Akkurat nå … Høvrings romandebut, Sci-Fi på øret og tsardøtrene på Kindle

Akkurat nå….

… leser jeg Mona Høvrings debutroman Noe som hjelper fra 2006. På forsiden står det «en liten perle av en bok» signert en kjent anmelder i Aftenposten – og selv om jeg er bare halvveis så må jeg si meg enig. Vi møter en ung jente som har mistet sin mor, og som nå bor med sin eldre bror og far. I hvert kapittel fortelles en liten historie fra jenta og hennes sitt liv, alt fra da moren døde til bestevenninen som flytter. Jeg er overrasket over hvor mye Høvring får sagt med få ord og hverdagslige hendelser.

… hører jeg på romanen 14 av Peter Clines. For meg både en ukjent forfatter og roman, men jeg «låner» den av samboeren min og det var den som fristet mest blant alle Sci-Fi- og fantasytitlene. Nate flytter inn i ei leilighet i L.A. og finner fort ut at huset han bor i har mange hemmeligheter. Etter hvert blir han kjent med de andre leietakerne og sammen begynner de å snoke rundt. Hvorfor er det ikke huset koblet til resten av L.A sitt elektriske system, hvorfor er noen rom stengt av? Jeg er kun halvveis – og nå begynner det virkelig å skje noe. Jeg aner ikke hvor veien går, men jeg tror det blir spennende.

… leser jeg dokumentaren Four Sisters: The Lost Lives of the Romanov Grand Duchesses på Kindlen. Boka er skrevet av Helen Rappaport som har en veldig god fortellerstemme. Vi møter de fire søstrene Olga, Tatjana, Maria og Anastasia og følger de fra de er små til de som kjent blir drept sammen med sine foreldre og lillebror. Boka gir et fascinerende innblikk i en veldig spesiell verden som holder på å falle sammen. Dette er ikke første boka jeg leser om den siste generasjonen av denne grenen av Romanov-familien, men Rappaport forteller som sagt godt og gir et godt innblikk i det skjedde.
——
Alle bøkene er kjøpt selv.

Reklame

Barnemandag: Bergtatt – Portvokteren

Ukens barnemandag handler om en ny norsk fantasyserie for barn. For andre barnemandager – ser her.

Det skrives og utgis mye fantasy i vårt land i disse tider. Det gleder et lesehjerte, spesielt når flere av bøkene som kommer ut er beregnet på de yngre leserne. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg innbiller meg at gode fantasyfortellinger kan være på med å skape ekstra gode lesestunder. Det er en egen lesemagi å bli tatt med inn i helt nye univers.

En av de siste tilskuddene på den voksende fantasystammen i Norge er Martin Fyrileivs debut Bergtatt – Portvokteren, en bok som i følge forlaget passer for barn fra 10 år. Ja, også sånne som meg da, som liker gode historier uansett hvem de er beregnet på. Boka er første del av en trilogi.

Einar har det ikke greit på skolen, han har ingen venner og blir mobbet av de andre. Faren er også fraværende, stadig ute på natten uten noen særlig gode forklaringer. En dag blir naboen Aslaug funnet død, drept av et rovdyr. Einar er ikke helt overbevist så han tar seg inn i huset til Aslaug. Der finner han en portal i kjelleren, en portal som tar han inn i en forrykende verden under Jotunheimen med blant annet dverger og troll.

Historien om Einar er en ganske klassisk fantasyhistorie, men utgangspunktet med norsk folketro er spennende. I begynnelsen av turen er Einar sammen med dvergene Ivalde og Fjaler:

«Det er lenge siden det er var troll på denne siden av Ginnungagap,»mumlet Ivalde. «Det er ikke normalt».
«Vi må til bunns i dette… Troll skal ikke forlate fjellet for å bergta mennesker».
Einar kjente at øyelokkene gled sakte igjen. Samtalene mellom dvergene ble lenger og lenger borte.

Som så mange helter før han finner Einar ut at han er laget av tøffere materiele enn han kanskje i utgangspunktet trodde. Einar følte seg nok ikke som en helt når han entrer en ukjent verden, men gjennom en rekke utfordringer vokser han med oppgavene, og som vi voksne liker å si, han finner ut hva som er viktig i livet. Forfatteren gjør ikke noe nummer ut av dette og lar handlingene tale for seg. Noe rusk i maskineriet er det, noen ord som gjentas for ofte her og der og det går litt fort på slutten.

