Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

Jeg har jaktet litt på denne boka. Eller, det er mer korrekt å si at jeg har ventet på denne leseopplevelsen. Jeg har lest noen norske romaner i år, men om jeg ser bort fra Innsirkling 3, er de få romaner som jeg virkelig har latt meg begeistret for.

Eller, er det begeistret jeg egentlig er? Jeg ble nok mer slått ut av denne boka. En anelse kvalm ble jeg også, men først og fremst krøp deler av den under huden.

Våke over dem som sover er den samiske forfatteren Sigbjørn Skådens første roman på norsk. Han har flere samiske utgivelser bak seg. Romanen kom ut nå i 2014 og er utgitt på Cappelen Damm.

Bokas hovedperson er samiske Amund, som kjører fra barndomshjemmet sitt og til Kautokeino. Amund er en anerkjent kunstner på vei opp og nå skal han jobbe med et stort prosjekt. Livet i Kautokeino er preget av overgrepssakene som kom frem for noen år siden, men livet går sin gang og lite er kanskje endret?

I boka møter vi også Amunds mor, bestefar og oldemor. Forfatteren bruker Mor, Bestefar og Oldemor om disse personene – og Amund selv blir omtalt som Sønn. Et interessant grep som både viser slekters gang, men også hvor i historien vi er uten for mange forklaringer. For meg er disse eldre delene svakere enn Amunds historie. Historiene om Amunds slekt rommer mye, mye uro og ikke helt enkle liv. Innblikk i en samisk hverdag får vi også, det er blant annet veldig spennende å lese om språk (norsk versus samisk) i dagliglivet og hvordan dette har endret seg opp igjen. Dessverre tror jeg vi ikke er lenge nok «der» til å kjenne på hva som skjer.

Som leser kjenner vi ganske fort et ubehag i Amunds historie. Hva er det egentlig han har tenkt å gjøre Kautokeino? Og er alt det som skjer, først rundt han og senere med han egentlig greit? Jeg tror det er dette ubehaget som Skåden setter ord på ved Amunds karakter som gjør denne romanen veldig lesbar.

Anbefales!
(Og om du ikke er helt overbevist -les gjerne Solgunns omtale av boken også).

——-
Boka er lånt på biblioteket.

Reklame

Norske edelstener av Emil B. Lund

Victor Sommerfeldt er oppvokst i en fornem familie på Oslos beste vestkant. Fremtiden ligger for hans føtter, han har de riktige vennene, den riktige ballasten og de riktige pengene, det handler kun om å fremstå som enda bedre og skjule de feilene man av og til gjør.

Norske edelstener er Emil B. Lunds debut. Lund er født i 1978, er utdannet litteraturviter og er selv oppvokst på vestkanten.

Victor Sommerfeldt er bedre enn alle andre, i alle fall jobber han hardt med å fremstå som han behersker det livet byr på. I hans engere krets kommer de alle fra gamle penger, mens nye penger er representert ved Anna Wang, Sommerfeldts kjæreste som nesten fremstår som vulgær. Penger blir vanligvis ikke diskutert, med unntak når de er enig om at det ikke finnes noe særlig materielle klasseforskjeller i Norge, de selv tilhører en kulturell overklasse.

Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Viktor Sommerfeldt er dyktig, men selv ikke han er dyktigere enn de feilene han gjør. Under en prat med noen venner kommer han med en faktafeil, dette klarer han ikke å la ligge. Lenge etter på er han overdrevent opptatt av denne feilen, klarer ikke legge den bak seg og tror at den blir spredd i vennegjengen. Ironisk viser kanskje sannheten å være mer sårende – ingen brydde seg egentlig. Hendelsen viser hvordan Viktor Sommerfeldt selv er fanget i et spill han tror han behersker til det fulle.

