Det var DDR – Forteljingar om eit nedlagt land

Hvem eier historien?

Astrid Sverresdotter Dypvik har skrevet en fascinerende dokumentar om Øst- Tyskland. Det var DDR – Forteljingar om eit nedlagt land er et forsøk på å forstå – og fortelle om hvordan store skiller i historien oppleves fra de som står midt oppi det.

Vi har lært at Berlinmuren falt i november i 1989  og Tyskland ble etter hvert forent. Det høres så enkelt ut og begivenheten får plass i en setning. På åtti-tallet var Tyskland delt i to i alle atlas, så ble de ett, og vi hadde en hovedstad mindre å pugge. Og vi tenkte kanskje et sted inni oss at nå er det slik det skal være, et samlet Tyskland.

Hva tenkte innbyggerne i DDR da muren falt? Glede kanskje? Glede over å få møte igjen familie og venner som de ikke hadde sett (på lenge)? Glede over å få tilgang til overfylte butikker og ha muligheten til å reise til vestligere strøk? Sammen med denne gleden måtte kanskje også mange å følt på en viss frykt, kanskje en redsel, en uro over hva som skjedde. For selv om historien til DDR ikke var (og er) en solskinnshistorie så var det for mange deres land, som de kjente og som de hadde levd sine liv i. Nå skulle deres land legges ned. For selv om man bruker ordet forening så ble DDR en del av det tidligere Vest-Tyskland. Landet ble faktisk, som tittelen på denne boka indikerer, nedlagt.

Med utgangspunkt i Tyskland i dag skriver Dypvik om flere ulike personer, alt fra Stasi-medarbeidere til Stasi-ofre, fra barnehjemsbarn til de som var mer priviligerte. Da Stasi sine arkiver ble tilgjengelige på 90-tallet ble mang en familier ødelagt, flere oppdaget at deres nærmeste hadde spionert på dem. Avlagt rapportert. Andre ble mer mekanisk avlyttet.

Då dei las gjennom papira første gong, lurte både Claudia og mora hennar på kven Brigitte var. Mappa var full av lange, detaljerte rapportar, signert ein informant med dekknavn «Brigitte». Rapportene tydde på at Brigitte hadde vore i stova til Claudias besteforeldre kveld etter kveld. Ho gav lange referat frå samtaler av openbar privat karakter. Claudias mor kunne ikkje hugse nokon slik gjest.

Brigitte viste seg å være en lyttepost.

Jeg møtte hverdagsnostalgikere da jeg bodde i Moskva også. Vanlige mennesker, som av og til kunne ta seg i ønske seg tilbake til kommunismen og en tid der alle var like. Det er flere av de som er intervjuet i Dypvik sin bok som nå jobber for å endre historien. Blant annet argumenterer et intervjuobjekt for hvordan de legitimerer handlingene de gjorde da de arbeidet i Stasi ved at de arbeidet for en stat de anså (anser) som legitim, altså DDR. Retorikken til disse er interessant, samtidig som den er skummel. Også individer har et valg og et ansvar. Det er med andre ord langt fra hverdagsnostalgikere til de som aktivt ønsker å endre historien og dermed også fremtiden.

Likevel, det var ikke Stasi og deres virksomhet som gjorde størst inntrykk på meg. Jeg har lest for mye om deres handlinger til å bli veldig overrasket. Derimot var kapitlet om Kerstin som ble sendt fra barnehjem til barnehjem, hvor hun sakte men sikkert ble «knekt». Flere barn ble tatt fra foreldrene sine og ble adoptert bort uten særlig grunn. Det var også interessant å lese om hvordan DDR solgte fanger til Vest-Tyskland, det var jeg ikke klar over.

Det var DDR – Forteljingar om eit nedlagt land er en velskreven dokumentar som viser hvor stor makt et lands ideologi kan ha. Anbefales på det sterkeste, det eneste som er minus med denne boka er at den er på litt over 200 sider. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å ha lest mer!

