Om påske, «Summer» og tanker om blogging

Påsken er over og vi har vel alle stått opp, eller gått tilbake, til våre hverdagsrutiner. Jeg tilbragte ferien på verdens fineste øy. Med meg i baggasjen hadde jeg masse lesestoff og store forventninger både lese- og bloggetid. Eh, vel. Knappe to bøker ble lest, ikke et eneste innlegg ble skrevet og jeg fikk ikke sett en hel episode av Poirot. Nuvel, til sistnevnte har vi i alle fall nett-tv.

Jeg er uvanlig vinglete på lesefronten i disse dager og skifter fra bok til bok. Det eneste som er fellesnevner for flere av bøkene jeg prøver meg på i disse dager er at de ikke er utgitt i går. Jeg leser nå blant annet Shakespeare, Tove Jansson og i påsken fikk jeg (i det minste) lest en bok om Poirot. Jeg klarer ikke å slutte å fascinere meg over hvor lite vi mennesker har forandret oss gjennom årene, hvordan bøker som ble skrevet lenge før jeg ble født får meg til å tenke nye tanker.

Jeg vingler derimot ikke på lydbokfronten. Jeg har akkurat startet Emma, men før det ble jeg ferdig med enda en roman av Edith Wharton. Jeg tror 2014 blir året da jeg virkelig startet å lese Wharton. Innledingen til beskrivelsen av romanen Summer kan henlede oss leserne (og hørerne!) til å tro at dette er kjærlighetshistorie.

Og det er en kjærlighetshistorie – hva er ikke det? Men det er en historie som først og fremst handler om å overleve.

Summer details the sexual awakening of Charity Royall, who lives unhappily with her hard-drinking adoptive father in an isolated New England village. Lucius Harney, a visiting architect, awakens her sexual passion and her hope for escape.

Atmosfæren og stedet kjenner jeg «igjen» fra Ethan Frome som jeg leste før jul. Mennesker som bor avsides og har få muligheter til inntrykk utenfra. Whartons sine beskrivelser av den lille byen, hvem som er noe og hvem man ikke bryr seg om, skjer gjennom handlinger og Charity sin tankestrøm. Ubevisst, med det mener jeg at hun ikke bevisst legger fokus på dette men at det er et av mange lag som avdekkes underveis i romanen.

Whartons Charity skapte motstand hos meg. Jeg fikk ikke innledningsvis noe særlig godt inntrykk av denne unge jenta som sitter med sytøyet sitt på det lokale biblioteket og ikke bryr seg om at bøkene rundt henne holder på å gå i stykker. Men Charity er ung, hun både prioriterer feil og tar feil valg og hun ser det kanskje ikke selv heller, men hun er offer for et samfunn som blir holdt i sjakk av smålighet og redselen for å gjøre feil.

Jeg har tenkt mye på bloggingen den siste tiden. Hvor vil jeg? Hvorfor skal jeg fortsette? Jeg vet ikke. Jeg har ikke noe klart svar på disse spørsmålene. Ett av mine mål med bloggen har vært å prøve å løfte frem noen av de bøkene man ikke finner på butikkenes mest solgte lister. Jeg er litt usikker på om jeg gjør det, men håper at noen plukker opp ett og annet tips fra bloggen.

Jeg har skrevet over 500 bokomtaler de siste årene – det er ganske mange. Jeg kjenner at det kan være vanskelig å variere, ofte tenker jeg at dette har jeg skrevet før. Jeg tenker derfor å gå litt bort fra de tradisjonelle bokomtalene her på bloggen. Jeg kommer til å skrive om (alle) bøkene jeg leser, men ikke alltid like mye. Kanskje går veien mot litt mer uformell bokprat? Vi får se. Jeg er uansett glad for alle dere som leser bloggen. Så får vi se hvor veien går videre!

Ha en god leseonsdag:-)
——–
Lydboka omtalt i innlegget er kjøpt selv.

Reklame

The End of Your Life Book Club av Will Schwalbe

Jeg gråter svært sjeldent av bøker.

