som en selvforsvar mot en ukjent mann, men Laurel hørte vitterlig at moren kjente han. Tilbake i nåtid ønsker Laurel å finne ut hva som skjedde denne varme sommerdagen for mange, mange år siden. Dessverre så begynner morens helse å skrante så hun må selv nøste i morens historie.
Historien veksler mellom nåtid og fortid, sistnevnte med fokus på London under krigen. Denne vekslingen mellom fortid og nåtid har jo blitt et kjennetegn ved mange av romanene som utgis i disse tider og som noen ynder å kalle dameromaner (akkurat det får være en annen diskusjon), men jeg synes det er få som behersker denne vekslingen bedre enn Morton.
I Hemmeligheter føles historien som utspiller seg veldig godt og naturlig sammensatt. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor den føles så naturlig, kanskje har det noe med (tilsynelatende) nærheten mellom fortiden og nåtiden? Lag på lag med hemmeligheter åpnes og historien kommer frem. Det vil si, Morton går ikke i fellen om at det er bare en sannhet og en historie – for det er det sjeldent, noe som kommer godt frem her.
I god Mortonstil er boka på godt over 500 sider – men det er en historie som fyller hver en side. Som smågodtposen kommer slutten altfor tidlig.
Jeg glemmer stadig at Morton ikke er britisk, men kommer fra Australia. Som i sine tidligere romaner er hun ekspert på å formidle det mystiske, men samtidige koslige britiske. Her er det ingen slott og adel denne gangen, og selv om det er noen bøker som spiller en bitteliten rolle i handlingen, savner jeg litt den boklige atmosfæren. London under krigen er derimot godt beskrevet, bombingen, mangelen på ordentlig mat og ikke minst, når man må ut og kjøpe sukkertøy på svartebørsen…
Ok, oppsummering. Jeg tror fans av Morton vil like denne, jeg likte denne. Men skulle jeg ha lest Morton for første gang ville jeg ha startet med Den glemte hage, for meg har den til nå vært Morton sin beste.
Knirk har lest den engelske utgaven av boka.
——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar som jeg selv etterspurte fra forlaget.
Hysj! Lesing pågår 