Les gjerne også Bok-Karete sin omtale av boken!
——–
Boka er kjøpt selv.

Reklame

Baader-Meinhof – Historien om Røde Armé Fraksjon

For noen år siden så jeg en film om gruppen Baader-Meinhof, den tyske terroristgruppen som var aktiv fra 70-tallet og helt frem til 1998. Både filmen og boka som jeg nylig leste handler om de som startet denne gruppen og som tilslutt enten ble drept eller tok sine egne liv i fengslet.

Baader-Meinhof – Historien om Røde Armé Fraksjon er skrevet av Stefan Aust. Boka er ganske omfattende, på over 600 sider forteller han historien om menneskene som terroriserte Tyskland på 70-tallet.

Først. La deg ikke skremme av størrelsen på boka. Den er godt redigert og har korte kapitler. Historien fortelles hovedsaklig kronologisk og det er veldig lett å følge med.

«Hovedpersonene» får innledningsvis sine egne kapitler hvor deres bakgrunn blir redegjort for. Som i filmen er det en person som skiller seg ut og det er Ulrike Meinhof. I motsetnig til de fleste av andre hadde hun familie, to barn som bodde hos henne. Selv etter å ha lest boka er jeg fortsatt usikker på hva som drev henne til å forlate barna og leve under jorden på den måten de etter hvert var nødt til. Dette irrititerte meg litt under lesingen, men tilslutt gikk det opp for meg at kanskje det ikke er mulig å forklare eller å forstå.

Forfatteren Aust holder seg konkret til fakta, kildene er mange og ganske omfattende. Han forteller historien fra forskjellige sider, blant annet får vi høre hvordan politiet måtte tenke helt nytt for å prøve å få tatt terroristene.

For Alfred Klaus dannet deg seg et fullstendig nytt bilde av kriminalitet. Dette var «gjerningspersonligheter», forskjellige fra alt hva politiet inntil da hadde hatt med å gjøre. De var intelligente og villige til å gjøre alt, uten tanke på eget liv. Dette måtte politiet innstille seg på.

Lederen i gruppen var Andreas Baader. Utfra gruppen sitt navn kunne man tro at Ulrike Meinhof også var en leder, men hun ble etter hvert skyvet over på sidelinjen. Gudrun Ensslin var den som styrte gruppen sammen med Baader. Hun og Meinhof får etter hvert et ganske dårlig forhold. Tonen mellom flere av gruppens medlemmer var ganske spesiell, her er utdrag fra et notat fra Baader til Meinhof…

Men du er naturligvis et liberalt ludder… Du vil bare frigjøre deg selv i kampen, men ikke ved å snurre rundt deg seg selv i kampen som en snurrebass. Og naturligvis lider også din produksjon under det….

Utad står de samlet, selv når Meinhof tar selvmord insisterer gruppens medlemmer på hun ble drept selv om de alle visste at hun tok sitt eget liv.

Secondly. Dette er en bok som fyller ut hullene dine. Mange av aksjonene som gruppen organiserte har jeg hørt om, men ikke alle. Dokumentaren fylte ut hullene i historiehodet mitt. Forfatteren gjør en veldig god jobb i formidle hva denne gruppen egentlig gjorde og hvordan de arbeidet og forsåvidt; tenkte. Derfor blir det også interessant å lese om Vest-Tyskland på 70-tallet og hva som bevegde seg der. Jeg synes Aust gir oss nok informasjon til at vi kan prøve å forstå gruppen, men samtidig ikke overlesser oss med beskrivelser. Alltid en vanskelig balansegang det.

