(Det femte barnet) Ben – ute i verden

Hva var Ben? Han sov i sengen sin som alle andre, han brukte kniv og gaffel, han holdt klærne sine rene, han likte at skjegget var velpleid og håret stusset, men likevel var han ikke som alle andre.

En leser gjorde meg oppmerksom på at Doris Lessing sin roman Det femte barnet haddet en oppfølger. Ben – ute i verden heter den og kom på norsk i 2003. Enda viktigere gjorde leseren meg oppmerksom på at romanen ikke var fullt så depressiv som den første.

Jeg bet på agnet og bestilte boken på Deichmanske.

Ben – ute i verden er en mye mildere roman. Jeg hadde forventet meg mer nød, mer vold, rett og slett mer jævelskap for å bruke et mindre pent ord.

Den er ikke pyntelig, oppfølgerboka om Ben, det er den langt fra. Ben havner stadig i dårlig selskap, han bor på en gård og hjelper til, før han etterhvert havner hos en eldre dame. Hun dør og Ben står snart på gaten, før han møter en prostituert som brødfør han og samtidig får tilfredsstilt sine egne behov.

Slik fortsetter egentlig Ben sin reise. Han møter folk som bruker han, får sitt og forlater han. Noen få bryr seg om han, men ingen kan egentlig hjelpe.

Hva Doris Lessing vil med denne historien vet jeg ikke, skjønner ikke. Kanskje vil hun at jeg skal fundere på mitt eget ubehag, ubehaget om at jeg følte mer for moren som satte en bytting til verden, en byttingen selv? Fordi for meg blir det det bunner ut i, at jeg klarer ikke helt å se historien fra Bens side.

Det er igjen ingen tvil om at Doris Lessing er en god historieforteller, i denne boka tyr hun til noen interessante fortellergrep. En rekke mennesker kommer i kontakt med Ben, for noen blir Ben redningen. Dette forteller Lessing før hun forteller historien hvordan det gikk bra. Det fungerer bra, jeg fortsetter å lese. På denne måten kommer kontrastene mellom de som selv tar et valg om å bruke Ben, kontra Ben selv som er avhengig av andre.

Ben havner tilslutt i Brasil og senere Andesfjellene. Her blir han lurt til å tro at han skal møte sine egne folk. For, Ben har som de fleste av oss, et behov for å høre hjemme. Være blant likesinnede. Slutten er derfor intens, den handler om Ben som ser frem til å komme hjem, samtidig som Teresa og hennes venn må fortelle han sannheten. De siste førti sidene er et mesterstykke, hvor Lessing trollbinder leseren.
——
Boken er lånt på biblioteket.

Det femte barnet av Doris Lessing: Skremmende, skremmende…

Mara og Dann fikk meg til grave litt i bokhylla. I hylla for uleste romaner, bak stablene med ervervelser som har kommet i hus det siste året, fant jeg flere romaner av Lessing. Uleste. Jeg puttet Martha Quest og Den gyldne notatbok tilside for den romanen Det femte barnet.

Vel. Det femte barnet er en vanskelig roman. Ikke å lese, langt fra. Den er så enkel i språket, så glidende i historien. Kort roman, med et enkelt språk, svosj så er romanen ferdig og man sitter der med bakoversveis og tenkte hva skjedde?

Ben skjedde. Men for å starte kronologisk. Harriet og David finner hverandre på en fest på 60-tallet. Som motvekter mot to barn og det frie liv, ønsker Harriet og David seg en stort hus og masse barn. Huset blir kjøpt, altfor kjapt og altfor dyrt. Harriet er knapt innenfor huset før hun blir gravid. Fire barn følger kjapt, alle søte og veltilpasset barn. David jobber, de får hjelp fra sine foreldre til barnepass og økonomisk støtte. Egentlig hadde de bestemt seg for en barnepause før nummer fem og nummer seks når Harriet blir gravid igjen.

Selve svangerskapet er annerledes, hardt og en baby som omtrent sparker hull i magen. Det blir ikke bedre når han kommer ut, det nye barnet er særdeles annerledes enn de andre barna. En bytting er kommet i hus.

Er det slemt å skrive bytting? Ben viser seg å være ganske så slem, etter som han vokser opp kommer han nærmere og nærmere ondskapsfull. Han dreper husdyr og viser ingen følelser i det hele tatt. Sterk, klumpete og med et spesielt utseende.Han skremmer alle rundt seg, men han skremmer også meg. Hvor kommer ondskapen fra? Hva er det naturen vil?

