The Old Joke av Reina James – lun, britisk roman

Av og til tar det evigheter før man skjønner at man har godbiter i hylla. Helt i begynnelsen av min bloggekarriere skrev jeg om romanen This Time of Dying. Romanen var skrevet av Reina James. Boken var en julegave og siden den ble mottatt så godt fulgte giverne opp hennes neste bok året etter. The Old Joke tok det meg nesten to år å lese.

Mim Lyons is a retired film actress, occasionally still recognised from her last great starring role in the late 1960s, but now more than content to restrict her performances to occasional play-readings with a group of old friends from the theatrical world. But when her agent calls out of the blue with a job offer, her husband begins to have his own dreams and schemes about the possibility of a comeback, in a part that unsettles Mim’s perception of how her husband sees her – and of who she really is. While her friends’ marriage hits the rocks, her son struggles to clean up his act, her estranged daughter floats back into her life, and her husband is suddenly rendered vulnerable, Mim gradually comes to reassess the roles she has been playing – as friend, as daughter, as mother and as wife – and to decide who exactly she wants to be.

Jepp. Det var grunnen. Den handlet om en eldre dame. Hva kan være interessant og underholdende med det, tenkte jeg. Shame on me! Av og til er det veldig godt å røske tak i sine egne fordommer.

Reina James har skrevet nok en god roman. I The Old Joke flytter vi inn hos ekteparet Mim og Leslie. De har det egentlig bra. Mim har ikke jobbet på 40 år, hun trives best i hagen. Mannen er også pensjonert men han skriver litt på si. Mim har ikke helt funnet seg selv etter hun sluttet å jobe. Som mor er hun ikke helt komfortabel, spørsmålet er om det er seg selv eller barna Mim er misfornøyd med.

Som sist klarer Reina James å finne noe av det britiske av det britiske. Stemningen i boka minner meg om en film som jeg så på kino for to år siden og som handlet om et middelaldrende britisk ektepar og deres venner og sønn (jeg klarer ikke å huske hva den heter). Det er ingen lystig roman, men samtidig så har den litt humor. Lun og underfundig, usminket og uten at alt skal være perfekt. Perfekte familier, perfekte karakterer og perfekte relasjoner kan lett ødelegge romaner.

Jeg kjenner det er vanskelig å si hvorfor jeg likte denne boka. Jeg likte den realistiske stemningen i boka, jeg likte at jeg ikke nødvendigvis likte alle personene. Litt sånn som det er i virkeligheten.

Yeah. Av og til er det fint å finne godbiter i egen bokhylle!
——
Jeg fikk den i julegave av min lillesøster. Tusen takk!

Advertisements