Dritte. Og dessverre. Boken er aktuell i dag også. Dessverre blir ikke ordet terrorisme et ord våre barn må slå opp i ordboka for forstå. Det var ganske urovekkende å lese om parodien av en rettsak mot terroristene. Rettsaken var som et show, med aktører som alle hadde sine egne agendaer. Jeg tenker med skrekk og gru på hvor ille enn viss rettsak i Norge kunne ha vært. Når terrorister angriper et system, er det viktig at «systemet» ikke svarer svarer på terroristenes nivå. Følgende avsnitt fra et krisemøte på høyeste nivå da gruppen kidnappet Schleyer (president for den tyske arbeidsgiverforeningen) for befri de av gruppens medlemmer som var fengslet:

Som femte eller sjette taler i rekken var riksadvokat Kurt Rebmann. Han slo fast at det var en «nødstilstand som ikke lå innenfor lovens rammer», og foreslo at fangene i Stammheim skulle skytes en etter en inntil Schleyer var blitt løslatt av kidnapperne. For å kunne gjøre dette måtte grunnloven endres. Det kunne krisestaben få ordet i løpet av noen få timer, fordi det lovgivende og utøvende ansvaret var samlet i dette utvalget.

Boka anbefales.

Les gjerne også Bokofilias grundige omtale av boka.
——-
Denne boka fikk jeg av Lines bibliotek. Tusen takk!

Epikurs hage av Ulla Hahn

Nesten

Kveld i mars. Salig musikk
frå svarttast og gamle meistrar.
Han ringde. Eg sa han nesten
dei tre forbodne orda.

Tyske Ulla Hahn har i følge etterordet i diktsamlingen Epikurs hage sagt at liebe (kjærlighet) er verdens fineste ord. Jeg er imponert over hvordan hun har skrevet om de mange sidene ved kjærligheten uten å bruke klisjeer.

Epikurs hage (2003) er en samlig av dikt som er hentet fra fem diktsamlinger, utgitt i Tyskland i tiden fra 1981 til 1997. Ragnar Hovland har oversatt de utvalgte diktene til nynorsk. Jeg synes nynorsk er godt egnet til å få frem følelser, jeg føler alltid at nynorske tekster ofte er mer autentiske enn bokmålstekster.  Bare hør på ordet kjærlighet, er ikke ordet kjærleik finere? Kanskje er det fordi min dialekt ligger nærme nynorsk, jeg vet ikke. Uansett, Hovland har virkelig fått frem kjærlighetens mange stemninger i oversettelsen.

Han kjem

Handle: Kirsebærsaft spinat og
nypoteter ikkje asparges den
er enno for dyr skitt og
ein kilo asparges takk.

Å Gud: Frisøren har
sluppe opp for fargen. Tar eg
mahogni i staden for raudt berre ikkje
så kort framme.

Kjolen sit som støypt: men
jeansen sit strammare blått
liker han og svart godt
altså svartblått.

Har klokka stoppa: nei ein gong til
Beethovens trio i andre sats ringer
det på eg opnar døra
er du det alt?

I mange av diktene til Hahn blir kjærleiken, eller følelsene, formidlet med det vi gjør, ikke det vi tenker. Setningene er enkle, dagligdagse, samtidig så klarer hun å ta oss med dit det skjer. Det gjør hun ved å skrive om situasjoner som vi lett kan forstå. Diktene er enkle, men på ingen måte overfladiske. Som så mange andre dikt kan mange av disse diktene skrelles lag for lag.

Kvart dikt er ifølgje Ulla Hahn eit svar. Men det er opp til lesaren å stille spørsmåla, og diktet fortel berre lesaren det ho ønskjer å la seg fortelje. Selv uten å ha lest Hahn sin «filosofi» i etterordet forstår man at hun er en dikter som tar oss lesere, meg, på alvor. Hun lar meg selv styre leseopplevelsen. Jeg kan selv bestemme hva jeg får ut av diktet. Jeg liker det, jeg liker når diktere er åpne for at jeg kan tolke det som skrives. Om jeg vil.

