Billie av Anna Gavalda

Jeg gleder meg alltid til å lese Anna Gavaldas romaner. Hun skriver så inderlig sårt om de menneskene som står litt bortenfor oss andre. Billie er en slik roman. Vi møter Billie, oppvokst i ett hjem hvor vold og misbruk av alkohol var hverdagskost. På skolen er hun usynlig, men så må hun øve på et skuespill sammen med Franck. Franck er en homofil gutt som heller ikke er blant skolens populære. De blir venner, ikke sånn med en gang, det skal renne vann gjennom elven. Over ti år senere er de på fjelltur sammen der Franck har et uhell. For å holde han våken forteller Billie historien om deres vennskap – og seg selv.

Ein dag, hugser eg, hadde eg smuglese i en brosjyre frå Folkehelsa noko om alkohol der det stod, ja, at ein ikkje måtte drikke, sjølsagt, men at viss du drakk deg skikkelig dritings ein kveld, var det som å tømme vatn rettpå tregolvet, ikkje det smarteste du kunne gjere, men sant, du vrir opp golvkluten eit par gonger og ferdig med det, gulvet er tørt, nok snakka, en alkoholisme, til og med skjult og under kontroll, til og med, det var som samanhengande drypp frå taket, og litt etter litt, drope for drope, stod der med hòl golvet. Same kor solid plankane var…

Og akkurat slik var det same med dei små slaga og dei små flekkene eg hadde hausta non stop frå eg var berre lita…. Det var ikke så ille at jeg hamna i avsinotisane eller i saksmappa på sosialen, men det boka hòl i hovedet på meg, og det det som gjorde meg så engstelig av meg: Kvart minste vindkast gjekk rett inn og sende meg langt uti kålåkeren, meir skulle ikkje til.

Billie forteller historien med korte avsnitt i ett muntlig og rått språk. Definitivt ironisk og med flere år på baken kan hun se oppveksten sin fra en annen side. Hun er brutalt ærlig, både med seg selv og andre – og etter hvert skjønner vi også at hun bærer på en stor dose med bitterhet. Uroen Billie har etter oppveksten er veldig tydelig, hun balanserer ofte hårfint for å holde seg oppe men faller av og til ned. Det er ingen lettvinte løsninger for å snu livet, det er en evig trøblete vei for Billie og som leser er vi med som følge på den veien.

For Billies historie er vond og det stikker, og av alle Gavaldas skakkjørte karakterer så er Billie i en egen liga. Problemet er selv om Billie er aldri så tøff og historien aldri så sår, så har jeg lest dette før. Den snerte, men såre muntlige fortellerstemmen kjenner jeg blant annet så altfor godt fra boka Saman er ein mindre aleine. Jeg synes bare det er vondt å sette merkelappen uorginalt på historien om Billie….

Vold i hjemmet, alkohol, prostitusjon og psykiatri, kulturelle og materielle klasseforskjeller, Bille har mange tema. Men Gavalda glemmer aldri karakterene og deres historier, de blir aldri «offer» for en forfatter som tydelig ønsker å peke på mange av utfordringene i dagens samfunn, hun lar karakterene fortelle sine historier.

Jeg skrev på min forrige blogg at Gavalda sin skrivestil gjør at man ser så mye mer mellom linjene, hun kan kunsten å beskrive et stort bilde med få ord. De ordene står jeg fortsatt ved.
——–
Boka har jeg fått i privat gave.

 

Reklame

«The Library of Unrequited Love» – eller en bibliotekars bekjennelser

Sophie Divrys lille roman The Library of Unrequited Love er en bibliotekars bekjennelser om bøker, bibliotekliv og kjærlighet.

Vi møter en kvinnelig bibliotekar som en morgen finner en besøkende som har vært innelåst i biblioteket over natten. Kvinnen, vi får aldri vite noe navn, starter en lang talestrøm da hun må vente to timer før hun kan slippe han ut.

Vi møter en frustert og kanskje en anelse bitter kvinne. Hun elsker bøker og ønsker så gjerne å jobbe i historiseksjonen, men innser at det får hun nok aldri. Hun er hensatt til geografiavdelingen nede i kjelleren (arkitekter er noen av de som får passene sine påskrevet), men der møter hun i alle fall Martin. Han er en (yngre) mann som bruker mye tid på research og bibliotekarens (manglende) forhold til Martin er bokens røde tråd.

