Krim, krim og atter mer krim: De fem fyrstikkene og Journal 64

To favoritter – men jeg tenker at en av disse snart må fornye seg om jeg skal lese så mye mer!

Jeg leser ikke bare krim, jeg gjør ikke det,  men jeg merker at jeg også blir litt påskepåvirket. Krim hører liksom påsken til, det gjør det. De siste dagene har jeg slukt to nye krimbøker, to favoritter med serier som jeg har likt godt til nå. Her er en kort omtale av av gjensynet med to krimforfattere.

Jeg starter med den jeg likte beste. Hans Olav Lahlum sin tre mordfortellinger fortsetter der han slapp i Katalysatormordet. Navnet på boka er De fem fyrstikkene  er også navnet på den lengste fortellingen – og den beste. Vi møter igjen Kolbjørn Kristiansen, den litt klønete, men dyktige etterforskeren i Oslopolitiet på slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet. Ganske kjapt i den første mordetterforskningen skjønner Kristiansen at man ta kontakt med sin medhjelper på Frogner, Patricia Borchmann, den skarpe, men litt arrogante jenta som sitter i rullestol. Vi er tilbake til «whodunnit»-mysterier, som Lahlum fjernet seg litt fra i den siste romanen, men i disse novellene fungerer det godt. I etterordet så forteller Lahlum om skrivearbeidet og hvordan novellene er påvirket av de store Christie, Poe, Conan Doyle og Simenon. Jeg likte veldig godt novellene (selv om jeg gjerne skulle hatt flere!) og det passet fint med noen «lette» oppgaver for Kristiansen nå som han fortsatt har litt å lære på kvinnefronten (fnis). Nåja, jeg gleder meg til neste bok med Kolbjørn Kristiansen og Patricia Borchmann. Hadde vært veldig moro å høre litt av historien fra Patricia sin side også…

Jussi Adler-Olsen er i disse dager ute med sin femte bok om Avdeling Q på norsk, Marco-effekten heter den og blir flashet stort i alle bokhandlere i disse tider. Jeg henger en bok bak og har de to siste dagene lest Journal 64. Kronologi, min kjære leser, kronologi er alt! Avdeling Q består fortsatt av Carl Mørch og hans to assistenter Assas og Rose, og selv om Mørch er sjefen er jeg ikke helt sikker på om det er han som bestemmer hvor skapet skal stå. Gamle forsvinningssaker fra 80-tallet står i fokus denne gang, med den litt mystiske Nete Rosen som bindeledd. Samtidig har saken forgreininger til et dansk part Rene Linier (ut fra navnet kan man jo selv tenke hvor det står på et par politiske betente saker) og deres sterke leder Curt Wad som fjerner all motstand. Historien som utspiller seg er god, men ikke særlig innovativ. Karakteren Nete minner meg altfor mye om Kimmie i Fasandreperne og Curt Wad som av de mennene i samme boka. I tillegg synes jeg nå at opptakten til etterforskningene i de tre siste bøkene har vært ganske like, en motvillig Mørch, med Rose og Assad som kjører sin egne løp. Det tar litt tid før historien setter seg, samtidig som den blir aldri virkelig, virkelig spennende. Jeg savner litt noe spensten som den første boken i serien hadde. Jeg kommer nok uansett til å lese Marco-effekten om tider og stunder, såpass nysgjerrig er jeg på trekløveret i kjelleren.
———
Begge bøkene er lånt på biblioteket.

Flaskepost fra P av Jussi Adler-Olsen

Jeg fortsetter min danske ferd (på dansk – jeg må bare få frem det!).

Lest! På dansk – igjen!

Flaskepost fra P er Jussi Adler-Olsen sin tredje krim om Avdeling Q. Avdeling Q, det vil si Carl og hans assistenter to Assad og Rose, er nå forvist nede i en kjeller. Den lille avdelingen får etter hvert en ganske spesiell sak. Fra kysten til Skottland kommer en flaskepost med en melding. Meldingen har blitt ganske utydelig, men de tre skjønner fort at det er snakk om kidnappingssak. Etter hvert som etterforskningen skrider frem så skjønner de at de har havnet midt opp i en ny kidnappingssak. Kidnapperen har vært aktiv i mange, mange år.