Tittelen på boka gjorde at den ble lenge liggende ulest. Referansen til en gresk filosof gjorde at jeg trodde den skulle være mer vanskelig, mer metaforisk med referanser til litteratur jeg aldri har lest. Heldigvis, av og til tar man feil. Av og til finner man kjærleik.
——–
Boka har jeg kjøpt selv.

Plan D av Simon Urban

Berlin 2011:En delt by.
Et uidentifisert lik.
En detektiv som må finne en morder
– og sikre DDRs fremtid.

Jeg ble så nysgjerrig da jeg leste disse korte setningene om romanen Plan D at jeg bare måtte lese den! Hva om DDR fortsatt eksisterte, hvordan ville samfunnet på andre siden av Berlinmuren være? Med eller uten dagens teknologi? Og ikke minst, et av de første spørsmålene mine som dukket opp da jeg leste om Plan D – ville jeg tro på debutanten Simon Urban sitt «nye» DDR?

Året er altså 2011 og Øst-Tyskland lever, om enn ikke i beste velgående. Etter at grensene ble åpnet i 1989 dro over 1,5 millioner mennesker over til vesten. For å hindre masseflukt bestemte lederne i øst seg derfor for å stenge grensene – og DDR gjenoppstod. Noe er endret, de hemmelig tjenestene må holde enn litt mer menneskelig profil, men innbyggerne i DDR er fortsatt avsondret fra vesten.

En eldre mann blir funnet myrdet og hans skolisser er knyttet sammen, et gammelt symbol fra en tid da Stasi henrettet sine egne. Saken er betent, DDR er i vitale gassforhandlinger med blant annet Vest-Tyskland og det hele kan falle sammen om det faktisk er Stasi som har myrdet denne mannen.

Etterforskeren som blir satt på saken, og bokens hovedperson, er Martin Wegener. Han er en skilt mann og hans kone, den vakre Katarina jobber beleilig nok i gassmaktens sentrum. Martin er ikke helt ferdig med å rote det til med Katarina, hun er til stadighet hovedpersonen i hans fantasier. For å komplisere etterforskningen ytterligere må Wegener forholde seg til kollegaer fra Vest-Tyskland som skal påse at det sannheten kommer frem.

Etter hvert som etterforskningen avdekker hvem som er blitt myrdet blir saken mer og mer politisk- og det er også denne romanen. Urban er ikke snill med hverken Øst- eller Vest-Tyskland, både sosialismen og kapitalismen får gjennomgå.

Deler av boka har elementer av en tradisjonell krim, men stilen i boka er høyst varierende og er av og til litt krevende for leseren. Kort sagt veksles det mellom en mer nøktern stil hvor etterforskningen skrider fremover og vi blir kjent med Wegener og de rundt han. Ganske så typisk for sjangeren, men også uvanlig velskrevet. Av og til tar vi turen inn i Wegener sitt hodet, hans fantasi og tankestrøm. Disse delene er litt mer «masende» og dermed litt mer utfordrende å lese, men det er også de som gjør at boka går fra å være leseverdig til å være meget leseverdig. Jeg synes det er få som klarer å  beskrive slike «tankestrømmer» godt, når forfattere skal beskrive hva personene tenker blir det ofte for monotont og statisk til at det blir realistisk. Utfordringen som leser blir å hele tiden skille ut hva som faktisk har skjedd og hva som bare skjer i hodet til Wegener.

Romanen er full av referanser, til blant annet teknologi, mat og politikk. Jeg har ganske så gjennomsnittlig kjennskap til Tyskland og det gamle DDR så jeg brukte litt tid på å fundere over hva som finnes og hva Urban har diktet opp. Mye er naturligvis oppdiktet, selv et eget mobilmerke har de. Urban har diktet ett nytt univers i denne romanen, noe som vi sjelden opplever i krimsjangeren, men han står ikke tilbake for sine kollegaer i fantasyverden for å si det slik. Jeg opplever hans samfunnskildringer som veldig troverdige.