Jeg falt helt for både omslaget og omtalen av boka – og innholdet starter veldig bra. Taleren har mange tanker og historier om både sitt liv men også fra livet på biblioteket. Hun er over middels interessert i Den franske revolusjonen og forkjemper for klassikerne.

The books that get published these days, well there’s a bit of everything, but generally they’re not worth reading. And if you spend your time with bad books, it doesn’t improve your intelligence. So no surprise there. Have you never thought about it? What kind of literature is going to be produced in a society where there are no wars or epidemic or revolutions? I’ll tell you what: badly written novels about nice girls and boys falling in love, who make each other suffer without meaning to, and spend all their time crying and saying they’re sorry.

Boka er på 90 sider, men jeg må innrømme at den føles lengre. Taleren har gode poenger og hun hopper elegant fra det ene temaet til det andre. Men i lengden blir talestrømmen for monoton, jeg klarer ikke så fange opp lidenskapen jeg tror ligger bak og tilslutt gjør ikke den lange monologen inntrykk på meg.

Boka kom ut på fransk i 2010 med originaltittelen La Cote 4000, før den i 2013 kom ut på engelsk. Den er oversatt fra fransk til engelsk av Siân Reynolds.
——–
Boka er kjøpt selv.

Den fortrolige av Hélène Grémillon

Kjærlighet. Utroskap. Svik.

Sier forlaget. Og sannelig – der skal jeg gi de helt rett.

For en uke leste jeg side i den franske romanen Den fortrolige av Hélène Grémillon. Senest i går satt jeg og funderte hvem som hadde rett. Eller – hvem bestemmer hva som er riktig? Hvem skriver historien?

Camille er i midten av 30-årene og forlagsredaktør. Etter at moren døde får hun flere kondolansebrev, men et brev skiller seg. I en tjukk konvolutt uten avsender starter en historie.

Camille tror først brevet, så brevene, har kommet feil. Når hun etter hvert skjønner at hun er riktig mottaker tror hun først det er en forfatter som sitter på en god historie som sender henne disse brevene. Men Camille får snart erfare at historien skal betydning for henne også.

Jeg likte veldig godt denne romanen. Rammene er vi kjente med, ung kvinne som ved hjelp av fortiden skal finne ut av fremtiden. Eller noe sånt. Likevel synes jeg at denne romanen har sin egen vri. Camille søker egentlig ikke etter denne informasjonen, hun blir nokså ufrivillig deltaker i et spill hvor andre setter premisser. I tillegg er språket uvanlig skarpt. Romanen er på under 250 sider, men det er bok hvor man ikke bør gå glipp av detaljene. Jeg skjønte fort at denne bør leses med lupe, her blir det sagt mye mellom linjene og i de detaljene som faktisk står der. Forfatteren bruker ikke tid på repetere, det so er sagt det er sagt.

Historien som fortelles er ganske mektig. Jeg har ikke lyst til å fortelle så mye om den, det er vanskelig å si noe uten å røpe for mye. Jeg må innrømme at jeg ble ikke begeistret med en gang. På de første 100 sidene tenkte jeg faktisk at historien var ganske forutsigbar, men da den på et tidspunkt skiftet den og da ble den vanskelig å legge fra seg.

Vanskelige valg er tema for romanen, desperasjon etter det ene man savner og hva man gjør for å få det man ønsker seg. Jeg synes forfatteren formidler noen av disse desperate valgene veldig godt, valg som vi som står på sidelinjen ikke skjønner eller kanskje ikke ønsker å forstå.

Den fortrolige er franske Hélène Grémillon sin debutroman. Bokelskerinnen har også lest boken, les gjerne hennes omtale også! Hun bruker ordet medrivende om romanen – det synes jeg er ganske passende!
——
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

The Dogs and the Wolves av Irène Némirovsky

Jeg har gått tom for Irène Némirovsky på norsk. The Dogs and the Wolves måtte jeg lese på engelsk. Jeg har lenge vært skeptisk til å lese Némirovsky på engelsk – fordi de norske oversettelsene har vært  ypperlige. Jeg har skrevet tidligere at jeg har følt at jeg har lest bøkene på orginalspråket – det er ikke ofte det skjer.Når man leser omslaget på The Dogs and Wolves og ikke kjenner Némirovsky kunne man falle i fellen og tro at dette er en klissete kjærlighetshistorie. En historie om en ung pike og gutt som møtes igjen etter mange år. Némirovsky er ikke klissete, hun er alt annet enn klissete.