Tross betraktningene og monologene er det en viss distanse i romanen, en distanse både mellom leser og Sommerfeldt, men også mellom Sommerfeldt og disse andre. Vi får egentlig aldri plassert Sommerfeldt, og jeg liker at forfatteren har valgt å satse på Sommerfeldt. Gjennom Viktor Sommerfeldt blir også vi menneskene betraktet. En angivelig voldtekt blir diskutert heftig, selv venners skjebner blir diskutert for diskusjonens skyld. Folk er glad i snakke, men sier vi egentlig noe? Norske edelstener er mer en historie om mennesker, enn ett miljø.

Konklusjon – det bor folk på vestkanten også.
———–
Boka er kjøpt selv.

 

Boka vi alle venter på – og hvordan finne ei bok jeg leste på 90-tallet?

Endelig! På mandag kommer boka jeg tenker det er mange som har ventet på. Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller er endelig i butikken! Jeg er egentlig ikke så spent. Etter at jeg leste et utdrag på Aschoug sine sider noterte jeg fornøyd at Tiller er tilbake i like god form som i Innsirkling 1 og Innsirkling 2. Så nå bare jeg venter jeg, venter på å vite resten av historien om David.

Da jeg leste om boka Tyvenes by på bloggen Betraktninger kom jeg nok en gang til å tenke på en bok vi leste på barneskolen. Boka ble lest høyt til oss og var (nok) en ungdomsbok som handlet om beleiringen av Leningrad. Hovedpersonen var en gutt ved navn Boris (?) og han måtte skaffe mat til familien utenfor den beleirede byen. Jeg husker ikke navnet på denne boka, ei eller navnet på forfatteren. Dette var nok helt på begynnelsen av 90-tallet så det er ei stund siden den ble utgitt, jeg aner heller ikke om den var norsk eller oversatt.

Er det noen dere ute som aner hvilken bok dette er?

Akkurat nå … Høvrings romandebut, Sci-Fi på øret og tsardøtrene på Kindle

Akkurat nå….

… leser jeg Mona Høvrings debutroman Noe som hjelper fra 2006. På forsiden står det «en liten perle av en bok» signert en kjent anmelder i Aftenposten – og selv om jeg er bare halvveis så må jeg si meg enig. Vi møter en ung jente som har mistet sin mor, og som nå bor med sin eldre bror og far. I hvert kapittel fortelles en liten historie fra jenta og hennes sitt liv, alt fra da moren døde til bestevenninen som flytter. Jeg er overrasket over hvor mye Høvring får sagt med få ord og hverdagslige hendelser.

… hører jeg på romanen 14 av Peter Clines. For meg både en ukjent forfatter og roman, men jeg «låner» den av samboeren min og det var den som fristet mest blant alle Sci-Fi- og fantasytitlene. Nate flytter inn i ei leilighet i L.A. og finner fort ut at huset han bor i har mange hemmeligheter. Etter hvert blir han kjent med de andre leietakerne og sammen begynner de å snoke rundt. Hvorfor er det ikke huset koblet til resten av L.A sitt elektriske system, hvorfor er noen rom stengt av? Jeg er kun halvveis – og nå begynner det virkelig å skje noe. Jeg aner ikke hvor veien går, men jeg tror det blir spennende.

… leser jeg dokumentaren Four Sisters: The Lost Lives of the Romanov Grand Duchesses på Kindlen. Boka er skrevet av Helen Rappaport som har en veldig god fortellerstemme. Vi møter de fire søstrene Olga, Tatjana, Maria og Anastasia og følger de fra de er små til de som kjent blir drept sammen med sine foreldre og lillebror. Boka gir et fascinerende innblikk i en veldig spesiell verden som holder på å falle sammen. Dette er ikke første boka jeg leser om den siste generasjonen av denne grenen av Romanov-familien, men Rappaport forteller som sagt godt og gir et godt innblikk i det skjedde.
——
Alle bøkene er kjøpt selv.

En av oss av Åsne Seierstad

Fredagen fant jeg ut at det var på tide å lese Åsne Seierstads bok En av oss – en fortelling om Norge. Som de fleste av dere vet handler den om 22.juli og om tiden før og etter for flere av de som ble rammet denne mørke dagen i norsk historie.

