Krim, krim og atter mer krim: De fem fyrstikkene og Journal 64

DSC_0428

To favoritter – men jeg tenker at en av disse snart må fornye seg om jeg skal lese så mye mer!

Jeg leser ikke bare krim, jeg gjør ikke det,  men jeg merker at jeg også blir litt påskepåvirket. Krim hører liksom påsken til, det gjør det. De siste dagene har jeg slukt to nye krimbøker, to favoritter med serier som jeg har likt godt til nå. Her er en kort omtale av av gjensynet med to krimforfattere.

Jeg starter med den jeg likte beste. Hans Olav Lahlum sin tre mordfortellinger fortsetter der han slapp i Katalysatormordet. Navnet på boka er De fem fyrstikkene  er også navnet på den lengste fortellingen – og den beste. Vi møter igjen Kolbjørn Kristiansen, den litt klønete, men dyktige etterforskeren i Oslopolitiet på slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet. Ganske kjapt i den første mordetterforskningen skjønner Kristiansen at man ta kontakt med sin medhjelper på Frogner, Patricia Borchmann, den skarpe, men litt arrogante jenta som sitter i rullestol. Vi er tilbake til «whodunnit»-mysterier, som Lahlum fjernet seg litt fra i den siste romanen, men i disse novellene fungerer det godt. I etterordet så forteller Lahlum om skrivearbeidet og hvordan novellene er påvirket av de store Christie, Poe, Conan Doyle og Simenon. Jeg likte veldig godt novellene (selv om jeg gjerne skulle hatt flere!) og det passet fint med noen «lette» oppgaver for Kristiansen nå som han fortsatt har litt å lære på kvinnefronten (fnis). Nåja, jeg gleder meg til neste bok med Kolbjørn Kristiansen og Patricia Borchmann. Hadde vært veldig moro å høre litt av historien fra Patricia sin side også…

Jussi Adler-Olsen er i disse dager ute med sin femte bok om Avdeling Q på norsk, Marco-effekten heter den og blir flashet stort i alle bokhandlere i disse tider. Jeg henger en bok bak og har de to siste dagene lest Journal 64. Kronologi, min kjære leser, kronologi er alt! Avdeling Q består fortsatt av Carl Mørch og hans to assistenter Assas og Rose, og selv om Mørch er sjefen er jeg ikke helt sikker på om det er han som bestemmer hvor skapet skal stå. Gamle forsvinningssaker fra 80-tallet står i fokus denne gang, med den litt mystiske Nete Rosen som bindeledd. Samtidig har saken forgreininger til et dansk part Rene Linier (ut fra navnet kan man jo selv tenke hvor det står på et par politiske betente saker) og deres sterke leder Curt Wad som fjerner all motstand. Historien som utspiller seg er god, men ikke særlig innovativ. Karakteren Nete minner meg altfor mye om Kimmie i Fasandreperne og Curt Wad som av de mennene i samme boka. I tillegg synes jeg nå at opptakten til etterforskningene i de tre siste bøkene har vært ganske like, en motvillig Mørch, med Rose og Assad som kjører sin egne løp. Det tar litt tid før historien setter seg, samtidig som den blir aldri virkelig, virkelig spennende. Jeg savner litt noe spensten som den første boken i serien hadde. Jeg kommer nok uansett til å lese Marco-effekten om tider og stunder, såpass nysgjerrig er jeg på trekløveret i kjelleren.
———
Begge bøkene er lånt på biblioteket.

Advertisements

Flavia og Kolbjørn – krim fra «fær i tin»

Å lese krim handler om å velge.

Å velge kan være lettere sagt enn gjort, utvalget om man liker krim er enormt. Det skrives krim over en lav sko, både i Norge og i det store utlandet – og det meste er serier. Selv har jeg funnet et par forfattere som jeg leser, det er altfra de store dronningene Agatha Christie og P.D.James til Colin Dexter sin legendariske serie om Inspector Morse, til Mo Hayders nesten dystopiske Jack og Flea og danske Jussi Adler Olsen sin Avdeling Q. Og ikke minst – la oss ikke glemme Maria Lang.

Den siste uke har jeg slukt to bøker som har fått meg til å være fornøyd med valgene jeg har tatt. Begge er forfattere som i dag skriver krim hvor handlingen er satt tilbake i tid. Alan Bradley sin serie om den 11 år gamle Flavia de Luce blir bare bedre og bedre, dessverre sier ryktene at årets bok Speaking From Among the Bones er den nest siste i serien! Jeg håper at Hans Olav Lahlum derimot ikke har tenkt å avslutte serien om Kolbjørn Kristiansen og Patricia med det første – for med den tredje boka i serien om det unike radarparet har han virkelig funnet formen.

Katalysatormordet heter romanen og Kolbjørn Kristiansen, en av Oslos yngste og mkatalysatormordetest ambisiøse etterforskere på begynnelsen av 70-tallet, blir satt på saken da den unge Marie Morgenstierne blir funnet drept. Den drepte var student,  var politisk aktiv på venstresiden og inntil han forsvant to år tidligere, forlovet med den unge radikale politiske lederen Falko Reinhardt. Det tar ikke lang tid før Kolbjørn Kristiansen skjønner at han må ta en telefon til sin unge venn Patricia, som ikke har snakket med siden de sist oppklarte et mord. Patricia er nå blitt 20 år, sitter i rullestol og er fortsatt like arrogant ovenfor sine tjenestepiker som før.