Jeg kan bli fysisk uvel og kvalm av det jeg leser, men tårene mine er forbeholdt dårlige romantiske komedier, nordmenn som vinner VM- og OL-gull og triste historier om barn. Samt klippet fra OL på Lillehammer som viser Dan Jansen når han vinner gull, jeg gråter bare jeg tenker på de scenene.

More often in lulls of conversation people ask, «What movies have you seen?» or «Where are you going on vacation?» You can no longer assume, the way you could when I was growing up, that anyone is reading anything. But it’s a question my mother and I asked each other for as long as I can remember. So one November day, while passing the time between when they took Mom’s blood and when she saw the doctor (which preceded the chemo), I threw out that question. Mom answered that she weas reading an extraordinary book, Crossing to Safety by Wallace Stegner.

The End of Your Life Book Club av Will Schwalbe er hans erindringer om moren Mary Anne sin siste tid. Hun er i 70-årene, en engasjert og driftig dame når hun får kreft. Ikke lang tid etter at kreftdiagnosen er et faktum blir bøker et felles prosjekt for mor og sønn.

Listen over bøker de leser sammen er lang, listen over bøker de snakker om er lengre. Utvalget er eklektisk, her det klassikere, religiøse bøker og underholdningsromaner. Bøker har alltid vært en stor del av deres liv, Will minnes helgene da han vokste opp  hvor foreldrene satte seg ned i stua med en hver sin bokstabel. Barna hadde valget mellom å lese selv eller å være ute og leke og komme hjem til måltidene.

Boka handler ikke kun om bøker, den handler også om en mor som blir syk. Mary Anne er ikke den typen som blir syk, hun klager aldri og har alltid et drøss av planer. Hun er ærlig og jeg tror det er denne «bunnærlige» og robuste dama som sønnen tegner et utrolig godt bilde av som gjør at jeg gråter.

Selv om hun går døden i møte er hun rolig, gjennom et langt liv har hun en livserfaring og klokhet de fleste av oss ikke er i nærheten av. Bruddstykkene av samtalene hun har med sin sønn gir meg som leser mye å tenke over.

Will Schwalbe, erfaren redaktør og forlagsmann, blir aldri sentimental. Egentlig vil jeg si at boka aldri blir skikkelig trist, selv om den naturligvis er det. Kjærligheten, både den mellom mor og sønn, og kjærligheten til bøkene er så naturlig, så sterk og igjen, så ærlig. Will er ikke sønnen som alltid vet hva han skal gjøre, han klarer ikke alltid å si det han tenker på og han ligger våken og lurer på om han har valgt feil bok til bokklubben deres.

The End of Your Life Book Club inspirer til lesing, men den inspirerer også til å snakke mer om lesing. Til å spørre hva du leser nå, ja til å faktisk spørre og høre på og ikke bare gå videre.

Ja jeg gråt. Jeg gråt over fine mennesker og deres kjærlighet. Jeg gråt over hva bøker kan bety for oss mennesker. For det er ganske mye.

No matter how tired I am, I can always read. But maybe that’s because of raising three children while working full-time. I think I got used to being tired all the time. If I’d waited until I was well rested to read, I never would have read anything.

Tommelen opp!
——–
(e-)Boka er kjøpt selv.

Om intensjoner og besettelser

Vi har snakket mye om intensjoner her hjemme. Hva er det som ligger bak karakterenes valg, enten det er i romaner eller i tv-serier. Noen ganger er det selvsagt, det kan handle om å overleve. Likevel er det interessant å se valgene en karakter tar for å overleve. Andre ganger handler valgene om helt andre ting. Som leser (eller seer) prøver jeg forstå disse valgene, for gjennom disse valgene blir jeg kjent med karakterene. Jeg prøver å forstå, jeg ønsker å avdekke flere lag i historien. Best er det kanskje om jeg selv tror jeg finner ut av det selv, om hintene er vage og jeg klarer å lese mellom linjene.

Hvorfor gjør karaktene som de gjør?

