The Time of Women av Elena Chizhova

(Jeg har lest denne boka på engelsk og bruker derfor den engelske transkriberingen fra boka når det gjelder navn på forfatter og karakterer i boka. Jeg er tror ikke denne boka er oversatt til norsk, om jeg tar feil – skrik gjerne ut i kommentarfeltet.)

Chizhova sin prisvinnende roman foregår en kortere periode i Sovjet seg på 60-tallet, men er et bilde på et lands historie. Antonina er en ung kvinne, som blir gravid med en mann som ikke blir. Hun og datteren deler leilighet sammen med tre eldre kvinner. Etter å få fått datteren Suzanna må hun tilbake til sin fabrikkjobb og Suzanna må i barnehage. Det fungerer ikke og det ender opp med at de tre kvinnene passer Suzanna mens Antonina jobber. Etter hvert som Suzanna vokser til finner de ut at hun er stum og det blir enda viktigere å holde henne unna det offisielle sovjetsamfunnet. Antonina blir etter hvert svært syk og de tre kvinnene må legge en plan for å hvordan de skal unngå at Suzanna, eller Sofia som de kaller henne når moren ikke hører det, blir sendt til et barnehjem.
…………………
Navnet Sofia kommer fra det greske ordet for visdom. I følge forskning.no ble over 30 forskere spurt i en undersøkelse om blant annet hva de la i begrepet visdom, felles for svarende deres svar var:

• Visdom er noe som bare mennesker besitter.
• Visdom er en avansert og erfaringsdrevet form for tankemessig og følelsesmessig utvikling.
• Visdom er en personlig egenskap, om enn sjelden.
• Visdom kan læres, den kan vokse med alderen og det er mulig å måle den.
• Visdom kan antageligvis ikke økes ved hjelp av medikamenter.

Videre i samme artikkel… Verdien her er at det var en betydelig enighet blant ekspertene om at visdom virkelig er et selvstendig trekk, med en rekke karakteristiske egenskaper.
……………

Historien kan virke enkel og klassisk. En ung og uerfaren kvinne havner i trøbbel.  Men historien som utspiller seg er kompleks, i løpet av romanen vokser den seg ut av boka. Som tittelen indikerer forteller den historien om kvinnene i russisk og sovjetisk historie.

Fortellerperspektivet skifter etter hvert kjapt, av og til fra avsnitt til avsnitt. Først er Antonina i fokus, så kommer de tre kvinnene frem i historien. De tre bestemødrene har forskjellig bakgrunn. En av de snakker fransk, hun husker en tidligere tid da hun tilhørte en annen klasse, nå er de alle like. Overtro versus moderne tanker er et stadig diskusjonstema, de har alle svært forskjellig baggasje og dermed også forskjellig tilnærming til utfordringer. De historiske referansene er mange, noen av disse er forklart i fotnoter, mens andre forbigås i stillhet. Jeg finner det siste mest naturlig, dette er en roman jeg selv som leser må finne lagene i. Bak setningene, i disse referansene, skjuler det seg ofte store begivenheter eller samfunnsforhold.

We’d take her to communion when she was a baby. Now we’re scared. They’re knocking down churches again. They can’t sit still, those snakes. It looked like they’d calmed down after the war. Now they’re at it again….

Fabrikken Antonina jobber på er et eget samfunn, har sine egne regler, i tråd med hva som er god kommunistisk oppførsel. Samfunnet er naturligvis lukket, ingen vet noe sikkert om hva som skjer andre steder, at man i andre land kan kjøpe leiligheter virker utenkelig.

«I’d buy one too,» I whisper. It must be expensive, though…. I don’t care it is, I think. Your own room, and your own kitchen. Linen curtains in the window – with blue stripes. And your own toilet: walls painted a light colour…

……………
Until very recently, Russian had no single word for privacy. At the present time the word «privatnost'» is used primarily in legal language, and not in everyday conversation.
…………..
Selv om historien er kompleks er den språklig sett enkelt men smertefullt fortalt. Jeg skjønner ikke helt hvordan et så økonomisk kan romme så mye. Forfatteren Elena Chizova klarer på noen få linjer å fortelle om en skjebne.

They won’t be any fairytales anymore,» he sneers in reply. «Have you heard about Hungary?…»-«What about Hungary? You mean on TV? Of course, I have. They told us all about it at the political information hour: hostile elements… They conspired against us. You have to wonder what’s wrong witht hem!» I saw his mouth jerk as though from a whiplash. His eyes suddenly looked dull – neither dead nor alive. The eyes of a fish. He waved his hand at me, and walked away.

Tross mangel på et frodig språk er tilstedeværelsen for oss lesere stor. Luktene, klamheten og de slitte tekstilene. The Time of Women er en mektig historie med bestemødrene som fortiden, Antonina som et råttent system sitt offer og Sofia som et stille håp.