Plan D er en bok som er absolutt verd å lese. Jeg håper at vi får høre mer fra Simon Urban for det hadde vært litt kjedelig om at han hadde «aktivert» DDR i litteraturen og latt det bli med en bok. Her kan du forøvrige lese et intervju med forfatteren i Klassekampen.

———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Plan D

Akkurat nå leser jeg en veldig interessant krim! Tyske Simon Urban kom i 2011 ut med krimromanen Plan D. Vi er i DDR, i 2011, og politimannen Wegener må løse en drapsak som har stor betydning for både Øst-og Vest-Tyskland. I denne romanen ble det aldri gjenforening for litt over 20 år siden…. Snedig konsept! Boka er et leseeksemplar fra forlaget.

Your passport is not guilty av Brigitte Oleschinski

Den siste uken har jeg prøvd meg litt på tysk samtidslyrikk. Brigitte Oleschinski har skrevet flere diktsamlinger, i 1990 debuterte hun med Mental Heat Control, Your passport is not guilty som jeg har lest kom ut i 1997 og i 2004 kom hun ut med Geistertrömung.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om dikt. Dikt kan være vanskelig å forstå. Som med alle tekster så er variasjonen stor, noen tekster flyter avgårde, mens andre er stakkete og oppleves som knotete. Når jeg leser tekster som jeg opplever som sistnevnte tenker jeg alltid at det er meg som er problemet, at det er noe jeg ikke forstår. Et sted i hodet mitt er det en liten stemme som sier at «dette burde du skjønne, dette er STOR litteratur».

Ikke misforstå meg, en trenger ikke å forstå alt for å like noe, akkurat som man kan mislike noe man (tror man) forstår.

Oleschinski ble en utfordrende leseopplevelse. I et etterord til diktsamlingen gjengis det et intervju med Oleschenski hvor hun skriver om hva som er viktig for henne når hun skriver lyrikk:

Det som virkelig beskjeftiger meg med dikt er noe som har med rytme å gjøre. Rytme er noe helt elementært. Hvis man for få forstå dikt lager et skjema med flere nivåer, kan man egentlig alltid identifisere tre sjikt. Det første er et rytmisk sjikt, et kroppslig, det andre er et klanglig sjikt, som fremfor alt har med emosjoner å gjøre, harmonier, dissonanser, og det tredje er et visuelt sjikt hvor semantikken og billedligheten operer, som intellektuell evidens.

La oss starte med rytme. I tradisjonens tro må jeg lese dikt høyt. Jeg oppdager snart dissevfaktisk må leses høyt. Et eksempel er diktet Så er vi tilkoblet:

Så er vi tilkoblet
en mattgrønn liten lampe, om natten, på en parkeringsplass
under løfte-
kranene, belyst av lett yr, puster

lik bladspissene ute, som uopphørlig pirres av vinden, nøler
og nøler –

Min første innskytelse er å lese diktet linje for linje. Jeg skjønner fort at det ikke fungerer, det blir ingen sammenheng. Jeg skjønner at kluet blir å lese det som står mellom kommaene. Jeg setter punktum i hodet mitt når jeg leser. «Så er vi tilkoblet en mattgrønn liten lampe. Punktum. Om natten. På en parkeringsplass under løftekranene. Punktum».

Ah, rytmen! Jeg føler at jeg har knekt en kode og i iveren leser jeg videre. Oleschinski leker seg med rytmen. Korte og lengre linjer som henger sammen.

To kvelder leser jeg høyt til samboeren min. Første kveld har han vondt i hodet etter altfor mange timer på jobb. Etter to korte dikt kommer det kort » Det hjelper ikke akkurat på». Kvelden etter er han mer våken. Jeg leser diktene med koden jeg har knekket. Etter et par dikt kommer dommen. – Ordgyteri, sier han, det er bare en masse ord som er satt sammen.