De andre barna er livredd han. Livet i det en gang koselige og romslige huset kretser rundt Ben og hans aktiviteter. For Harriet så blir livsituasjonen håpløs, for å skåne de andre barna må hun holde Ben unna, samtidig som hun glir lengre og lengre unna de.

Lessing gir oss ikke noe Hollywood slutt. Det er lite Hollywood over romanen generelt. Det føles ekte. Rått og brutalt. Hva gjør en mor? Prøver å redde et barn som ikke kan reddes? Hva når hele familien får lide?

All håp, forventninger og det koslige kaoset i det store huset stilner. Foreldre, venner og slektninger  finner unnskyldninger for å slippe å komme i nærheten av Ben, ingenting blir det samme. Og Harriet og David? Tilslutt er det huset, rammen rundt familielivet de sitter igjen med. Bygningsverket, alt annet forsvant.

Lessing sier så mye på kort tid. Hun er en drivende god forteller.

Mer Lessing, takk!
——-
Boken er kjøpt selv.

Mara og Dann av Doris Lessing

Vår sivilasjon har gått til grunne, Europa er i en ny istid. Vi er i fremtiden, om tusenvis av år. I Afrika, eller Ifrik som kontinentet nå finnes, finner vi den lille jenten Mara og hennes bror, Dann. Som svært unge må de flykte fra sin by der de har levdt et priviligert liv. De blir tatt med til en liten landsby hvor de blir plassert hos en eldre kvinne. Barna lever i denne Steinbyen i flere år, før Dann forsvinner. Forholdene er særdeles dårlige, hovedgrunnen er mangel på vann. Dann kommer senere tilbake for å hente Mara og de starter sin ferd nordover, der skal det være vann og bedre forhold.

Doris Lessing er en mangfoldig forfatter. Mara og Dann kom ut i 1999 på engelsk under tittelen Mara and Dann. An adventure. Den kom på norsk året etter. Den er nok hverken hennes beste, eller mest kjente, men samtidig så har den Nobelegenskaper over seg.

Lessing kaller romanen et eventyr, jeg kaller det fantasy, kanskje til og med dystopia. Eller kanskje er det science fiction. Den første delen, og kanskje den beste, er dystopisk så det rekker. Lessing beskriver tørken, den totale mangelen på vann slik at jeg blir tørst. Jeg føler nesten at huden min tørker opp når jeg sitter og leser romanen, så ekkelt er det. Sanden som setter seg over alt og håret som er en gigantisk stor flokse, jeg blir bare tørst av lesingen.

Mara og Dann sin reise varer lenge, men takket være noen gullmynter som de fikk av den eldre damen i Steinlandsbyen klarer de på sett og vis å komme seg nordover. De er alene og sårbare, og det er ingen reise uten trøbbel. De møter mange forskjellige mennesker, forskjellige kulturer på veien, de må kjempe for å komme seg videre.

Fremtiden. Kanskje? For noen er dette nåtiden. Flukten eller reisen til Mara og Dann minner meg om dokumentarer man leser om folk som i dag også prøver å flykte til bedre levekår. Folk som satser liv og lemmer på å komme seg nordover. Vi trenger dessverre ikke gå tusenvis av år fremover for å se likhetstrekkene. Det er en del samfunnskritikk skjult mellom linjene hos den nøkterne Lessing, det liker jeg.Tusenvis sier Mara stadig. Referansene er der, om den maskinstyrte siviliasjonen som levde for tusenvis av år siden.

Dessverre er romanen på sitt beste når det går dårligst for Mara og Dann. Lessing er en veldig god beskrivelse av det onde, det brutale og det harde. En periode hvor Mara oppholder seg blant noen slaver i en by ved navn Chelops blir for overfladisk, jeg må jobbe videre for å lese boken.

Derimot vokser Mara i Chelops, hun finner den unge kvinnen i seg selv, som bokstavelig talt nesten hadde tørket ut. Maras største drøm er å lære, vagt, veldig vagt, minnes hun noen dager tilbake i klasserom. Nå er hun prisgitt de personene som de møter på turen. Det er ikke alltid enkelt å skjønne hvor Mara og hennes bror vil, først overleve kanskje, så håpet om bedre tider.

Overraskende likte jeg boken. Annerledes er den og nå får jeg lyst til å lese mer av Doris Lessing. Jeg kjenner det var på tide.
———–
Boken er kjøpt selv. På loppis for noen år siden.