Ada vokser opp i Ukraina, i bydel der jødene er tolerert. I det minste på den ene siden av gaten. De er ikke fattige, men de hører heller ikke til eliten som bor øverst i byen. Der bor den jevngamle Harry med sine styrtrike familie. De har begge to det samme etternavnet Sinners og kommer fra samme familie, men i de siste generasjonene har pengene styrt de to familienes veier.

«Harry…. Harry… Harry…» she whispered.
She felt the same exquisite yet somewhat  painful pleasure she’d felt when she looked at the beautiful house and the sky. She spoke this strange, mysterious name, with its unique and noble sound, as if it were a kiss.

Ada bor kun sammen med sin far, hennes mor er død. Faren får etter hvert sin svigerinne til å komme og bo hos seg, hun har med seg to barn. Den vakre Lilla og den litt spesielle Ben. Adas tante er egentlig ikke noe særlig interessert i Ada, kun når hun kan brukes til et formål. Tanten tar etter hvert med seg de tre barna til Paris, spesielt etter at det blir enda vanskeligere for jøder å bo i Ukraina (som i Russland var det pogromer).

Ada klarer aldri å legge fra seg tanken om Harry og etter hvert som hun vokser til møtes de igjen. Da er Harry gift og de prøver begge å holde avstand, Ada er også selv gift.

Némirovsky sine skildringer av den byen de forlot er ganske sterk. Vi kjenner lukten, skitten og vi ser lysene fra øverst i byen. Redselen når byen renskes for jøder er tilstede, samtidig som de rike ikke blir rørt. Stive sosiale miljøer blir beskrevet med ubehagelige klær og vonde stoler, vi tenker at når handlingen beveger seg til Paris blir det bedre. Har ikke Paris alltid vært drømmen for alle?

Tantens store ambisjoner for sin datter Lilla faller i grus når hun oppdager at datteren egentlig er ganske så ordinær, sønnen bryr hun seg ikke om. Ada lever i sin egen verden, hun er kunstner og maler det hun husker. Hun husker livet fra Ukraina.

Némirovsky er aldri snill med sine karakterer, hun setter de opp mot hverandre. De moralske valgene de må ta er vanskelige, tidvis nesten umenneskelige. Det er ikke kun enkeltpersoner (karakterer) som ikke er gode, det er også omgivelsene, samfunn. Det ukrainske samfunnet som tillott pogromer og et særdeles lukket fransk samfunn – vi kan godt gjøre forretninger med deg men datteren vår får du aldri! Némirovsky kjente disse to samfunnene, familien hennes måtte selv flykte fra Kiev i forbindelse med Den russiske revolusjon og havnet tilslutt i Frankrike.

Jeg leser Némirovsky sine romaner og vet hva som skjedde utover i Europa på 30- og 40-tallet. Det gir en ekstra dimensjon i hennes romaner, hun selv døde i en konstrasjonsleir under krigen. Hun visste ikke hva som skulle skje med millioner av jøder under krigen, men det akkurat som hun vet at den nære fremtiden ikke bærer mye håp. I lys av historien gir det siste kapitlet en bismak, for en gang skyld vet vi dessverre hva som vil skje når siste side er skrevet.

Jeg liker (les: elsker) alltid Némirovsky sine romaner og fortellinger. Noe av grunnen til dette er hun yter motstand under lesingen. Jeg ble skikkelig irritert på henne under lesingen av The Dogs and the Wolves. Karakteren Ada er en av grunnene, hun er enkel men samtidig så vanskelig. Det virker for meg som om hun kanaliserer alle følelsene hun har til å gjelde Harry og i kunsten. Ellers så lever hun i sin egen verden, hun bryr seg ikke om mat. Jeg er praktisk menneske og tenker at ingen kan leve uten mat, så jeg blir irritert på Némirovsky fordi hun prøver å innbille meg at Ada ikke bryr seg om slike nødvendigheter. Samtidig blir jeg også irritert fordi hun får meg faktisk til å tro at Ada ikke bryr seg. Ben er et annet moment, som Ada er det vanskelig å få tak på han, han er for voldsom og for brå, og det er vanskelig å forstå hva som driver han. Og ikke minst, hva som driver Ada og han sammen. På et tidspunkt får jeg lyst til å rive boken fra hverandre så irriteret er jeg.

Vi snakker om ofte om skjebnen i samme åndedrett som romantisk. Denne historien er sannelig ikke mye romantisk, men lidenskap – det finnes det.

