Hvor mange ganger kan man bruke ordene sterkt eller sårt når man skriver bokomtaler? Hvor slitte kan disse ordene bli? Hver gang man kommer til en bok som fortjener disse ordene så føles det som ordene er brukt opp – jeg har skrevet dette før. Det gjør det ekstra vanskelig når en bok faktisk er både sterk og sår…
Jeg ble først oppmerksom på Mia Berner i Klassekampen. Hun hadde et innlegg, et dikt for en sak om noen som var krenket. Jeg husker ikke saken, men jeg husker dama. Brillene. De røde brillene som var hennes varemerke. Så døde hun i 2009 og jeg husker jeg tenkte (igjen) at jeg må få lest noe av denne dama, men tanken forsvant. Helt til jeg stod på Notabene på det lokale kjøpesenteret med hennes erindringsroman Tretten i hånda.
Gjennom noen korte kapitler tar Berner oss med gjennom hennes barndom i Stavanger. Hun vokser opp i et priviligert hjem, fra et materialistisk perspektiv. Hennes far hadde store forretninger, hennes mor hadde store ambisjoner – og en merkelig oppdragelsesfilosofi.
Romanen er av typen som kan virke enkel, men som gir så mye mer ved lesing. Det er sjeldent jeg legger fra meg bøker når jeg har et kapittel med fem sider igjen, men denne boka krevde sine naturlige pauser. Pustepauser. Hva venter bak neste sving?
Berner skrev denne boka da hun visste hun skulle dø. Hun åpnet bokstavelig talt dørene inn i sitt staselige barndomshjem i Stavanger, og for å bruke en klisje, ting er ikke alltid slik det ser ut som utenfor.
Historien fortelles av Berner som barn, hun lar ikke et langt liv prege teksten. Hun prøver ikke å forklare – eller kanskje bortforklare oppførselen til moren. Ei prøver hun å forklare hva oppveksten har gjort med henne, det blir opp til oss leserne å tenke dette. Berner sin oppvekst handlet først og fremst om hennes forhold til moren. Det begynner med smådrypp, etter at de har flyttet inn i et nytt og staselig hjem hvor faren har fått lagt uslitelig gulv.
– Vonde å holde rene, sier mor, som jeg nesten aldri har sett med en mopp eller en skureklut. Hun tenker nok på pikene, som nå blir opptatt med skuring oftere og lenger enn hun har beregnet.
Det er først i kapitlet som boka har fått navn etter at vi skjønner hva som egentlig skjer. Berner fyller tretten år. Kvelden før hadde hun og moren kranglet. Da venninene dukket opp, finkledd og presangene dinglende i hånden sender moren de hjem. Mia har ikke vært snill. Om kvelden kommer riset frem.
Mor kommer opp og tar ned riset fra sin faste plass ved døren. Dette nokså nye riset, som mor ved middagsbordet en gang i vår måtte be far bestille fra Italia, siden det gamle var begynt å bli så slitt at det ikke gjorde full nytte.
(…..)
Det tar tid å få slike ris sendt opp til Norge. Det skal hentes papirer på posten og pakke på tollboden, eller hvordan det nå er, etter at de er blitt bestilt av damene på fars kontor, som har skrevet på engelsk. Mye bry, for mange, å grunn av en indre lomme i meg.
Den kvelden opponerer Berner, det italienske riset blir hengende i fred fra da av. Moren finner derimot andre metoder for å straffe den unge piken. Hun låser døren slik at hun ikke kommer seg inn når hun kommer hjem fra skolen. I timesvis må hun traske rundt i det kalde vinterværet.
I Berner sine skildringer blir det sagt så mye. Bak mange av de enkle historiene som fortelles skimter vi en gryende bevissthet om blant annet klasser og dermed også tilhørighet. Vi aner at Berner ganske tidlig skjønner at friheten ikke ligger i et godt møblert hjem.
Anbefales!
Du kan lese mer om Mia Berner på følgende nettsider
Wikipedia
Nrk
Aftenposten
———
Boka er kjøpt selv på salg.
Hysj! Lesing pågår 