Interessante, men litt klamme historier fra Iran

Denne boken er ikke ment  være noen politisk eller sosial kommentar. Ei heller en lærerik livhistorie. Det jeg vil, er å fortelle en historien om en familie, en historie som utspiller seg mot en bakgrunn av en turbulent periode i Irans politiske og kulturelle.

For noen år tilbake leste jeg boka Å lese Lolita i Teheran. En urovekkende bok om studenter og en foreleser som leser forbudt litteratur i Iran. Forfatteren bak boka, Azar Nafisi, kom for noen år siden ut med en ny bok. Det jeg aldri snakket om handler om hennes familie og deres historier.

Nafisi vokste opp i en familie som var både glad i fortellinger og litteratur. Hennes far var lidenskaplig opptatt av persisk litteratur, hennes mor var mest opptatt av sine egne fortellinger.

Nafisi ble født i 1955, hennes foreldre var nok aldri særlig lykkelige i sitt ekteskap. Moren ble tidlig enke, men gifter seg snart med Nafisis far. Hun forguder sitt første ekteskap,eller posisjonen hun hadde, hennes andre mann lever aldri opp til det hun forventer. Nafisis far gir hennes historier fra Persia. Han blir etter hvert borgermester i Teheran, men prøver å stå alene og må i fengsel.

Mellom sine foreldre vokser Nafisi og hennes bror. Moren er humørsyk, faren prøver å komme seg gjennom dagene, barna havner i klem. Og det blir litt klamt for meg som leser.

I bokens forord er Nafisi inne på noe av det samme. Moren var opptatt av å aldri ta skittentøysvasken offentlig, nå bretter Nafisi ut deres historier. Sett fra sin side. Historiene er heller ikke like hyggelig. Det er greit, men et par ganger blir det litt for klamt, litt for nært, for meg.Det gjelder spesielt når det er snakk om foreldrene og historiene blir ensidige. Jeg merker at jeg nesten har litt behov for å høre historiene fra de. Eller så er det jeg som har problemer med å svelge at ting kan være slik som det fortelles om.

For meg har boken sin styrke der Nafisi forteller sine egne historier. Om hennes barndom, men særlig om hennes skolegang, både i Teheran og i utlandet. Spesielt interessant er hennes forhold til litteratur og det lille vi får vite om persisk litteratur. Apropos det, boken har mange nyttig vedlegg, blant annet en liste over persisk litteratur. I selve teksteren er tittelene oversatt til norsk, mens listen bak er kun med engelske titler. Det hadde ikke gjort noe om listen var supplert med eventuelle norske titler.

Når jeg skriver dette merker jeg at jeg hører mer negativ ut enn det jeg egentlig er. Det jeg aldri snakket om var interessant å lese. Språket er god, Nafisi sin familiehistorie er sterkt koblet til Irans historie og den gir oss et ærlig innblikk i et relativt lukket land.