Jeg har skrevet om Némirovsky tidligere:
Jomfruene og andre fortellinger
David Golder
Sjelens herre
Storm i juni
Hett blod
——————————
Boka er kjøpt selv.

Farlig årgang av Martin Walker, sjarmerende fra den franske landsbygda

Engelskmannen Martin Walker har skrevet flere bøker om Bruno Courreges som er politimester i en liten fransk by. Vel, egentlig er han eneste (kommunale) politimann i den franske byen og han rapporterer til borgermesteren. Første bok i serien heter Bruno, politimester, mens bok nummer to ble i fjor oversatt til norsk med tittelen Farlig årgang. Så langt har det kommet ut fem utgivelser i serien, så vi får håpe at Arneberg forlag fortsetter å oversette historiene om Bruno.

I Farlig årgang skjer det mye i den lille landsbyen. En brann sprer seg og viser seg å være påsatt. Området som er satt i brann viser seg å være hysj-hysj og det er lett å tro at det står miljøaktivister bak. Samtidig får den lille byen besøk av amerikanere, de er interessert i å kjøpe opp store deler av området for å dyrke vin og samle denne produksjonen. Borgermesteren er begeistret, de loves arbeidsplasser og skattepenger, men Bruno aner ganske snart at ikke alt skjer i henhold til loven og ikke minst samfunnets beste.

Jeg likte veldig godt den første boken om Bruno og gledet meg til dette gjensynet. Og det ble et veldig bra gjensyn. Boken er stødigere enn den første og Walkers hang til å forklare mye er delvis borte. Dette gjør at man kan fokusere på de tingene som er viktig her i livet, nemlig mat og drikke. Og en krimgåte.

Selv om det viktigste i Walker sine romaner er miljøet og maten så imponeres jeg også over hans evne til å skrive inn dagsaktuelle problemstillinger. I den lille landsbyen St. Denis er innbyggerne opptatt av god mat og drikke, de er opptatt av det nære og er skeptisk til alt som kommer fra Paris eller Brussel. Bruno har i sine ti år som politimester i denne byen blitt en del av dette miljøet, han bruker kløkt når det blir motsetninger mellom hva som er bra for byen og hva som er lovlig.

Som den første boka er også denne en hyllest til det gode liv. Et stressfritt liv på landet med friske bær, høns i hagen, god vin og omelett med trøfler. Eller kanskje ikke. Uansett så er boka en fin leseopplevelse.
——–
Boka er kjøpt selv.

I et annet liv av Marc Levy

Hvor skal man starte?

Jeg har egentlig lyst til å bruke ordet rar. Rar er egentlig ikke et negativ ord. Jeg bruker ofte ordet rar når det er noe jeg ikke helt forstå, eller klarer å putte på plass. Noe som ikke passer inn i A4-boksen og kanskje det brukes når noe ikke kan forklares.

Jeg kaller I et annet liv av Marc Levy fordi jeg er usikker på hva jeg har lest.

Ytra fakta er dette. Peter og Jonathan er lidenskaplig opptatt av kunst. I mange år har Jonathan jaktet på et siste, ukjent bilde av maleren Vladimir Radskin. Kun uker før han skal gifte seg med sin kunstner Anna får de beskjed om at fem av hans malerier skal legges ut for salg. De drar fra USA til London, Peter i håp om å få oppdraget med å selge maleriene og Johathan med et håp om å få se det ukjente maleriet. I London møter han Clara, en ung kvinne han umiddelbart blir tiltrukket av.
Når det femte maleriet kommer frem mangler det en ting – en signatur. Jonathan og Clara må starte sin egen etterforskning.

I begynnelsen opplever jeg romanen som litt trå. Det er forsåvidt ikke språkets feil, men mer at jeg opplever historien som springende. Fortellerstemmen varier, i en roman som er så relativ kort er det vanskelig å skjønne fordeler med dette.

I det jeg begynner å komme inn i historien begynner det å skje ting. Du vet ting, ting som ikke kan forklares med naturlige årsaker. Litt føler jeg at jeg har havnet i roman i krysningen mellom krim og fantasy. Og selv om det hele rundes av meget elegant så blir jeg ikke helt klok. I en blurb på baksiden har en anmelder for en avis skrevet at man leser Marc Levy som en klassisk britisk krimgåte. Hm, nei. I klassiske britiske krimgåter tuller man ikke med tid, man forholder seg til logikk, instinkt og fakta.Temaet i boken minner meg forøvrig mye om The Swan Thieves av Elizabeth Kostova, men den klarer ikke å skape samme engasjement og nysgjerrig.