Nivå to er det klanglige sjiktet. Jeg klarer ikke helt å finne det jeg legger i ordet klang, jeg synes også det er en masse ord som er satt sammen. Jeg finner kun en rytme, selve innholdet gir meg ingenting. Til nivå tre og det visuelle sjiktet kommer jeg ikke. Jeg «ser» ingenting jeg når jeg leser, bildene mangler, lesingen stoppet med å være en sport med å finne kommaene. Jeg er heller ikke sikker på om jeg vet hva semantikk betyr og hva som egentlig menes med intellektuell evidens heller.

Dette var ikke noe for meg, det hjelper ikke med kun rytme. Dessverre.
———
Boka er kjøpt selv.

Kort på en fredag, en reise, flere tidsreiser og snart mange bokbloggere

Jeg har vært ute på en liten reise. Ett par ganger i året drar jeg rundt i vårt langstrakte land. Felles for de fleste stedene jeg besøker er at det er en høgskole eller et universiter der. Denne uken har jeg vært i Bø. Bø i Telemark, hardingfeler og nynorsk. Godt selskap og god lokal mat. Bø var fint, men for ei som er oppvokst i en fjord så mangler denne delen av landet noe vesentlig. Sjøluft.

Gwendolyn reiser også, men hun drar tilbake i tid. Smaragdgrønn er siste bok om Gwendolyn som oppdager at hun som tenåring innehar et reisegen. Det skulle egentlig hennes kusine Charlotte ha, hun har forberedt seg på dette siden hun var lita jenta. Gwendolyn derimot kan hverken særlig mye historie, ei heller krav maga. Så er det Gideon da, helten vi introduseres for i første bok og som Gwendolyn faller for. Gwendolyn er morsom og lite selvhøytidlig. Hun er i det hele tatt en sjarmerende tenåring, som forøvrig også snakker med spøkelser. Og godt er det, at hun og miljøet er sjarmerende, fordi det var et par ganger jeg lurte på om jeg leste bok nummer to i serien på nytt igjen. Jeg følte nemlig at hele boken var en sammenhengende reprise. Det eneste som utviklet seg var historien om Gwendolyn heart Gideon. LIkevel, og tross at jeg fortsatt ikke helt skjønner hva som er den røde tråden og hele historien her, så sitter jeg igjen med et sjarmerende inntrykk. Det er noe med denne historien som gjør at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Kanskje er det 14-åringen i meg som har fnist seg gjennom hele serien. Også liker jeg Xemerius da, han setter en ekstra spiss på historien.

Neste uke er det bokfestival i Oslo og det skjer mye. Høydepunktet for meg blir å treffe andre bokbloggere. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs, jeg er nemlig fryktelig dårlig på small talk. I motsetning til mange andre har jeg ingen problemer med å snakke foran store forsamlinger, men å snakke løst og fast om været, det går sjeldent bra. Jeg trøster meg at den store fellesnevneren er bøker så kanskje det blir enklere da. Om ikke så finner dere meg nok i en krok, jeg er nok hun som ser ut som hun heller ville ha lest en god bok! Uansett, jeg gleder meg til å møte alle de fine bokbloggere som jeg frem til nå kun har møtt på nett!
——–
Boka Smaragdgrønn er lånt på biblioteket.

Lunsjfristelser og dagens tips

(For nær familie, dere trenger ikke å lese dette innlegget. Det vil bare bekrefte det dere mistenker, nemlig at jeg bruker lunsjene mine til å kjøpe flere bøker. Nei, jeg får aldri nok bøker og ja, det fortsatt trangt om plassen i hyllene).

Lunsjpausen ble tilbragt på Bislet Bok, min favoritt bokhandel i Oso. Som vanlig har de massevis av gode tilbud. Jeg gikk derfra med fem bøker i posen min. To er bøker til vår nevø som snart blir tre år, mens tre var til meg.

En av bøkene jeg kjøpte er av Tove Jansson. Heinesen forlag har i de siste årene utgitt noen av romanene til Tove Jansson på nytt. Jeg har forskjellig erfaring, fra Sommerboken som er en veldig fin roman om relasjoner til Rent spill som jeg aldri klarte helt å forstå. For 20 kroner (!) ble Den ærlige bedrageren med meg hjem.

