Begynnelsen

The house stood on a slight rise just on a the edge of the village. It stood on its own and looked out over a broad spread of West Country farmland. Not a remarkable house by any means- it was a about thirty years old, squattish, squarish, made of brick and had four windows set in the front of a size and proportion which moreor less exactly failed to please the eye.

hitchhikers

The only person for whom the house was in any way special was Arthur Dent, and that was only because it happened to be the one he lived in. He had lived in it for about three years, ever since he moved out of London because it made him nervous and irritable.
 

En bok jeg nesten er skamfull over at jeg ikke har lest Douglas Adams The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Om man ser bort fra  Ringenes herre da, men ett sted må man jo starte. Nå har jeg knapt startet da med Adams klassiker, jeg har kun lest de første sidene, men jeg må innrømme at jeg liker stilen i boka. Hadde det ikke vært for at den konkurrerer med Innsirkling 3 så hadde jeg lest videre i historien om Arthur Dent nå i kveld. Jeg har klart å rote meg opp i tre papirbøker i disse tider, foruten norsk samtidslitteratur og klassisk sci-fi så leser jeg også polsk krim. Kan noen som har de rette kontaktene skaffe døgnet noen ekstra lesetimer?

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
litt trist matematikkSeks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
fasadefallJeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
christmasOh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
the martianAstronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Bøker andre har snakket om: Motpaven og Another Fine Myth

Jeg liker å få tips eller å lese om hva andre liker. Veldig godt faktisk. Men det er ikke alltid jeg tar tipsene til meg, ofte blir de kun lagret på «harddisken» til en senere anledning.

motpavenMotpaven av Robert Rankin leste jeg først om på Bokstavelig talt. Jeg ble ganske nysgjerrig på boka. Senere blogget Silje om boka boka også – så boka havnet ganske fort i mine bokhyller.Science fiction er en sjanger jeg ikke altfor ofte beveger meg inn i  og når jeg så gjør er det alltid med ambivalente følelser. Denne romanen er veldig annerledes enn de få romanene jeg har lest hvor det har vært stjernekriger og tidshopping som jeg aldri har skjønt noe særlig av. Bokas handling foregår i Bentford, en litt sliten del av London. På puben The Flying Swan møtes de to kompisene Pooley og Omally til en pint ganske ofte og hvor deltidsbartenderen Neville står bak disken. Fnis. Det er akkurat det som er litt morsomt med denne boka, deltidsbartenderen som alltid er tilstede, likevel blir det med deltid nevnt. Hele boka er helt absurd, i begynnelsen var det vanskelig å se en rød tråd, men dette tok seg litt opp. Jeg synes de siste 100 sidene definitivt var de beste, da jeg fikk følelsen av «at det skjedde noe». Boka er forsåvidt ikke metta av handling, men det skjer små og underlige ting hele tiden og den er også morsom. Ikke sånn hysterisk morsom, men mer humrende morsom over karakterer og karakteristikker og et språk som får frem poengene ganske godt.

Det er (dessverre!) ikke ofte at det blir gitt ut bøker innen science fiction på norsk, men det lille forlaget Vendetta prøver å rette på dette. I år gir de ut seks klassiske SF-bøker. Blant disse er den aldeles utmerkede Enders spill, en av de beste bøkene uansett sjanger som jeg har lest (hørt). Jeg tror jeg også har lest Den evige krigen av Joe Haldeman, en gang da jeg var uten lesestoff langt inni en skog i Venezuela og det eneste jeg hadde tilgjengelig var en slitt paperback av Haldeman som svogeren min var ferdig med. Uansett, jeg synes det er utrolig bra at bøker innen denne sjangeren også blir oversatt til norsk. Vi som leser på engelsk har lett for å glemme at ikke alle synes det er greit, i tillegg til at dette er en sjanger som kanskje kan friste flere gutter til å lese mer.