Marc Levy er forøvrig en av Frankrikes mestselgende forfattere. Jeg klarer ikke å finne flere oversatte titler av han på norsk.
——
Boka er kjøpt selv.

En vinter på Mallorca av George Sand

Jeg er i utgangspunktet ikke så nysgjerrig på Mallorca som jeg er på forfatteren George Sand. Navnet har jeg hørt, men hvem denne forfatteren var visste jeg lite om.

George Sand sitt opprinnelige navn var Amandine-Aurore-Lucile Dupin, hun ble født inn i en velstående familie i 1804. Som ung giftet hun seg og ble baronesse. Hun fikk to barn, men flyttet snart fra sin mann og til Paris.

I Paris gir hun ut sin første bok sammen med Jules Sandaeu, senere skriver hun på egen hånd. Hun er en særdeles produktiv forfatter, hun skrev et utall romaner og skuespill. Få er oversatt til norsk, før Vinter på Mallorca ble siste bok utgitt på norsk i 1916. Hun og han heter den, før det ble Marianne oversatt til norsk i 1875 og Sangen til en En liden hex, folkekomedie i 5 akter med sange og chor i 1858. Sand døde i 1876.

I 1838 tar George Sand med seg sin to barn og sin kjæreste til Mallorca. Det blir en strabasiøs tur. Hennes kjæreste er ingen ringere en Chopin, den polske komponisten som nå også bor i Paris. Etter flere uker på reiser kommer de frem til Mallorca, hvor det ikke bare er solskinn. Sand funderer hvor mye enklere det vil bli å reise i fremtiden:

Per i dag kan jeg ærlig talt ikke anbefale denne reisen til andre enn kunstnere som er kroppslig robuste og har en lidenskaplig ånd. Men uten tvil vil den tid komme da sarte reiseelskere, ja til og med vakre kvinner, vil kunne reise til Palma uten mer strev og ubehag enn en reise til Geneve medfører.

En vinter på Mallorca er først og fremst en reiseskildring, men Sand balanserer også fint med betraktninger. Innbyggerne på Mallorca får unngjelde, hun er meget kritisk og legger ikke to pinner i kors for å skjule dette. Lite sjarmerende (og nesten litt barnslig), samtidig som hun klarer å løsrive seg fra de negative opplevelsene hun hadde for å så komme med mer generelle betraktninger.

For meg ligger sjarmen i boken med hennes generelle betraktninger, denne boken er nesten like aktuell i dag som da den kom ut i 1841.

Man kan i fullt alvor hevde at journalistikken, denne første og siste tingen, som Æsop ville ha sagt, har skapt et totalt nytt liv for oss, fullt av fremskriftt, fordeler og bekymringer. Denne menneskehetens stemme som hver morgen vekker oss fra søvnen for å fortelle hvordan våre medmennesker har tilbrakt gårsdagen, fokynner snart storslåtte sannheter, snart skremmende løgner, mens den hele tiden viser oss hvert skritt vi tar og bærer bud om det kollektive lviet – er den ikke noe virkelig stort, til tross for alle lytene og all nøden man finner hos den.

Sand og Chopin ender tilslutt i et kloster som fungerer som herberge for forskjellige personer. Klosteret er godt beskrevet, det er også andre bygninger og interiør på øya. Sand observerer:

Jeg har, min vane tro, latt meg forlede av erindringens kraft, og nå da jeg har prøvd å formidle inntrykkene mine, spør jeg meg selv om hvorfor jeg ikke sa det jeg hadde å si på tyve linjer istedenfor tyve sider: Nemlig at åndens ubekymrede hvile og alt som frembringer den, virker henrivende på en listen sjel, men at fortyllelsen  famler når refleksjonen setter inn.

Jeg liker Sand og hennes stil. Hun bryter den til tider monologe teksten med en tekst om to som møter på klostrenes sine ruiner. Hun klarer å gjenskape stemningen, jeg ser disse to mennene som funderer på noen av livets store spørsmål. Sand er heller ikke redd for å pirke litt på skjelettene i spansk historie. Den spanske inkvisasjonen føles nær.

En vinter på Mallorca er boka for alle som er nysgjerrige. Tor Åge Bringsværd har skrevet et fyldig og lærerikt forord.
——–
Boken er kjøpt selv på den aldeles ypperlige Bislet Bok.