I romanen Besettelsen som jeg skrev om tidligere denne uken så er persongalleriet mangfoldig og i denne sjangeren er det obligatorisk med en eksentrisk samler. Her er utdrag fra boka der samleren prøver å forklare hvorfor han samler til hovedpersonen Clive Ohre:

«Spille det noen rolle om noe er ekte, så lenge vi tror det er det? Kunstmuseer og arkeologiske museer er fulle av forfalskninger, uten at det reduserer folks opplevelser.»
«Så hvorfor betaler ikke en samler like mye for en perfekt kopi?»
«Godt spørsmål. Det samlerne betaler for når de kjøper, la oss si en original bronsealdervase fra Kreta, er ikke det de får, men det de ikke får.» Han smilte kryptisk før han fortsatte: «Hendene som formet vasen for over tre tusen år siden. Tankene som krukkemakeren tenkte. Drømmene han drømte om natten. Rommet de ble drømt i. Landsbyen som omga rommet, og verdenen som omga landsbyen. Kort sagt, alt det som aldri kan eies. Det er det de betaler for. En nøyaktig kopi er like vakker, men det er altså ikke skjønnheten de er ute etter. Det er tiden.»

Ut med 2013 – velkommen 2014!

Vi er godt i gang med 2014 og jeg tenkte jeg skulle ta en kort oppsummering av bøker jeg har lest i 2013.

102 bøker, lest og hørt, ble fortært i 2013. Bra eller ikke, jeg tror jeg skal være ganske fornøyd. Familien ble utvidet og vi flytta (tilbake) til Vestlandet, så vi går inn for at 2014 skal bli et roligere år med masse fine lesestunder.

Hva var best i 2013*? Her er en liten uhøytidlig oppsummering:

Årets beste: Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet? av Maria Zennström
Årets sterkeste: Frida – et selvmords anatomi av Slavenka DrakulicÅrets norske: De usynlige av Roy Jacobsen
Årets 90-tallsroman: Kjærlighetens republikk av Carol Shields
Årets klassiker: Ethan Frome av Edith Wharton
Årets-da-alt-falt-på-plass: Er vi fri nå? av Linn Stalsberg
Årets 2.verdenskrigsdokumentar: Jeg overlevde Treblinka av Chil Rajchman
Årets dokumentar: Det var DDR av Astrid Sverresdotter Dypvik
Årets diktsamling: Epikurs hage av Ulla Hahn
Årets fantasy: Odinsbarn (Ravneringene # 1) av Siri Pettersen
Årets frodigste: Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson
Årets spenning: Besettelsen av Vidar Sundstøl (ikke omtalt på bloggen enda)

Når jeg ser på listen over hva jeg har lest i 2013 ser jeg fraværet av klassikere og spesielt av forfattere som Doris Lessing og Sigrid Undset. Kun en bok av Nancy Mitford og den var uansett ikke noe høydare. Det er godt jeg har funnet  meg en klassisk forfatter å lese, Edith Wharton gleder jeg meg til å lese mer.

Jeg har ingen store mål for 2014, men jeg vil gjerne lese litt flere klassikere. Ellers så tror jeg 2014 blir et år hvor jeg blir glad for hver bok jeg klarer å lese. Jeg har allerede startet bra. Jeg hører på Jane Austen sin Persuasion som lydbok, leser Cora Sandels Kranes konditori og på Kindlen holder jeg på med The End of Your Life Book Club av Will Schwalbe.

* Få av disse er utgitt i 2013, her konkurrerer alle med alle.

Når er det upassende å lese i ei bok?

Vi har nok alle tenkt tanken i en eller annen situasjon, tanken om at nå hadde det vært fint å kunne ta opp boka i veska og lese litt. Men vi gjør ikke alltid det, gjør vi vel?

Da jeg skrev forriges ukes innlegg om å lese 100 bøker i året tenkte jeg mye på det om det er passende i alle situasjoner å ta frem ei bok. Noen vil kanskje kjenne et ubehag over å ta opp ei bok når det er folk man kjenner tilstede?

Alltid en bok i veska. Og selv om Alice Munro sin debut er aldri så god så er det ikke jeg som har spist på boka. Jeg skylder på dragen ved siden av.

Jeg skriver for eksempel her på bloggen at jeg engang leste bok i ett bryllup. Det er naturligvis sant, men det er en sannhet med modifikasjoner. Bryllupet var på samme dag som den siste boka i serien om Harry Potter kom ut og boka var naturligvis med i overnattingsbagen. Jeg leste naturligvis ikke i kirka under selve vielsen, jeg leste heller ikke under middagen for da viet jeg meg til konversasjonens kunst (hark, hark).  Men jeg leste på hotellrommet mellom slagene og kanskje gikk litt tidligere til sengs den kvelden enn det jeg vanligvis ville ha gjort.

