Mord på kirkegården av Maria Lang

Mord på kirkegården er den fjerde romanen om amatørdetektiv Puck og kriminalkommisær Christer Wijk som er nyoversatt til norsk de siste årene. Jeg har lest de tre første bøkene og denne omtalen vil nok inneholde en del spoilere på hva som har skjedd. Har du tenkt å lese serien – og det anbefaler jeg at du gjør – så hopp over denne omtalen og start med romanen En morder lyver ikke alene.

Dramatisk og stemningsfullt omslag!

Puck og hennes ektemann, Einar, og Pucks far har dratt til Pucks onkel for å feire jul. Onkelen er er prest, enkemann og bor sammen med sin unge datter og en hushjelp ute på landet. I tillegget til ha kirken som nærmeste nabo, bor det noen få mennesker på dette lille stedet. Det gjør derfor et stort inntrykk når stedets kjøpmann blir funnet drept på selveste julaften.

Puck og Einars venn står derfor snart på døren. Kriminalkommisær Christer Wijk er satt til å etterforske mordet. Det tar ikke lang tid før de skjønner at svaret vil de nok finne ikke så langt fra sin egen dørstokk.

Som vanlig leverer Maria Lang en særdeles fornøyelig leseopplevelse. – Fornøyelig sier du? Snakker vi ikke om mord? Jo, vi snakker om mord. Men vi snakker kanskje mer om mordmysterier – og de kan man kose seg med. Stilen i disse bøkene er lette – og som de foregående romanene kan denne slukes på en kveld.

Ikke bare blir man ganske oppslukt i hvem morderen er, stemningen er også godt beskrevet. Kort og vittig – og for det meste sett med Pucks øyne, får vi innblikk i både svensk julefeiring, men også i intriger og sladder. Og litt menneskekunnskap…

Puck og Einar har i flere bøker nå vært relativt nygifte – og brukt enhver anledning til å prøve ut gjestesengene der hvor de har vært på besøk! I forrige roman ante vi et glimt av Pucks sjalusi da Wjik ble forlovet. I Mord på kirkegården er hvetebrødsdagene over og Puck konstanterer at Einar også legger merke til stedets vakre blondine.

For enten vi satt ved spisebordet eller var samlet rundt kaffen, var scenen stadig den samle. Einar, far, Tord og tilmed Christer Wijk var atspredt oppmerksomme mot Lotta og meg, brydde seg ikke om Hjørdis Holm i det hele tatt, men gikk helt inn for den blonde og sørgekledde Barbara Sandell. Og likevel var det Hjørdis Holm  som hele tiden sørget for at vi hadde det bra. Det var hun som hadde stekt den deillige steken og bakt pepperkakene, som Einar truet på Barbara. Det var hun som husket at Christer ikke brukte sukker, og at far ville ha fløte til kaffen. Hun var overalt og gjettet Tords minste ønske. Men hun måtte spørre to ganger om hun skulle fylle prestens kaffekopp, så opptatt var han av å se på Barbara. Jeg møtte hennes øyne et øyeblikk, og leste både humor og resignasjon. Og da jeg lyttet til Barbaras harmløse, men banale prat, fikk jeg voldsom lyst til å reise meg og riste alle mannfolkene.

Jeg synes Lang har gode beskrivelser av menneskene og deres relasjonene – også i denne boken. Som vanlig så er menneskene vi møter av en god klasse og det er interessant å se hvordan klassesamfunnet fortsatt stod så sterk i Sverige på 50- og 60-tallet.

Ja, sier jeg! Ja – til mer Puck og Christer!

———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Roser, kyss og døden – og nostalgi

Roser, kyss og døden er den tredje boka på norsk om den svenske amatørdetektiven Puck. Puck er i 20-årene, hun er nå gift med sin Einar og de klarer alltid å komme midt opp i et mordmysterium. Denne gangen har de brukt sommeren i støvete kjellere på prestegårder for å finne ut av Einars slektstre. De blir avbrutt av et brev fra Christer Wijk, en god venn og kriminalkommissær, etterforsker i politiet ville vi kanskje ha sagt i dag. Christer som har vært ungkar i mange år har endelig funnet den store kjærligheten og skal forlove seg. Einar og Puck er invitert i selskapet hvor dette skal feires. Puck er som kvinner flest, skeptisk til denne plutselige forlovelsen (- og kanskje en anelse sjalu) så det tar ikke lang tid før de tropper opp på trappa til Christers kommende svigerfamilie.

I familien Malmer er ikke alt som det skal, det får Puck snart merke. Som alle familier har de også hemmeligheter og det tar ikke lang tid før bestefaren i huset blir drept på en snedig måte. Nå må Puck og Christer selv etterforske og for Christer blir dette spesielt da hans egen forlovede kan være morderen!

Ikke all litteratur kan være rasjonell, heldigvis. Når jeg leser Maria Lang sine krimbøker er jeg tilbake i en noe ukritisk verden, en verden hvor man vil underholdes og sjarmeres. Og gjerne drømme seg litt bort.

Puck minner meg om alle barndomsheltene mine, om Nancy Drew, om Bobsey-barna, Hardy-guttene eller navnesøsteren (uten c) Puk. Puk var forøvrig en dansk serie skrevet av to menn som gjemte seg bak pseydonumet Lisbeth Werner. Vi hadde en eller kanskje to bøker om Puk liggende hjemme og jeg digget Puk. Hun var gikk ikke av veien for en kamp, jeg husker spesielt en gang hvor hun nedkjempet en som ikke hadde rent mel i posen med skistavene sine. Fantastisk snarrådig jente! I tillegg bodde hun på en pensjonatskole, noe jeg drømte om gjennom hele min barndom.

Puck i Maria Lang sine romaner er også snarrådig, selv om hun ikke kaster seg ut i særlige fysiske kamper. Som Nancy Drew eller de to tvillingparene i Bobseybarna (eller var det flere?) så befinner hun seg alltid der det skjer noe. Mordene skjer som oftest i utkanten av omgangskretsen hennes (eller Einars). Puck er en jente som passer inn overalt, hun er ikke særlig redd for å invitere seg selv inn. Den mer rasjonelle delen av meg ville vel kanskje ha ymtet frempå om folk ikke ville vært redd for å invitere Puck og Einar på besøk etterhvert siden det alltid skjer når de er i nærheten, men slike tanker dytter man helst bakerst i hodet igjen. La oss glede oss over et mordgåte i stedet. I bøkenes verden i alle fall.

Christer Wijk prøver seg på slutten som Poirot, dette har fungert tidligere, men det er ikke like heldig denne gangen. Slutten på denne boken oppleves som litt rotete og jeg opplever nesten som om noen av historiene (teoriene) som rulles ut som tidtekke.

Stemningen og miljøet er derimot godt beskrevet. Underveis i lesingen så forundres jeg over hvor mange tråder Lang egentlig har lagt ut. Jeg ble nesten litt irritert over at jeg ikke skjønte alle hintene. Men bare nesten, for egentlig så koste jeg meg mest under lesingen av Roser, kyss og døden.

Mer om Maria Lang og hennes bøker kan du lese her.
———-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.