Anbefales!
——–
Boka er kjøpt selv (e-bok)

Reklame

Stalina av Emily Rubin (lydbok)

På begynnelsen av 90-tallet forlater Stalina sitt hjemland Russland til fordel for USA. Hun ønsker å starte et nytt liv. Hun flytter inn hos en vennine og får etter hvert jobb på hotellet Liberty. Tross navnet er dette stedet for de kortere oppholdene. Stalina er en driftig dame. Selv om hun nærmer seg pensjonistalderen er hun ikke redd for å ta i et tak eller for å si i fra. Stalina får innrede rommene på hotellene etter fantasien og de blir snart veldig populære. Samtidig får Stalina nyheter fra Russland som er urovekkende.

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da jeg kjøpte denne romanen. Da jeg bodde i Moskva møtte jeg flere som nesten var sentimentale ovenfor Sovjettiden. Kanskje var det noe slik jeg ventet, men der tok jeg sannelig feil. Stalina ser tilbake på tiden som har vært, men hun konsentrer seg om de nære relasjonene og unngår derfor den store sentimentaliteten. Boka veksler mellom det som skjer i nåtid og at Stalina forteller om hendelser fra ungdommen og sitt voksne litt. Jeg synes denne vekslingen mellom tidene er ganske fin.

Dette er ikke en typisk roman hvor en ung kvinne som skal finne sin historie – og seg selv. Stalina har lært det hun trenger å vite, kunnskap (eventuelt også kvinnelist!) som hun også har med seg i sitt nye liv. Det er befriende med en romankarakter som ikke hele tiden spør seg hva som har skjedd og hvorfor.

Noen morsomme hendelser i boka gjør den vittig, men jeg tar meg ofte i å lure hvor forfatteren Emily Rubin egentlig vil. Jeg underholdes, men men mange av historiene virker litt tilfeldig sammensatt – og det er vel kanskje mer enn en tilfeldighet i boka som virker litt for konstruert.

Lydboka ble lest av Laural Merlington, hun klarer godt å tydeliggjøre de de forskjellige stemmene. Likevel er det noe med amerikanere når de skal gjøre russiske aksenter, det er litt til å fnise av – lydbøker eller spionfilmer…
——–
Lydboka er kjøpt selv.

«De är inte kloka, de där ryssarna»

Anna-Lena Laurens bok har undertittelen Ögonblicksbilder från Ryssland. Det er en ganske fin beskrivelse på boka, litt under 20 korte kapitler forteller Lauren om sine erfaringer fra Russland.

Ryssland är som Dostojevskijs romaner. Inte särskilt tilgängelig, lättsmält, insmickrande eller tacksamt att ta till sig. Fullt med undertexter, outsagda överenskommelser, nyanser og hierarkier som man måste lära sig se och uppfatta. Kort sagt, ett land som kräver mängder med tid att begripa, eftersom man först måste tränga igenom skikt efter skikt av historia.

Lauren sine beskrivelser er subjektive, men presise. Alle som har vært litt lengre enn en helgetur i Russland vil kjenne seg igjen i Lauren sine beskrivelser.

For meg ble dette en kosebok, en bok som fikk meg til å mimre over de to periodene jeg bodde i Moskva. Jeg minnes…

… Utilgjengeligheten. Å stå på metroen, alene, første gang og se på de krylliske bokstavene og fundere på hvorfor man ikke dro til Trondheim og tok et grunnfag slik som alle andre.

… Kontrastene. De harde steinansiktene på metroen, de varme menneskene jeg ble kjent med. Vennskapene og åpenheten. Moskva var byen hvor jeg fant mine grenser, der fine øyeblikk ble fantastisk fine og nedturene tunge. Det var byen som utfordret meg på følelser.

… Frustrasjon. Over minibanker som ikke fungerer, ulogiske brister man bare finner i Russland, alltid manglende såpe på jobben (og det er en by som Moskva man virkelig trenger håndsåpe) og manglende likestilling.

… Politikk. Som man ikke diskuterer. Punktum. Politikk og historie. Den store fedrelandskrigen, hva er det for en krig tenkte jeg første gang jeg hørte uttrykket. Jo, det som vi andre kaller 2. verdenskrig.

… Fordelen med å være norsk. For noen er norsk eksotisk.Det er ikke engelsk, det er ikke amerikansk. Det er vestlig, rikt og trygt. Og altfor stabilt og kjedelig i følge russiske venner.. Å være norsk innebærer at portdamen nynnet Grieg til meg hver dag på jobben og samtaler om Nansen i russisktimene.

«De är inte kloka, de där ryssarna» er ikke en sterk analytisk bok. Jeg savner litt historikk, mellom alle historiene, det hadde gitt boken mer dybde. Likevel, det var en mimrende leseopplevelse og ingenting slår det.
————-
Boken er kjøpt selv på den staselige Akademiska Bokhandeln i Helsinki.