Forfatterens bror, Andreas Fyrileiv, har illustrert boka. Disse tegningene utfyller historien veldig godt. Verdenen under Jotunheimen er godt beskrevet, men det kan ofte være vanskelig få med seg dimensjonene, hvor stort det er og hvor langt de går (at de skal bli slitne to ganger i løpet av turen sier egentlig ikke så mye). Tegningene viser oss litt uten å røpe for mye og det liker jeg.

Hos Bokelskerinnen kan du lese et intervju med forfatteren og hos Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten kan du lese hennes anmeldelse av boka.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Havet i enden av veien av Neil Gaiman

Havet i enden av veien trengte to sjanser.

Da jeg var ferdig med siste side skjønte jeg rett og slett ikke hvorfor jeg lot den ligge i tre uker etter å ha kjempet meg gjennom de første 60 sidene. Jeg vil ikke røpe så mye hva den handler om, så her er forlagets vage, men likevel beskrivende omtale:

Begravelsen er over og mannen midt i livet kjører til det som en gang var barndomshjemmet. Plutselig vekkes minner til live. Minner om en barndom full av magi, svik og tragedie. Men også om tre generasjoner uforliknelige kvinner, der den eldste hevder å erindre Det store smellet og den yngste forteller en forundret, sju år gammel gutt at dammen i enden av veien faktisk er et hav.

Gutten på sju blir venner med jenta som er noen år eldre. Det har hun vært i en evighet. Å trå inn på deres gård er som å trå inn i en annen verden, det er en annen verden. Når mannen erindrer noen helt spesielle dager i hans barndom har jenta med et hav i enden av veien stor plass.

Jeg brukte de første 60 sidene på å ikke bli engasjert. Ikke bevisst, det er noe jeg sliter med i fantasybøker fra tid til annen, jeg føler at jeg blir stående utenfor å se på det hele i stedet for å være der. Heldigvis skjedde det noe da jeg tok opp boken på nytt. Kanskje jeg den gangen var klar for å dra ut på eventyr med gutten?

Som voksen liker vi å tro at vi blir formet av det som skjedde med oss i barndommen, men hvordan ville vi ha opplevd det samme som voksen?

Gaiman tar oss med inn en magisk verden, en slik verden han er aller best på å lage. Surrealistisk, morsom og gjenkjennbar, men også grotesk. Fordi det er jeg-et i romanen er en gutt på sju år er det få mentale hindringer (a la hvorfor skjer dette, dette er ikke logisk) for at vi lesere skal bli med inn i denne verden. Gaiman er også så rutinert at han forklarer ikke alt som skjer. Jeg synes det er herlig når forfattere har god tro på oss lesere til å fundere på og fylle ut hullene selv. Noen av delene av boka er som et fyrverki av magisk oppvisning, mens andre deler handler om en ung og ensom gutt. Best er det når disse to møtes.

Språket er vidunderlig og stilsikkert. Enkelt også, av og til er det nesten som man lurer på om man leser en barnebok. Havet i enden av veien er ikke en barnebok, men en bok for voksne som har hatt en barndom.

Les også omtale av boka på blant annet bloggene Karis bokprat og Knirk.
———
Boka har jeg fått i gave.

Akkurat nå…

Akkurat nå…..

….. hører jeg på lydboka The Martian av Andy Weir. Sci-Fi er ikke hverdagskost her på bloggen, men denne klarer jeg ikke å legge fra meg. Astronauten Mark Watney blir etter en ulykke forlatt av sine kollegaer på Mars og må derfor klare seg selv på provianten de dumper da de forlater planeten i all hast. Tross en veldig scientific tilnærming, Watney må lage vann, dyrke poteter etc for å overleve, er den også spennende og morsom. Utrolig morsomt å bevege seg utenfor komfortsonen av og til.

….. leser jeg e-boken Curtsies and Conspiracies av Gail Carriger. Boka er nummer to i en serie for ungdommer som heter Finishing School. Sjangeren er steam punk, altså fantasy, og vi er tilbake på 1800-tallet. Sort of. Den kvikke Sophronia blir noe uvillig sendt avgårde til Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy hvor hun raskt skjønner at her lærer man ikke bare å neie og dekke på til te, jenteskolen er også en slags spionskole. Carriger er nok mest kjent for serien The Parasol Protectorate som jeg ikke har lest. Finishing School foregår i samme univers.

….. leser jeg i papirboka The Dance of the Happy Shades av Alice Munro. 10.desember i år får Alice Munro Nobelprisen i litteratur. Bloggen mellom linjene arrangerer mini-samlesning så den dagen vil det forhåpentligvis dukke opp mange omtaler av Munro sine noveller i blogglandia. Boka er Munro sin debut og mitt første møte denne kanadiske forfatteren, men åh om jeg er bergtatt. Novellene er korte, men de rommer hele liv. Jeg tror ikke har vært så oppslukt i noveller siden jeg leste Tsjekhov som ung (yngre).