Så hva gjør vi når vi sitter der, i familieselskap og praten har ebbet ut og ingen har egentlig ikke noe mer å si? Rundt lunsjbordet når en kollega forteller den samme historien for 14.gang eller når  man på hytta og alle holder på med sitt? Tar du opp boka di da og leser?

Hadde jeg spurt for det samme spørsmål for fem år siden hadde nok svaret vært annerledes. Nå er sjansen stor for at du hadde tatt opp smarttelefonen og sjekker Facebook. Hvorfor har det blitt mer akseptabelt at alle sitter med ansiktet nedi telefonen når vi møtes enn at vi leser ei bok?

Hva tenker du? Er det situasjoner du kunne tenkt deg å ha lest i boka du holder på med men lar det være? Og når er uhøflig å lese?

Litteratur for alle

En av de tingene jeg tenkte mye på da jeg flytta fra Oslo til Haugesund var at jeg flytta fra kjernen i kulturlivet. Ikke til forkleines for alt som skjer utenfor ring tre, men det er ikke til å stikke under en stol at det skjer mye i Oslo. Hele tiden. Hele året. Og selv om jeg ikke akkurat er der akkurat nå, at jeg har tid og ork til å springe på teater og kino og bakgårdssalg hver uke, så har jeg vært en anelse misunnelse på mine bloggkollegaer som hele høsten farter rundt på bokpresentasjoner, pressekonferanser og forlagsmøter.

I går var forlaget Aschehoug i byen, de drar landet rundt og presenterer noen av sine forfattere under vignetten Aschehoug presenterer. Arrangementet var åpent for alle og foregikk på byens Festivitet. Jeg kan ikke si at det var trangt om plassene, hele 15 stykker eller så hadde tatt veien til arrangementet.

Noen forfattere ble presentert på storskjerm, men det var de som var tilstede som fikk mest oppmerksomhet naturligvis. Stein Morten Lier fortalte om årets ungdomsbok, han startet i fjor med en serie om en tenåringsgutt Tinius som er flink til å rote seg opp i trøbbel. Han fortalte med innlevelse! Det gjorde også krimforfatteren Øystein Wiik. Han er i år ute med sin fjerde krimroman Casanovasyndromet, jeg ble nesten overbevist om at jeg ville lese den. Dessverre lider er jeg en kronologikroniker så jeg føler jeg måtte ha lest de tre første og da ble jeg ikke helt overbevist likevel. Debutanten Roskva Koritzinsky leste fra sin bok som har fått gode kritikker.

Jeg prøvde meg på bilder med mobilen, men det ble mere skjerm enn personer, så her er heller en signert utgave av Det finnes ingen helhet.

Høydepunktet var definivt Helga Flatland. Jeg leste ferdig hennes tredje bok Det finnes ingen helthet i forrige uke. Romanen er avslutningen på trilogien hennes og det var utrolig interessant å høre henne snakke om disse karakterene jeg har lest om i tre bøker. Jeg er nesten litt trist over at reisen i den lille bygda er over, men ble glad for å høre om at hun nå skriver på noe nytt. Omtale av boka kommer nok i løpet av uken.

Boka jeg ble inspirert til å lese er Linn Stalsberg sin dokumentar Er jeg fri nå? Hun har skrevet om tidsklemma og jeg tror jeg har misforstått litt hva den handler om. Jeg har tenkt at den er enda en beretning om en mor som (føler at hun) ikke strekker til. Stalsberg er forskningsjournalist og i stedet for å skrive om seg selv prøvd å forstå hvorfor vi føler på denne tidsklemma. Hva slags strukturer i samfunnet legger våre premisser? Utgangspunktet er at vi alle i stedet for klage vår nød til psykologer burde prøve å lære oss litt sosiologi i stedet. Dette er akkurat denne typen informasjon jeg har savnet i de «mammabøkene» jeg har lest tidligere i år, så denne skal jeg kjøpe.

