Bitterblue av Kristin Cashore – jeg sier bare «Endelig…..»

You don’t need to have read Graceling or Fire to love Bitterblue. But if you haven’t you’ll be dying to read them next.

Advarselen står på innsiden av Bitterblue. Og for å si det sånn – les Graceling, les Fire og så les Bitterblue. Hører du? Les dem. Og siden du har tenkt å lese disse bøkene, så tenker jeg at du kanskje stopper her, for dette innlegget innholder spoilers, både om Graceling og Bitterblue. Leser du fortsatt? Eh, har du ikke bestilt bøkene enda? Skjerpings….

Hvor skal jeg starte? Bitterblue har nå vært dronning i en del år, nå er hun 18 år. Hun er beskyttet av sine rådgivere som også var rådgivere for hennes far, den fryktelige Lech. Hennes eldre venner Katsa og prins Po er ute og redder innbyggerne i noen av de andre landene i The Seven Kingdom. Bitterblue føler seg alene.

Bitterblue føler seg usikker og skjønner at hun etter hvert blir beskyttet. I sitt eget slott er  tilsynelatende omgitt lojale mennesker som prøver å få styre og stell til å gå opp. En natt bestemmer Bitterblue seg for å snike seg ut for å se byen som er oppkalt etter henne. På sine nattlige vandringer kommer hun i kontakt med Saf og Teddy, to unge menn som naturligvis har noe å skjule.

Jeg skulle gjerne ha hørt mer om Katsa og Po som jeg ble så begeistret for da jeg leste Graceling. De er begge to med, men det er Bitterblue det handler om. Og slik som romanen utfolder seg så er det egentlig det beste.

Cashore er igjen best på skildringene av karakterene, deres relasjoner og ikke minst miljøet. Wow, slottet til Bitterblue er nesten litt sånn som å være på Hogwarth. I det man treer inn i denne verden så glemmer man alt, man blir bare sugd inn i et univers som er full av magi, gamle bøker og labyrinter. Knapt en tredjedel ut i boka kjenner man at magen knyter seg på tanken om at det en gang blir slutt.

Bitterblue er en sterk kvinnekarakter og Cashore er igjen best på de kvinnelige karakterene. Bitterblue er ikke voksen, men hun har en voksen rolle. Hun ser på Katsa og Po og deres forhold og begynner å kjenne på sine egne følelser. Et lite nanosekund var jeg bekymret for at Cashore skulle gå i trekant-fellen som så mange andre forfattere av ungdomsromaner, men hun styrer unna.

In addition to which, it gave her something to do with her hands, something to occupy her attention. She liked Saf too much as he sat there bruised and chewing; she liked being in thin room so much, both trusting and not trusting, both prepared to tell him lies and prepared to tell him the truth. None of what she wa feeling was wise.

Det er stort spenn i karakterene i Bitterblue, mange å holde styr på. Samtidig skjer det ikke så mye, dette er ikke en roman full av handling. For å bruke en floskel, det handler om at endring må komme innenfra – på mange plan.

Innbyggerne i Monsea, Bitterblue sitt kongedømme, har enda ikke kommet over Lech som hjernevasket alle rundt seg. Under Bitterblue sitt styre er de i teorien frie, men mange, til og med de som jobber på slottet, er nesten apatiske. Katsa og Po som selvpålagte frihetskjempere kommer og jeg må innrømme at jeg flere ganger trekker paralleller til samtiden. Å fjerne diktatorer er bare en et steg i kampen for et bedre samfunn, men hvem bestemmer egentlig hva som er best for innbyggerne.

Jeg føler at Cashore er meget bevisst rundt det hun skriver. Jeg har siden jeg leste Graceling lest hennes blogg sporadisk. Ikke bare fordi jeg har venta på at hun skulle bli ferdig med neste bok, men fordi hun skriver godt og gjennomtenkt. Hun kommer med tips til lesestoff, samtidig som hun skriver om livet til en relativt fersk forfatter. Hun er også flink til å promotere de uavhengig bokhandlene og gir samtidig svar på alt det som lesere lurer på. Hennes mening om likestiling, både blant kvinner – menn, for homifile og lesbiske og personer med et handicap er ganske klare. Dette skinner ikke bare gjennom på bloggen, men også i hennes romaner.

Cashore sine romaner er for de som tenker at det er selvsagt at unge jenter klarer å tenke selv. Og som setter pris på en god historie, naturligvis!

Uansett, jeg klarer ikke å yte rettferdighet til denne boken, så jeg tror jeg skal stoppe nå. En liten vil jeg da avslutte med. Det er ikke bare omslaget som er fint med denne utgaven, designet inni er også veldig fint. Masse kart og illustrasjoner som man kan kose seg med og som gjør leseopplevelsen om mulig enda bedre.
——
Boka er kjøpt selv. Og her er et lite spark til norske forlag, jeg finner ingen elektroniske spor om at Cashore skal bli oversatt til norsk i nærmeste fremtid. Graceling er nå oversatt til et utall språk, finsk, italiensk, hollandsk…. Er det ikke på tide å gi norske lesere gleden over å bli kjent med Katsa, Po, Bitterblue og Fire?

Fremtidige favoritter – snart sommer…

I dag, på vei til bussen, møtte jeg en ung jente. Kanskje 11 år, kanskje 13? Hun bar på to bøker, ingenting annet. En tjukk bok, slitt og uten smussomslag. Den så gammel ut, kanskje en klassiker. Den andre virket nyere, tjukk og hadde et omslag kanskje fra en ungdomsroman.

Jeg husker uendelige lange somre fra mine ungdomsår. Somre der regnet slo mot stuevinduet og jeg slukte en bok per dag. Jeg tok fatt på tjukke bøker med en optimiske jeg kunne ha ønsket meg i dag. Jeg levde meg inn i farer, romanser og historiske milepæler med beundringsverdig mot.

I disse dager blir det mest stjålne øyeblikk. To sider før kvelden er over, ti minutt på lydbok under oppvasken. Jo bedre boken, jo flere stjålne øyeblikk.

Bokelskerinnen spør etter fremtidige favoritter. Jeg svarer Katsa og Gwendolyn.


Katsa som jeg møtte første gang for flere år siden i fantasyromanen Graceling. I år er endelig oppfølgeren ute. Bitterblue heter den. Jeg gleder meg til å lese mer av Kristin Cashore denne sommeren.

Gwendolyn er tilbake i Smaragdgrønn. Gwendolyn er herlig frisk, en annerledes heltinne. Hun er ikke perfekt, hun er sjarmerende, litt klumsete og morsom. Jeg er spent på hva hvordan Kerstin Gier avslutter trilogien om Gwendolyn med tidsreisegenet.