Broken Homes, The Green Mill Murder og Blood and Circuses – urban fantasy og krim fra 20-tallet

Broken Homes er den fjerde boka i urban fantasy-serien Rivers of London hvor vi møter politibetjenten Peter Grant i London. Grant er en ung politimann som tidlig i serien finner ut at han har magiske evner. Nå arbeider han derfor i en bitteliten seksjon som ikke er plassert på Londonpolitiets formelle organisasjonskart. I herskapsboligen the Folly bor han blant annet sammen med sin sjef og hushjelpen Molly. En rød tråd i de siste bøkene om Grant  er at de vært på jakt etter en gruppe med magikere som kalles little crocodiles og da spesielt en magiker som går under navnet  the Faceless Man.

Rivers of London er en serie som bør leses kronologisk, spesielt med tanke på utviklingen til flere av hovedpersonene i serien. Når det er sagt så føler jeg nå at forfatteren Ben Aaronovitch har funnet en formel, etterforskning og en påfølgende eksplosjon som gjør at Grant blir mindre og mindre populær hos det ordinære politiet. Broken Homes er intet unntak, bortsett fra at den ikke hadde en særlig spenningskurve forut for eksplosjonen. Faktisk satt jeg der på slutten av lydboka og lurte på om jeg skulle gidde å fortsette med denne serien da vi får en overraskelse som er så stor at man ikke kan snu!

Jeg tar meg ofte i å si at dette er bøker jeg koser meg med og da kan det kanskje høres ut som at dette er bøker som er nettopp koslige. De er ikke det, men jeg-personen i historien Grant er en ganske jovial person og oppleseren på den engelske lydbøkene Kobna Holdbrook-Smith gjør en utrolig god jobb, nesten litt for god. De makabre detaljene har en tendens til å gå meg litt hus forbi. Humor er det også ganske masse av og ja, jeg tror bare jeg liker utrolig godt hvordan Grant/Holdbrook-Smith/Aaronovitch forteller en historie. Første bok i serien heter nettopp Rivers of London og jeg anbefaler deg å starte der om du er interessert.

For litt siden startet jeg på serien om Prhyne Fisher aka Miss Fisher, en (engelsk) adelig privatdetektiv i Melbourne i slutten av 20-årene. Nå har jeg lest bok nummer fem og hørt bok nummer seks i serien også. Forfatteren Kerry Greenwood skriver fortsatt på serien, jeg tror bok nummer 20 akkurat kom ut.

I The Greenhill Murder blir Phryne Fisher vitne til et mord når hun er ute og danser. Etterforskningen bringer henne langt ut i den australske ødemarken. Jeg har alltid vært fascinert av distansene i Australia og i denne boka forserer Fisher ganske mange av mil for å finne løsningen på en mordgåte og forsvinningsgåte. I hver bok tar Greenwood utgangspunkt i et miljø hvor mordet har skjedd. I denne boka kommer vi litt inn i et danse- og jazzmiljø, i tillegg til at vi drar ut på landsbygda hvor alle lever lykkelige. Mordmysteriene kan virke overfladiske, men personene som er involvert kan være ganske ufyselige. I denne boka tror jeg nesten Fisher blir overlistet og mye av det som kommer frem er ganske dystert.

I Blood and Circuses går Phryne Fisher undercover – i et sirkus! Hun blir oppsøkt av noen gamle venner (les: en gammel elsker) som ber henne om hjelp slik at deres arbeidsplass ikke skal forsvinne. Fisher kjøper derfor noen gamle filler og forlater sitt komfortable hjem for å underholde. Sirkuslivet er hardt og ikke så rent ufarlig heller, om de ikke var for de resterende 14 bøkene i serien hadde jeg nesten blitt litt bekymra for Phryne Fisher.

Jeg liker tanken med at forfatteren tar Phryne Fisher inn i en ny setting eller et ny i miljø i hver bok, vi lærer ganske mye om frøken Fisher på den måten. Etter et par dager i ødemarka konkluderer hun definitivt med at hun er et bymenneske, mens i sirkusmiljøet må hun prøve få finne tilbake til hvordan det var å være fattig. For meg virker det også som Greenwood er dyktig på research, detaljene krydrer historien og gjør det hele levende.