Seierstad har skrevet flere innsiktsfulle bøker, men dette er hennes første bok med utgangspunkt i Norge. Hun skriver veldig godt, hun forteller om individer men i ett større perspektiv. Med en stødig og balansert penn forteller hun gripende historier. Hun forteller, hun hverken dømmer eller finner enkle konklusjoner, hun lar det være opp til oss lesere å trekke eventuelle slutninger av informasjonen hun gir oss.

Jeg har lenge vært usikker på hvilke bøker om 22.juli jeg skal lese. Seierstad sin bok er den som har fått de beste omtalene og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg fikk hele tiden inntrykket av boka er skrevet av en personen som ønsket å formidle disse historiene.

Jeg slutter av her. Om du vil lese noe om 22.juli så anbefaler jeg deg denne, så får jeg se hvilke andre bøker jeg leser etter hvert.
———
Boka er kjøpt selv.

 

Dikt langs veien

Langs en grusvei ut til Ryvarden fyr kom vi over disse plakatene med dikt. Litteratur og natur i skjønn forening (klikke på bildene så blir de større).

Det ingen har fortalt deg av Bergljot K. Nordal

Det ingen har fortalt deg er skrevet av Bergljot K. Nordal og kom ut nå i 2014. Nordal har tidligere skrevet romanene Magda og Ruts bok. Det ingen har fortalt deg er den første romanen av Bergljot Nordal jeg har lest.

Sommerlig omslag – fint med klare farger

Eg-et i boka er Karoline, en forfatter som har økende suksess med sine bøker. Hun bor sammen med mannen Håkon og deres to barn. På en skrivehelg i Oslo møter hun tilfeldig igjen barndomsvenninen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia jobber og bor i København hvor hun jobber som designer. Pia inviterer Karoline til København. Karoline opplever en slags uro og blir dratt mot København og venninens liv der.

Det hender vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at jeg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmar han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side.

Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Som leser fanger vi ganske fort opp Karolines uro. Karoline er ikke vanskelig, hun kunne fort ha irritert meg, vært en sånn karakter som man ergrer seg over ikke «gjør det riktige». Karoline vet hva hun har, hun vet Håkon står for. Samtidig ser hun ikke på seg selv som lykkelig, det er noe som gjør at hun ikke helt klarer å leve i nuet.

Ligger løsningen i København hos Pia? Pia og hennes venner, spesielt Hans, ble romanens utfordring for meg. Jeg liker ikke Pia. Det betyr at forfatteren har skrevet en karakter som jeg ikke er likegyldig til og det er en styrke – naturligvis. Det jeg ikke helt klarer å forstå meg på er Karoline og Pia sitt forhold. Ut fra det Karoline gjør og ser tilbake på klarer jeg ikke å forstå hva Karoline ønsker å oppnå i København. Jeg synes derfor at mange av scenene fra Københavns sitt uteliv blir hakket for kjedelig fordi jeg sitter egentlig og lurer på hva er det Karoline egentlig gjør der.
——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget mot en ærlig omtale.

Balanse av Thorvald Steen

Jeg ble liggende og lytte til hjerteslagene mine. Hvor mange har jeg til rådighet? Hvor stort er forrådet jeg tærer på? Hvordan vil de siste slagene være? Som en lyspære som lyser så vidt? Der glødetrådene støter uregelmessig sine siste glimt, for så å blafre hektisk opp, og endelig: krype sammen i mørket? Er det slik det er? Jeg kjente på pulsen i det venstre håndleddet.

Hmmmmm. Jeg har endelig fått lest romanen Balanse av Thorvald Steen. Romanen kom ut i 2012 og er en del av en trilogi, løst sammen satt sådan. Balanse kan egentlig godt leses uten å ha lest Vekten av snøkrystaller eller Det lengste svevet. Balanse står stødig på egne bein. Samtidig er de to første romanene så gode at de bør leses uansett.

