Karin funderer på geografi og litteratur – og tenker høyt om en fin film

Under lesingen av Partisanens datter gikk tankene mine ofte til en film jeg så for noen år siden. Språkets hemmelig liv het den og takket være en sta vennine fikk jeg sett den på kino.

Jeg ville egentlig ikke se den. Jeg synes den hørtes treig ut og ville heller se noe annet. Så vi så noe annet, men da vi skulle på kino neste gang foreslo hun denne filmen igjen. Ok, tenkte jeg, da er det i minste min tur til å velge neste gang.

Språkets hemmelige liv er laget av Isabel Coixet og produsert av blant annet Pedro Almodóvar. Hovedpersonen i filmen er en ung jente som lever et rutinemessig liv i Storbritannia. Hver dag går hun på jobb, slår av sitt høreapparat, jobber og stempler seg ut igjen. Hun snakker ikke med noen og matpakken er den samme hver dag. Etter jobben går hun hjem. Av og til mottar hun et brev, disse blir lagt ulest i ryggsekken.

Fagforeningene er sterke på britiske fabrikker og Hanna som hun heter blir tvunget til å dra på ferie. Sjefen foreslår at hun skal dra til kysten. Hun gjør så og tar inn på et pensjonat. På et pub eller restaurant overhører hun en samtale. Utenfor byen ligger en oljerigg som ikke lenger er i bruk. Ikke alle ansatte har dratt derfra og en mann er hardt brannskadet. Hanna overrasker seg selv og melder seg til tjeneste, snart drar hun ut til oljeriggen.

Hanna tolkes av den kanadiske Sarah Polley, som spiller svært overbevisende. Mannen hun skal pleie er Josef, som spilles av Tim Robbins. Josef er en middelaldrende ungkar, en lun mann som ikke nødvendigvis har fart god med sin følelsesmessige side.

Hanna og Josef, hun døv og han blind, starter et falmende vennskap og etter hvert kommer Hanna sin grusomme historie frem. Josef sine sår gror, mens Hannas blir åpnet opp sammen hennes historie.

Hanna er flyktning fra konflikten(e) i det tidligere Jugoslavia.

Og det er her Partisanens datter kommer inn (ah, endelig tenker du). Tidligere Jugoslavia var et stort land og konfliktene som utspant seg fortrinnsvis på 90-tallet ligger nær opp til vår egen tid. Men hvor ofte leser vi egentlig litteratur fra dette området?

Altfor sjeldent om jeg kan snakke for meg selv.

Men først skal jeg gjøre ferdig historien om Hanna og Josef og de andre på oljeriggen. De har alle sine historier. Vår egen aldeles fabelaktige Sverre Anker Ousdal er sjef på plattformen, han kan ikke gå i land. Julie Christie dukker også opp, som den høyst reelle, danske legen Inge Genefke, som du kan lese mer om her.

Da filmen var ferdig, rulleteksten over hadde jeg kun en tanke- jeg ønsket å se den igjen. Filmen har sett seg og frem til i dag er det få, om noen, filmopplevelser som kan måle seg med denne.

For noen år siden var jeg ferie i Kroatia og jeg fant ut at jeg virkelig ikke hadde lest noe litteratur fra dette landet. Ei heller fra nabolandene. Jeg leste til tilslutt Ivo Andric som fikk Nobelprisen i litteratur i 1961. Konsulene het romanen. Hans mest kjente roman er Broen over Drina. Den har jeg ikke lest.

Tidligere Jugoslavia består nå av landene Kroatia, vis kyststripe har blitt et  yndet ferieparadis for nordmenn, Slovenia, Bosnia Herzegovina (som vi hører om en gang i året og det er når Melodi Grand Prix kommer på døren), Montenegro, Makedonia (ja, det offisielle navnet er mye lengre), Serbia og Kosovo, som Norge anerkjenner som suveren stat.

Kjenner du noen forfattere fra disse landene?

Dubravka Ugrešić er eksilkroater. (Minst) to av hennes to romaner Museum for betingelsesløs overgivelse og Smertens ministerium er oversatt til norsk. Dissehar jeg lest, om enn ikke forstått. Ugrešić er ei smart dame, jeg har tidligere skrevet  at jeg ville ha vært redd om jeg skulle ha sittet ved siden av henne i et middagsselskap.

Så er det temmelig blankt. Om jeg (i en slags raushet) utvider det geografiske området til Balkan er det fortsatt temmelig blankt.

Rose-Marie redder meg derfor litt ut av denne knipen. I forrige uke skrev om hun om den albanske forfatteren Ismail Kadare og hans roman Tre sørgesanger fra Kosovo. Både navnet på forfatteren og romanen er notert.

Oftest når jeg skal velge bøker handler det om valgets kvaler. Hvilken norsk samtidsforfatter skal jeg bryne meg på? Hvilken av de engelske forfatterene som er trykt opp igjen i forlaget Persephone skal jeg lese nå? Hvilken amerikansk spenningsforfatter frister mest?

Jeg har lyst til å utvide min lesehorisont. Jeg har lyst til å sukke foran bokhylla og tenke – «hmmmm, hva slags forfatter fra Makedonia eller Kroatia skal jeg lese denne gangen?»

Reklamer