I tillegg oppdaget jeg at de nå har flere diktsamlinger inne fra daværende Cappelen sin serie Stemmens kontinent. På begynnelsen av det nye århundret gav Cappelen ut en rekke kvinnelige lyrikere i denne serien. Tidligere har jeg lest Julia de Borgas sin diktsamling Blå, klar i samme serie. Nå kjøpte jeg Brigitte Oleschinski sin diktsamling Your Passport Is Not Guilty  og Epikurs hage av Ulla Hahn. Tyske forfattere begge to, jeg er nysgjerrig på begge diktsamlingene.

Tilfeldigheter gjorde at disse to diktsamlingene ble valgt ut. Bislet Bok hadde flere bøker i denne serien, kun til 69 kr om jeg ikke husker helt feil.

Kanskje det er på tide at du også tar deg en tur til Bislet Bok også?

Og nei, jeg hverken kjenner eieren av Oslos fineste bokhandel eller får noen økonomiske gevinster for å skrive dette. Jeg vil bare at Oslos fineste bokhandel skal bestå.

Fremtidige favoritter – snart sommer…

I dag, på vei til bussen, møtte jeg en ung jente. Kanskje 11 år, kanskje 13? Hun bar på to bøker, ingenting annet. En tjukk bok, slitt og uten smussomslag. Den så gammel ut, kanskje en klassiker. Den andre virket nyere, tjukk og hadde et omslag kanskje fra en ungdomsroman.

Jeg husker uendelige lange somre fra mine ungdomsår. Somre der regnet slo mot stuevinduet og jeg slukte en bok per dag. Jeg tok fatt på tjukke bøker med en optimiske jeg kunne ha ønsket meg i dag. Jeg levde meg inn i farer, romanser og historiske milepæler med beundringsverdig mot.

I disse dager blir det mest stjålne øyeblikk. To sider før kvelden er over, ti minutt på lydbok under oppvasken. Jo bedre boken, jo flere stjålne øyeblikk.

Bokelskerinnen spør etter fremtidige favoritter. Jeg svarer Katsa og Gwendolyn.

Katsa som jeg møtte første gang for flere år siden i fantasyromanen Graceling. I år er endelig oppfølgeren ute. Bitterblue heter den. Jeg gleder meg til å lese mer av Kristin Cashore denne sommeren.

Gwendolyn er tilbake i Smaragdgrønn. Gwendolyn er herlig frisk, en annerledes heltinne. Hun er ikke perfekt, hun er sjarmerende, litt klumsete og morsom. Jeg er spent på hva hvordan Kerstin Gier avslutter trilogien om Gwendolyn med tidsreisegenet.

Prosjekt: Klassisk barnelitteratur

For tiden hører jeg på den amerikanske klassikeren Pollyanna på lydbok. Boken handler om den unge jenta Pollyanna, som blir foreldreløs og må flytte til sin strenge tante.. Pollyanna besitter en optimisme og glede på livet slik at stedets doktor begynner å anbefale henne til noen av sine eldre og ikke særlige positive pasienter, det er få som klarer å unngå hennes spesielle, men positive lek. Leken startet hun sammen med sin far som svært unge pike. Faren, som var prest, hadde lite penger og var prisgitt de pakkene som kom fra misjonsselskapet. Pollyanna ønsket seg en dukke, de fikk et par krykker. Men tenk, hun skulle nå ialle fall være glad for at hun ikke har behov for krykkene. Det er alltid noe å være glad for og Pollyanna sitt humør er smittsomt. Boken om Pollyanna kom ut første gang i 1913 og er skrevet av Eleanor H. Porter.