Jeg-personen er syk, kroppen svikter på grunn av en muskelsykdom. Hans kone er død, deres eneste datter bor i Sør-Afrika. Han klarer ikke lenger å bo alene så han er plassert på pleiehjem med personer som er eldre enn han. Der må han være vitne til at kroppen fungerer dårligere og dårligere mens hodet fortsatt er på plass. Steens beskrivelser av en voksen mann som prøver å reise seg (bokstavelig talt) er vond. Det stikker litt, hva skjer med oss når kroppen ikke lenger fungerer? Å lese om personer som er hjelpesløse er ubehagelig, jeg tar meg i å tenke – hva om dette skjer med meg?

Finnes det en forfatter i Norge som har så klar og sår stemme i sine romaner som Thorvald Steen? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hvorfor folk ikke leser mer av Thorvald Steen. Han skriver så bra.

Språket til Steen er presist, sårt og spesielt i Balanse så er det et godt strøk med humor. Likevel kommer bitterheten til jeg-personen frem, bitterheten til en mann som ser at det bokstavelig talt er en hel klode mellom han og datteren. Det må føles ekstra vondt å  føle at man ikke har muligheten for å prøve å gjøre godt igjen. Dette kommer godt frem når personalet på pleiehjemmet informerer han om at han har besøk, langveis fra. Skuffelsen innvending når han skjønner at det er en gammel venn og ikke hans datter, selv om han kanskje ikke trodde, kanskje ikke turde håpe på.

Å være syk i Norge i dag er ikke enkelt, å bli plassert med de som er eldre blir naturlig nok en belastning. Midt opp i ulykker, budsjetter og to-mannsrom møter vi (spesielt) en sykepleier. En av disse som jobber uttrettelig for at menneskene rundt seg skal ha verdige forhold. Så om ikke norske pleiehjem og kanskje norsk helsevesen er rosenrødt beskrevet, føler jeg litt at Steen hyller alle disse som hver dag gjør en utrolig viktig jobb.

Janicke på bloggen Jeg leser er likte også Balanse – og nevner blant annet de fine skildringene fra Oslo.
——–
Boka er kjøpt selv.

Rakels bok av Sissel Værøyvik

Omfattende debutroman fra Sissel Værøyvik!

Det finnes ingen kort måte å oppsummere handlingen på i Rakels bok så jeg referer til forlagets omtale på baksiden:

Foreldrenes dramatiske død bringer Ella fra New York hjem til Bergen for å gjøre opp boet etter dem. Den gamle villaen huser også en leieboer, den eldre kvinnen Rakel, som med sin særegne væremåte både frastøter Ella og vekker hennes nysgjerrighet. Snart blir hun dratt inn i fortellingen om et bemerkelsesverdig liv, et liv som har utspilt seg i flere land over mange tiår, siden Rakel som liten jente ble sendt som flyktning fra Bratislava til Norge for å unngå nazistenes jødeforfølgelser. Har disse to kvinnene noe å gi hverandre?

Handlingen er lagt opp etter en formel vi kjenner, i takt med en historie om Ella som utspinner seg i nåtid blir vi kjent med Rakel og hennes liv i Bratislava og senere i blant annet Bergen.

Rakels historie er både trist og spennende og det er definitivt hennes historie som bærer denne boka. Rakels liv er velskrevet, glir godt og uten for mye gjentagelser. Personlig finner jeg frempek som «det skulle gå mange år før hun så ham igjen» litt irriterende, men det har ingenting å si for selve historien.

Værøyvik har også noen ekstra fine setninger innimellom som jeg dvelte med, som i siste setning i dette avsnittet hvor ilden er et bilde på lidenskap mellom to personer i boka.

Hun vendte seg mot ham, og endelig løftet han blikket og møtte hennes. Hun kunne se skammen i øynene hans, den stumme bønnen. Men han hadde allerede krympet til ingenting, smuldret til aske foran øynene hennes.
Så naiv hun hadde vært. I rommet der ilden var blitt tent, ble den også slukket.