Apropos lesende gutter, eller menn da, eller hørende menn om jeg skal være helt spesifikk. Jeg har en samboer som er helt hekta på lydbøker og han kommer stadig med anbefalinger. Oftest innen fantasy- og science fiction og jeg må innrømme at jeg ikke alltid er like lydhør. Denne gangen ble jeg narret av av stikkordene young adult og varer kun sju timer. Jeg så for meg et enkelt trekantdrama, tenåringsfølelser og glinsende vampyrer eller rufsete varulver eller hva det som nå er på moten. Eh, nei. Burde kanskje skjønt det ut fra hvem som anbefalte boka…

Another Fine Myth er skrevet av Robert Lynn Asprin og er første boka i serien Manother fine mythyth Adventures, men den er avsluttende og kan godt leses eller høres alene. Skeeve er hovedperson og han går i magikerlære hos trollmannen Garkin uten at han egentlig har lært noe i løpet av de syv månedene han har vært der. For å sette en liten «støkker» i Skeeve tilkaller Garkin en demon, men sammen med han kommer også en leiemorder. Garkin og leiemorderen blir drept – og Skeeve blir med demonen Aahz ut på eventyr.

Lydboka er lest inn av Noah Michael Levine – og for en oppleser. Han er fantastisk! Om man ikke visste ville man kanskje tro at det var et kobbel av skuespillere som leste inn denne serien, men det er bare en person. I utgangspunktet hadde jeg nok funnet denne boka litt kjedelig, men med Levine som oppleser får den en ny dimensjon.

Jeg oppfatter boka litt som en parodi på sjangeren, men jeg tror egentlig ikke det er ment sånn. Skeeve og Aahz havner stadig i trøbbel, men de kommer ut av situasjonene uten at de blir for halsbrekkende. Uvanlig nok er boka også ganske morsom (for sjangeren), vittig og dialogene er de beste. Jeg synes boka mangler en rød tråd og at  radarparet bare «dilter hit og dit», samtidig som jeg kanskje tenker at det er meningen. Nåja, det er spennende med nye bøker. Jeg gir meg etter den første boka, men samboeren min er på bok nummer åtte så om jeg vil ha et gjensyn med Skeeve og Aahz og ikke minst; Levine ligger alt til rette for det.
——-
Begge bøkene har vår husholdning kjøpt selv.

The Passage av Justin Cronin – bestselger og murstein

thepassage

Oransje! Lett å finne i bokhylla!

I 2010 kom det ut en liten murstein i USA. The Passage er på nesten 800 sider – og om den ikke tok USA med storm så har den blitt behørig omtalt og rost. I min utgave er det ikke mindre enn seks sider med rosende omtale fra aviser, magasiner og nettsider sitert. Jeg var veldig spent på om boka kom til å leve opp til alle de gode omtalene.

Vi er i en nær frem tid. Ikke lenger unna enn at faksmaskiner fortsatt eksisterer, dog så langt unna at en av Bush-tvillingene har blitt guvernør i Texas. Spesialagenten Wolgast jobber for forsvaret og henter fanger ut fra death row. De føres til et laboratorium hvor doktor Lear jobber med materiale som vil endre hele det amerikanske kontinentet. En dag får Wolgast beskjed om å hente en seks år gammel jente; Amy. Dette treffer en nerve i Wolgast som selv har mistet et barn. De rømmer, men kommer seg ikke unna. På laboratoriumet utspiller det seg worst case scenario og ikke lenge etter så er har et et dødelig virus spredd seg og hele det amerikanske kontinetet er rammet.

Cronin hopper så 90 år fremover i tid. I en liten koloni har en gruppe mennesker bygd opp et nytt samfunn. Kolonien kalles First Colony og sakte, men sikkert har de bygd opp et stabilt samfunn. Hovedfienden deres er de infiserte, the virals, som er vampyrlignende skapninger som herjer rundt i landet. En dag blir en gruppe mennesker fra kolonien angrepet når de besøker en død by og en av mennene blir reddet av en ung jente. Den unge jenten er ingen ringere enn Amy som nå er 14 år. Ikke lenge etterpå dukker hun opp utenfor kolonien….