For første gang står Kolbjørn og Patricia ovenfor en morder som kan være hvemsomhelst i Oslo, de to foregående mordsakene har vært mer tradisjonelle lukket rommysterier. I Katalysatormordet bærer det rett inn i det politiske liv i Oslo i 1970 og Lahlum sin kompetanse på nyere, politisk historie kommer her godt frem. Å kunne noe er ikke det samme som å kunne formidle miljøer og handlinger i litteraturen, men dette synes jeg Lahlum gjør veldig godt i denne romanen. Jeg føler nesten at jeg er tillbake på et støvete SF-kontor i hovedstaden – tilbake med hermetegn da boken utspiller seg ni år før min tid på denne jord og med tanke på at jeg aldri har satt mine føtter på et politisk kontor.

Vi begynner også å se konturene av et lite drama når det gjelder karakterene, romanen avsluttes spennende med tanke på det skjer videre. Jeg liker denne utviklingen, Kolbjørn er fortsatt litt klønete når det gjelder damer, men denne gangen så ser det i alle fall ut til at han ikke går for feil dame. Vi får se, omtalene av bok nummer fire i serien novellesamlingen Den fem fyrstikkene lover oss mer drama. Yeah!

speakingfromamongthebonesHøyst dramatisk er også avslutningen på Alan Bradley sin femte roman om Flavia de Luce. I Speaking From Among the Bones bor Flavia sammen med sin far og sine to eldre søstre i et svært herskapshus som de ikke har råd til å beholde. Eiendommen tilhørte egentlig Flavia sin mor som døde i en ulykke uten å etterlate seg et gyldig testatemente. Faren har resignert på flere plan, og Flavia og søstrene lever sitt eget liv. En engelsk landsby på begynnelsen av 50-tallet kan virke idyllisk, men her er det intriger og mørke skyer som henger over Flavia og resten av familien.

Flavia er smart, hun elsker kjemi og mordmysterier. Det er ikke det at de alltid lander på dørstokken hennes, hun klarer godt å oppsøke utfordringer også. Denne gangen så finner hun landsbyens organist drept. Som vanlig blir inspektør Hewitt satt på saken, med denne gangen får Flavia konkurranse når det gjelder å leke amatørdetektiv. Som i de siste bøkene har mordmysteriene tatt mindre plass og det er Flavia og hennes dystre situasjon som tar den egentlige plassen. Også her er karakterene solid beskrevet og miljøeskildringene uhyggelig godt beskrevet.

Les forøvrig også Labbens omtale av boka.
——-
Flavia-boken har jeg kjøpt selv, mens Katalysatormordet fikk jeg av Cappelen Damm da jeg skulle teste lesebrettet Digitalbok touch for dem.

Satelittmenneskene av Hans Olav Lahlum – (nesten) spennende retrokrim

K2 er tilbake! Førstebetjent Kolbjørn «K2» Kristiansen, som gjorde stor suksess i romanen Menneskefluene, er tilbake med en ny mordetterforskning. Året er 1969. Den kjente forretningsmannen og motstandsmannen Magdalon Schjelderup dør under en middag med sin nærmeste familie og venner. Forgiftet med nøttepulver blir hans avskjed med livet like dramatisk som det livet han har levd.

Hvem drepte Magdalon Schjelderup? Var det hans kone og hans datter, sistnevnte som gjerne vil ta over driften av det store forretningsimperiet. Var det en av hans to sønner som aldri har levd opp til farens forventninger? Var det hans sekretær som også var hans elskerinne? Eller søsteren som aldri fikk gifte seg med sin livs kjærlighet på grunn sin av bror? Eller var det hans venner fra krigen som både skjuler og jakter på hemmeligheter?

I en så komplisert «lukket rom» etterforskning, hvor alle har et motiv, tar Kolbjørn Kristiansen opp telefonen og ringer til Patricia Louise I. E. Borchmann, hans uformelle og hemmelige makker fra sist etterforskning. Unge Patricia er datter av en av Oslos rikeste, men tilbringer det meste av sin tid hjemme. Hun sitter i rullestol etter en bilulykke. Godeste Patricia, som nok kjenner andre mennesker bedre enn seg selv, har et skarpere hode enn oss andre. Fra sitt hjem får hun Kristiansen til å stille de de riktige spørsmålene for å finne morderen.

Som med Agatha Christie er mordmysteriet i fokus mer enn spenningen. Bortsett fra en dramatisk jakt etter morderen, blir mysteriet løst ved å stille de riktige spørsmålene. Slike romaner krever mer av handlingen, det må ligge noe mer bak. Det må være skjeletter i skapene, og de må komme ramlende ut med jevne mellomrom for å gjøre historien litt mer intrikat enn hva leseren er komfortabel med.

Lahlum behersker godt denne krimsjangeren. Stilen er stødig. Når man hører romanen som lydbok er det kanskje enklere å henge seg opp i at noen adjektiv blir brukte flere ganger på ganske kort tid (det er begrenset hvor mye som kan være imponerende). Samtidig skal man ikke la seg lure av den relativt enkle stilen til Lahlum. Ta navnene til hovedpersonene for eksempel, Magdalon betyr lovprist, Patricia betyr at man er av fornem herkomst.

Jeg liker godt denne typen krim, «lukket rom», «whodunnit» eller retrokrim som Lahlum sine bøker har fått som betegnelse. Vanligvis får man innblikk i lukket miljøer, det skjer også her. Å bli tatt med tilbake til et Oslo på slutten av 60-tallet er også spennende, jeg er fascinert hvor enkelt det er å komme seg rundt i Oslo på kort tid, lite trafikk og ikke minst hvordan politiet klarer å holde media en anelse på avstand. Så er det nesten litt morsomt da, at Kristiansen er litt sånn som jeg husker Hastings fra noen romaner, faller alltid for feil dame…

Som nevnt er dette bok nummer to i serien om dette umake paret, nummer tre er allerede ute og har tittelen Katalysatormordet. Mon tro hva slags definisjon Patricia har av det ordet?
——
Lydboken er kjøpt selv.