Ellas historie og kanskje spesielt oppførsel har jeg litt mer vanskeligheter med å svelge. Vi er i Bergen i 2009 og Ella er tilbake på barndommens stier etter mange år i New York, hun har hatt et vanskelig forhold til foreldrene sine hele livet. Jeg opplever spesielt første del av boka som både litt rotete og kunstig. Tre ganger på veldig kort tid får vi for eksempel vite at en onkel av Ella er inngiftet. Første gang sies det ganske subtilt, ved å nevne at tanten ligner på bestemoren. Så gjentas det at onkelen er inngiftet to ganger til på relativt kort tid. Ja, det er småting men det er irriterende og kunne godt ha vært luket ut av forlaget. Ella er også, spesielt i begynnelsen, en karakter jeg oppfatter som kunstig og distansert, spesielt i dialogene.

Historien som utspinner seg på 380 sider er ganske omfattende, forfatteren har mye på hjertet. Deler av denne historien vi leser kunne godt å ha fått en egen roman! For jeg må si at selv om jeg synes romanen kunne hatt en strammere regi så er det ikke tvil om at dette er en bra historie. Og jeg håper virkelig at Sissel Værøyvik har flere historier på lager for Rakels bok levner ingen tvil om at hun er god forteller.

Tine kalte den en fantastisk debutroman, mens Bokelskerinnen kaller debuten god og gripende.
——-
Boka er kjøpt selv.

Barnemandag: Bergtatt – Portvokteren

Ukens barnemandag handler om en ny norsk fantasyserie for barn. For andre barnemandager – ser her.

Det skrives og utgis mye fantasy i vårt land i disse tider. Det gleder et lesehjerte, spesielt når flere av bøkene som kommer ut er beregnet på de yngre leserne. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg innbiller meg at gode fantasyfortellinger kan være på med å skape ekstra gode lesestunder. Det er en egen lesemagi å bli tatt med inn i helt nye univers.

En av de siste tilskuddene på den voksende fantasystammen i Norge er Martin Fyrileivs debut Bergtatt – Portvokteren, en bok som i følge forlaget passer for barn fra 10 år. Ja, også sånne som meg da, som liker gode historier uansett hvem de er beregnet på. Boka er første del av en trilogi.

Einar har det ikke greit på skolen, han har ingen venner og blir mobbet av de andre. Faren er også fraværende, stadig ute på natten uten noen særlig gode forklaringer. En dag blir naboen Aslaug funnet død, drept av et rovdyr. Einar er ikke helt overbevist så han tar seg inn i huset til Aslaug. Der finner han en portal i kjelleren, en portal som tar han inn i en forrykende verden under Jotunheimen med blant annet dverger og troll.

Historien om Einar er en ganske klassisk fantasyhistorie, men utgangspunktet med norsk folketro er spennende. I begynnelsen av turen er Einar sammen med dvergene Ivalde og Fjaler:

«Det er lenge siden det er var troll på denne siden av Ginnungagap,»mumlet Ivalde. «Det er ikke normalt».
«Vi må til bunns i dette… Troll skal ikke forlate fjellet for å bergta mennesker».
Einar kjente at øyelokkene gled sakte igjen. Samtalene mellom dvergene ble lenger og lenger borte.

Som så mange helter før han finner Einar ut at han er laget av tøffere materiele enn han kanskje i utgangspunktet trodde. Einar følte seg nok ikke som en helt når han entrer en ukjent verden, men gjennom en rekke utfordringer vokser han med oppgavene, og som vi voksne liker å si, han finner ut hva som er viktig i livet. Forfatteren gjør ikke noe nummer ut av dette og lar handlingene tale for seg. Noe rusk i maskineriet er det, noen ord som gjentas for ofte her og der og det går litt fort på slutten.

Forfatterens bror, Andreas Fyrileiv, har illustrert boka. Disse tegningene utfyller historien veldig godt. Verdenen under Jotunheimen er godt beskrevet, men det kan ofte være vanskelig få med seg dimensjonene, hvor stort det er og hvor langt de går (at de skal bli slitne to ganger i løpet av turen sier egentlig ikke så mye). Tegningene viser oss litt uten å røpe for mye og det liker jeg.

Hos Bokelskerinnen kan du lese et intervju med forfatteren og hos Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten kan du lese hennes anmeldelse av boka.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.