….. Og det er der romanen egentlig begynner. Sånn ca 400 sider ut i boka. Likevel kan jeg ikke si at den første delen var kjedelig. Grunnen til dette er at på slutten så begynner man å skjønne alle sammenhengene og ting rett og slett faller på plass. De faller på plass så mye som det kan, fordi dette var første boka i en trilogi. Andre bok er allerede ute, The Twelve heter den,  og siste bok kommer i 2014.

Men dere, dette ble bare tull. Jeg må prøve å forklare hvorfor jeg likte boka. Begynnelsen er ganske klassisk, en doktor i et forskningslaboratorium som mister kontroll. Mye av det som skjer blir kun beskrevet og ikke forklart. Amy og Wolgast og en av fangene gjør historien menneskelig. Enhver leser får vondt av Amy og hennes skjebne før hun blir kidnappet og Wolgast sin oppførsel ovenfor Amy er rørende. Jeg ble nesten litt vemodig

Det store sjakktrekket i mine øyne er at forfatteren hopper nitti år fremover. Vi er ferdig med den første «survival»-perioden, forholdene har stabilisert seg. Nitti år er ganske lang tid. De få som overlevde utslettelsen er døde og med mange av disse har også masse informasjon og kunnskap forsvunnet. Julefeiring for eksempel, er det ingen som vet hva det egentlig var. Stadig blir vi påminnet disse som er infisert, men Cronin går ikke i fellen med å forklare alt med en gang. Sakte, men sikkert skjønner vi litt bakgrunnen til disse skapningene.

Av og til går ting veldig sakte, dette er spesielt i den første delen om kolonien og deres samfunn. Jeg liker likevel godt hvordan jeg i etterkant skjønner at jeg hele tiden har fått «kjøtt på beina» i forhold til hovedhistorien – jeg ser nå at Cronin har en plan og det blir spennende å se hva som skjer videre i historien.
———
Boka er kjøpt selv!

Om døde språk og en dystopisk samtidsroman

To korte omtaler i dag. Den første boka ble lest i 2012 – men jeg somlet meg aldri til å skrive om den. Bok nummer to var først ute i 2013 – og om den har jeg egentlig ikke så mye å si.

I døde språks selskap av Ola Wikander stod lenge på ønskelisten før den sti døde språks selskapod i bokhylla ei stund. Wikander, ung og svensk, har skrevet en kort, men likevel omfattende bok om språk som ikke lenger snakkes i dag. Boka er et must for alle som er interessert i språk – og eller historie. Selv er jeg mest interessert i historie og det er fascinerende å se at i mange tilfeller forteller jo også historien om språk et folks historie. Kapitlene er korte og bygd opp over samme lest. Vi får først en  kort innføring, før Wikander deler litt grammatikk med oss før det avsluttes med litteratur. Sistnevnte er interessant og boka har en god leseliste tilslutt om man er nysgjerrig og finne ut mer. Språkene som nevnes er sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettitterrikets språk, sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og angelsaksisk (opp med hånda de som hadde hørt om alle disse språkene tidligere). Wikander har gjort en enestående jobb med å gjøre dette materialet tilgjengelig for oss alle.

gi meg et sverdMin første leseopplevelse i 2013 var samtidsdystopien Gi meg et sverd av Gunnar B. Høgstemyr. Høgstemyr debuterte med denne boka i 2011 og det er en kort merkelig bok. Handlingen starter i 2011, vi er på Blindern og vi møter Thomas som har blitt kjent med Frank. Frank har ideer og visjoner som ikke nødvendigvis blir likt av alle. Så snurrer filmen fremover i tid og Oslo (Norge) blir flere kjente personer drept. Vi skjønner ut fra de korte tekstene at Thomas og Frank og en gruppe rundt dem har med dette å gjøre. Noen av tekstene er veldig gode, jeg likte spesielt den delen hvor historien fortelles av et bud. Dessverre klarer ikke jeg å se den store sammenhengen så det jeg sitter igjen med er egentlig bare ett ord. Merkelig. Knirk har forøvrig også skrevet om boka.
———–
Bøkene er henholdsvis kjøpt selv og fått i (privat) gave.