Jeg merker at jeg er ikke like engasjert i alle bøkene om Phryne Fisher, sirkushistorien ble litt for lang, hadde for mange tilfeldigheter som jeg følte ikke hang sammen — og nei, sirkuslivet har egentlig aldri fenget meg noe særlig. Jeg merker også at jeg synes kanskje det er enklere å lese bøkene, jeg leste The Green Mill Murder som ebok og det er enklere å få med seg alle de små kuriositetene. En del av bikarakterene i bøkene om Phryne Fisher er faste og jeg anbefaler også de som er nysgjerrige i denne serien i å starte med første bok. Ja, jeg vet. Jeg er kronologikroniker.

Du kan leser mer om Phryne Fisher her og Peter Grant her.
——-
Alle bøkene nevnt i omtalen er kjøpt selv.

Odinsbarn av Siri Pettersen (Ravneringene 1)

Hva kan jeg si om denne boka som ikke allerede er sagt av Min lille bokverden, Bokstavelig talt, Solgunn, Støvkorn, Mettemor, Bøker og bokhyller og Siljes skriblerier? Forfatteren Siri Pettersen har skrevet en romandebut som vekker begeistring i alle landets kroker og jeg kan bare si en ting. Jeg søker herved medlemsskap i koret av begeistrede stemmer, for dette var en roman som var verd å lese.

Forfatteren har selv designet omslaget. Et omslag som vokser og vokser med boka.

Odinsbarn handler om Hirka. Hirka bor i en verden hvor vi mennesker er myte. Hvor vi er menskr, odinsbarn og hvor det herker en frykt for at noen skal komme gjennom porten uten hale.

Hirka er haleløs. Hennes far har fortalt henne at en ulv har tok halen hennes da hun var ung, arret beviser dette. Faren og Hirka er bor i utkanten av landsbyen, de har ikke alltid bodd der. De har flyttet rundt ofte. Faren lager medisiner av blomster og urter, de er godtatt men ikke inkludert.

15 vintre får Hirka vite at hun aldri har hatt hale. Mens alle jevnaldrende forbereder seg til Ritet, hvor de skal favne og vise hvor stor Evna er i dem, raser Hirkas verden sammen rundt henne. Hun er jordblind, kan ikke favne og er et menskr, en som alle frykter. Råta.

«Ulvene….» Hun svelget. Fikk ikke fram ordene. «Ulvene tak halen min. Du sa….».
«Hva i Slokna skulle jeg ellers gjøre?»
«Men arret….» Hirka kjente klumpen i halsen vokse til den gjorde vondt.
«Jeg lagte et arr, jente!» ropte far, som om det var hennes feil.
«Jeg skar spor eter temmer i ryggen din. Det var ingen enkel jobb. Det måtte se virkelig ut. Og du skreik. Du kunne vekket halve byen.

Rime er barnebarn av Ilume, et av Rådets medlemmer. Rådet som bestemmer og «vokter sannheten». Rime og Hirka har lekt sammen i mange år, nå er Rime tilbake i byen og Hirka må søke hjelp. Men Rime har sine egne planer for fremtiden og de er ikke i samsvar med Ilumes planer for barnebarnet. Kan Hirka og Rime hjelpe hverandre?

Universet i Odinsbarn er omfattende og det tar tid å komme inn i boka. I de første 50 sidene av litt over seks hundre slet jeg litt med å komme inn, jeg sirklet litt rundt portene kan man si. Så løsnet det og som med alle gode bøker, slutten kom altfor fort.

Den største styrken og det som gjorde leseopplevelsen for meg var at jeg aldri skjønte hvor veien ville gå. Hirka har ikke ut uttalt mål slik som vi ofte kjenner til i fantasyromanenet, hun er ikke ute etter å være heltemodig. Hun vil leve i den verden hun kjenner til, men hun vet ikke hvordan. Det er derfor et jevnt driv utover boka, definitivt handlingspreget samtidig som vi blir godt kjent med samfunnet. Vi får de små detaljene presentert i et grundig og gjennomarbeidet språk. Jeg synes navnene på personene, stedene og på handlinger viser at forfatteren ikke er redd for å skape et nytt litterært univers.

Boka er utgitt som ungdomsroman og under sjangeren fantasy. Dette er ikke en bok for kun ungdom som liker fantasy, det er en bok for alle fantasyfans i alle aldre OG for de som liker en veldig god historie. Les!

Og slutten? Vi kan si det slik, uansett når oppfølgeren i trilogien Ravneringene kommer så er det lenge å vente til. Jeg gleder meg til neste bok.

Intervju med forfatteren hos Bokelskerinnen.
——
Jeg fikk tilsendt et lese-eksemplar av forfatteren og forlaget. Uansett kommer jeg til å kjøpe minst to eksemplar av denne boka for dette er årets julegave fra meg. I fjor var det Eirabu. Kult med norsk fantasy.