Etter at seansen var ferdig fikk jeg nok en gang fikk bevist at jeg ikke har vinnerlykke når det kommer til loddtrekning. Fem av de tilstede værende ble trukket ut til å få hver sin bok og siden vi var 15, vel så burde sjangsene være på min side, men nei da. I stedet tuslet jeg bort til Flatland og spurte om hun ville signere min utgave hennes siste bok. Det ville hun så gjerne og før jeg mistet helt munn og mæle klarte jeg å si noe om at foreldrene til Tarjei og Julie irriterte meg grenseløst i bok nummer to og at det var derfor ekstra interessant å lese historien fra deres sider i den siste boken.

Siden jeg ikke klarer å servere dere bilder av noen forfattere, så blir det et bilde av en leser i stedet. Frøken Hysj velger ofte bøker fra bokhyllene ut fra farger og denne uken var de fargerike Penguinbøkene av Nancy Mitford som ble lest. Lest som med hermetegn forøvrig men det antar jeg dere skjønte.

I dag er det søndag, ny uke venter og jeg har masse lesestoff å velge mellom. God leseuke til dere alle!

Situasjonsrapport

Starten på hylla med amerikansk litteratur. Variert og helt ukategorisert.

Jeg hører Kobna Holdbrook-Smith lese Ben Aaronovitch sin siste roman om Peter Grant Broken Homes og putter bøker på plass i bokhyllene, mens lille her Hysj sover. Livet er fint.

Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for ungdom av Thomas Thurah

Jeg har ganske mange uleste bøker i bokhylla mi. Fellestrekk for mange av de er at de er klassikere, de fleste kjente, noen ukjente, i tillegg til at jeg har en god porsjon med tjukke dokumentarbøker. Jeg har lyst til å lese flere klassikere, ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg tror at inni mange av de bøkene så finnes det mange gode lesestunder. Så, for noen uker siden dro jeg ut følgende bok fra bokhylla, nettopp for å få litt inspirasjon…

Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for ungdom av Thomas Thurah

Ordet delikat brukes ofte om mat, men dette er et veldig stilrent omslag, ja nesten delikat. Spørsmålet er om det fanger ungdommens blikk….

Danske Thomas Thurah kom for noen år siden ut boka Hva sier du, Oskar? som er tar for seg 12 verk fra verdenslitteraturen. Hvert verk har fått et kapittel hver, der Thurah forteller om innholdet og forfatteren, i spedd anekdoter og analyser.

Et slikt konsept kunne fort ha blitt kjedelig og tørt, men det er det ikke. Språket er veldig godt, det er ikke forenklet for å tilpasse målgruppen, men beskrivende slik at alle kan forstå. Jeg synes også at forfatteren klarer å frem at det ikke finnes EN universal tolkning av bøker og da spesielt disse klassikerne. Det som er aller finest med å lese bøker er at jeg kan lese historiene på min måte, du på din måte – og ingen av oss trenger nødvendigvis å sitte på fasiten, i den grad det finnes noe fasit. Thurah forteller hvordan han tenker – og klarer samtidig å formidle at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. En slik tankegang kan få folk til å bli nysgjerrig og spørre seg selv; hva slags leseopplevelse vil jeg kunne få ut av denne boken?

De tolv utvalgte verkene er for det meste veldig kjente romaner, noen er kanskje litt overraskende som John Steinbecks Øst for Eden, mens andre er selvsagte som  historiene om Odyssev og Don Quijote. Jeg savner derimot litt flere kvinner på listen, Woolf er representert med Til fyret. Et eksempel på en roman jeg synes burde vært med er Stolthet og fordom av Jane Austen, et mesterverk som det i dag stadig refereres til og som har dannet grunnlag for en haug av filmer, serier og spin-off bøker, og som også er skrevet av en kvinne.

Bakerst i boken er det en liste med oversettelser av de norske utgavene av verkene som nevnes. Selve boka er oversatt av Henning Hagerup og Elin Brodin.

Ble jeg inspirert? Tja. Litt. Noen bøker som Forbrytelse og straff hoppet litt fremover i lesekøen, men det ligger fortsatt like mange uleste klassikere i bokhylla mi.
——–
Boka er kjøpt selv.