Your passport is not guilty av Brigitte Oleschinski

Den siste uken har jeg prøvd meg litt på tysk samtidslyrikk. Brigitte Oleschinski har skrevet flere diktsamlinger, i 1990 debuterte hun med Mental Heat Control, Your passport is not guilty som jeg har lest kom ut i 1997 og i 2004 kom hun ut med Geistertrömung.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om dikt. Dikt kan være vanskelig å forstå. Som med alle tekster så er variasjonen stor, noen tekster flyter avgårde, mens andre er stakkete og oppleves som knotete. Når jeg leser tekster som jeg opplever som sistnevnte tenker jeg alltid at det er meg som er problemet, at det er noe jeg ikke forstår. Et sted i hodet mitt er det en liten stemme som sier at «dette burde du skjønne, dette er STOR litteratur».

Ikke misforstå meg, en trenger ikke å forstå alt for å like noe, akkurat som man kan mislike noe man (tror man) forstår.

Oleschinski ble en utfordrende leseopplevelse. I et etterord til diktsamlingen gjengis det et intervju med Oleschenski hvor hun skriver om hva som er viktig for henne når hun skriver lyrikk:

Det som virkelig beskjeftiger meg med dikt er noe som har med rytme å gjøre. Rytme er noe helt elementært. Hvis man for få forstå dikt lager et skjema med flere nivåer, kan man egentlig alltid identifisere tre sjikt. Det første er et rytmisk sjikt, et kroppslig, det andre er et klanglig sjikt, som fremfor alt har med emosjoner å gjøre, harmonier, dissonanser, og det tredje er et visuelt sjikt hvor semantikken og billedligheten operer, som intellektuell evidens.

La oss starte med rytme. I tradisjonens tro må jeg lese dikt høyt. Jeg oppdager snart dissevfaktisk må leses høyt. Et eksempel er diktet Så er vi tilkoblet:

Så er vi tilkoblet
en mattgrønn liten lampe, om natten, på en parkeringsplass
under løfte-
kranene, belyst av lett yr, puster

lik bladspissene ute, som uopphørlig pirres av vinden, nøler
og nøler –

Min første innskytelse er å lese diktet linje for linje. Jeg skjønner fort at det ikke fungerer, det blir ingen sammenheng. Jeg skjønner at kluet blir å lese det som står mellom kommaene. Jeg setter punktum i hodet mitt når jeg leser. «Så er vi tilkoblet en mattgrønn liten lampe. Punktum. Om natten. På en parkeringsplass under løftekranene. Punktum».

Ah, rytmen! Jeg føler at jeg har knekt en kode og i iveren leser jeg videre. Oleschinski leker seg med rytmen. Korte og lengre linjer som henger sammen.

To kvelder leser jeg høyt til samboeren min. Første kveld har han vondt i hodet etter altfor mange timer på jobb. Etter to korte dikt kommer det kort » Det hjelper ikke akkurat på». Kvelden etter er han mer våken. Jeg leser diktene med koden jeg har knekket. Etter et par dikt kommer dommen. – Ordgyteri, sier han, det er bare en masse ord som er satt sammen.

Nivå to er det klanglige sjiktet. Jeg klarer ikke helt å finne det jeg legger i ordet klang, jeg synes også det er en masse ord som er satt sammen. Jeg finner kun en rytme, selve innholdet gir meg ingenting. Til nivå tre og det visuelle sjiktet kommer jeg ikke. Jeg «ser» ingenting jeg når jeg leser, bildene mangler, lesingen stoppet med å være en sport med å finne kommaene. Jeg er heller ikke sikker på om jeg vet hva semantikk betyr og hva som egentlig menes med intellektuell evidens heller.

Dette var ikke noe for meg, det hjelper ikke med kun rytme. Dessverre.
———
Boka er kjøpt selv.

Reklamer

Lunsjfristelser og dagens tips

(For nær familie, dere trenger ikke å lese dette innlegget. Det vil bare bekrefte det dere mistenker, nemlig at jeg bruker lunsjene mine til å kjøpe flere bøker. Nei, jeg får aldri nok bøker og ja, det fortsatt trangt om plassen i hyllene).

Lunsjpausen ble tilbragt på Bislet Bok, min favoritt bokhandel i Oso. Som vanlig har de massevis av gode tilbud. Jeg gikk derfra med fem bøker i posen min. To er bøker til vår nevø som snart blir tre år, mens tre var til meg.

En av bøkene jeg kjøpte er av Tove Jansson. Heinesen forlag har i de siste årene utgitt noen av romanene til Tove Jansson på nytt. Jeg har forskjellig erfaring, fra Sommerboken som er en veldig fin roman om relasjoner til Rent spill som jeg aldri klarte helt å forstå. For 20 kroner (!) ble Den ærlige bedrageren med meg hjem.

I tillegg oppdaget jeg at de nå har flere diktsamlinger inne fra daværende Cappelen sin serie Stemmens kontinent. På begynnelsen av det nye århundret gav Cappelen ut en rekke kvinnelige lyrikere i denne serien. Tidligere har jeg lest Julia de Borgas sin diktsamling Blå, klar i samme serie. Nå kjøpte jeg Brigitte Oleschinski sin diktsamling Your Passport Is Not Guilty  og Epikurs hage av Ulla Hahn. Tyske forfattere begge to, jeg er nysgjerrig på begge diktsamlingene.

Tilfeldigheter gjorde at disse to diktsamlingene ble valgt ut. Bislet Bok hadde flere bøker i denne serien, kun til 69 kr om jeg ikke husker helt feil.

Kanskje det er på tide at du også tar deg en tur til Bislet Bok også?

Og nei, jeg hverken kjenner eieren av Oslos fineste bokhandel eller får noen økonomiske gevinster for å skrive dette. Jeg vil bare at Oslos fineste bokhandel skal bestå.