Sakene som havner på Carl sin pult er alltid spesielle og denne er intet unntak. En kidnapper har fått herje i fred i mange år i forskjellige religiøse miljøer med sine utspekulerte metoder.

Selv om handlingen er god og forfatteren holder godt på spenningen, så er kommer noe av drivet i denne boken av relasjonene mellom de tre som jobber i Avdeling Q. Eller fire, da etter som at Rose blir syk og hennes tvillingsøster dukker opp en dag på jobben som erstatning. Mange forfattere liker å fortelle oss «alt» om sine karakterer. Adler-Olsen gjør ikke det. Vi har blitt godt kjent med den lune Carl og hans liv, men Assad og Rose er fortsatt ganske blanke ark. Vi aner at det er noe med Assad og at han skjuler noe, men vi har så langt ikke fått vite noe. Jeg er nysgjerrig og spent på hva som skjer fremover med alle personene vi har møtt til nå.

Siden jeg leste boka på dansk er mange av dialogene ganske morsomme også! Jeg tror ikke det er meningen at de skal være det, det er bare at dansk er litt morsomt. De har ord som får litt lyst til å fnise av selv om man er midt i en mordetterforskning! Likevel tror jeg at jeg skal lese resten av serien på norsk, det er krevende å lese dansk, selv om det er fint å utfordre seg selv innimellom også!
——–
Boka er kjøpt selv!

Fasandreperne av Jussi Adler-Olsen

Lest på dansk!

Carl Mørk finner en mordssak på pulten. To søsken ble funnet drept i et sommerhus for over 20 år siden. Tilsynelatende er den løst, en tilståelse har de i alle fall. Carl er derimot ikke overbevist, og mindre overbevist blir han ettersom at ledelsen ønsker at han skal lukke saken. Sammen med Avdeling Q sin sivile arbeider Assad, som gjerne skulle ha hatt et politiskilt i lomma, graver han etter bevis for å felle en vennegjeng som hadde gått sammen på en kostskole på 80-tallet.

Vennegjengen er ikke lenger komplett, en er død og en annen soner for drapet som nå har havnet på Carl sin pult. En tredje, en dame som går under navnet Kimmie, lever nå på gaten, på flukt og i frykt fra de andre i den mektige og rike gjengen. Kimmie har sin egen agenda, med en koffert i hånda med det mest dyrbare hun har, skal hun ta hevn.

Avdeling Q møtte vi første gang i krimromanen Kvinnet i buret. Danske Jussi Adler-Olsen har skrevet fem bøker om den lille etterforskningsenheten. For strengt tatt, selv om avdelingen i denne romanen blir utvidet med en sivilt ansatt til; Rose, så består den kun av personer som blir flyttet ned i en kjeller for å ikke være til besvær for andre, mer velfungerende enheter.

Carl Mørk er en likandes kar. Han sliter fortsatt med hendelser som skjedde før Kvinnen i buret, han er forelska i psykolen han er tvunget til å gå til, er forutinntatt til kollegaer (nye, så vel som ledere) og han klarer å utmanøvrere ledere på en finurlig måte. I tillegg er han ikke alltid helt og det skaper en litt mer realistisk karakter enn de fleste litterære etterforskere.

Serien om Avdeling Q har blitt utrolig populære, det kan jeg forstå. Samtidig så synes jeg ikke serien er unik. Fasandreperne er spennende ja, men sånn halvveis ut i boka skjønner man hvordan det ligger an og slutten er egentlig forutsigbar. Jeg liker godt derimot humoren i boka, samspillet med Carl og Assad og Rose. I tillegg så liker jeg godt noe av det som det ikke altid blir snakket så mye om, og som man stadig er innom i denne boka, nemlig vennetjenester og maktmisbruk. Dagsaktuelle temaer, dessverre.

Heldigvis for meg har jeg også bok nummer tre liggende klar for lesing. På dansk! Også Fasandreperne ble lest på dansk, litt utfordrende og tar litt tid å komme inn i, men det flyter egentlig ganske godt. Også har danskene egentlig ganske mange morsomme ord!
——-
Boka er kjøpt selv.