Det begynte i bloggepausen min hvor jeg leste den tyske boka Momo – eller kampen om tiden av Micheal Ende. Boken kom ut første gang i 1973. Etter å ha lest den så jeg referanser til den overalt. Teaterstykker, referanser om tidstyver…. Hvor mange klassiske barnebøker her jeg gått glipp av spurte jeg meg selv. Løsningen ble en liste på wikipedia, nysgjerrig prøver jeg nå å komme meg gjennom listen. Den unge jenta Pollyanna forresten, hun har fått sitt eget -ism.

Momo handler også om en unge jente, som en dag dukker opp utenfor en by. Der bor hun i noen ruiner og hun har en merkelig tiltrekning på folk. Snart begynner byen å bli belemret med grå menn i dress, de skal få innbyggerne til å spare tid. Momo er en god bok, men samtidig litt ekkel. For som småbarnsmor i tidsklemma har Momo en bismak, og en bok man som tilbyr ettertanke om man ønsker det. Forøvrig synes jeg originaltittelen er mer dekkende Momo: oder die seltsame Geschichte von den Zeit-Dieben und von dem Kind: das den Menschen die gestohlene Zeit zurückbrachte.

Listen fra wikipedia over klassiske barnebøker har jeg kopiert inn og du finner den oppe til høyre på bloggen min. På sikt har jeg tenkt å lage en liste selv, om nordisk barnelitteratur, om jeg ikke finner en tilsvarende et sted. Definisjonen av barnelitteratur er generøs, den omfatter naturligvis også ungdomslitteratur.

En bok som ikke står på listen, men som burde det er Madeleine L’Engle sin roman A Wrinkle in Time. Boken er, som så mange andre klassikere, den første i en serie. Den kom ut i 1962 og er en fantastisk science fiction historie. Meg savner faren som har forsvunnet, han jobber med noe hemmeligstemplet. Meg er utilpass på skolen, selv om hun egentlig er smart. Hun bor nå sammen med sin pene og smarte mor, lillebroren Charles Wallace, og to tvillingbrødre som er helt normalt utrustet i hjernen og ikke spiller noen større rolle for historien. Sammen med en nabogutt drar Meg og Charles Wallace ut i universet for å finne faren. Først må de bekjempe en stat hvor alle blir kontrollert av IT.

Det er en IT i Edith Nesbit sin klassiker Five Children and It også. It er derimot ikke noe som kontrollerer andre, det er derimot en sandfe. De fem barna Robert, Anthea, Cyril, Jane og deres lillebror the Lamb, er på landet sammen med tjenerne. De finner altså en sandfe og det viser seg at feen kan innvilge barna ett ønske hver dag. Urutinerte, de husket nok ikke på at man skal være forsiktig med hva de ønsker seg, er det første ønsket at de skal være «beautiful as the day». Og det blir de, så pene at hverken babybroren eller tjenerskapet kjenner de igjen. Heldigvis forsvinner ønsket og de blir reddet når solen går ned. Uansett hva de ønsker seg, så går det galt. En ganske så sjarmerende bok, ganske så enkel, men helt grei underholdning.

Underveis i denne reisen som jeg akkurat har startet på, prøvde jeg meg på en samtidsroman for ungdommer. En spionroman. Superagent Dawn og agenten som som forsvant av Anna Dale plukket jeg meg med fra biblioteket. Dawn er en ung jente som ingen legger merke til, ikke hennes egen familie engang. Hun blir derfor plukket av et spionbyrå som trenger hjelp til å finne en farlig mann. Handlingen var bra, jeg liker veldig godt spionromaner, men tendens til å forklare og forklare ødela litt av lesingen. Dessverre blir nok ikke Anna Dale sin roman fra 2006 noen fremtidig klassiker.

Jeg koser meg med mitt nye prosjekt, det er mange gode historier der ute. Mange historier som ikke fortjener å gå i glemmeboken.
——-
De fire første bøkene omtalt i innlegget har jeg kjøpt selv, men den siste lånte jeg på biblioteket.