Kjerringa som ble så lita som ei teskje og noen små betraktninger rundt norsk kulturarv

I disse juletider så blir jeg stadig forundret over hvor mye av det sanger og historier rundt oss som er oversatte. Plutselig hører jeg engelsk utgave av en kjær utgave og tenker «æh, er ikke den norsk». Det er ikke slik at jeg tenker at alt er norsk, jeg tenker bare kanskje ikke at det samme finnes andre steder.

Jeg har opplevd dette før, både da jeg bodde i Moskva og senere i England. Ting, sanger, historier, produkter, you-name-it; jeg skjønner at vi henter mye fra det store utland. Av og til gjør vi det om til norske forhold, andre ganger sluker vi det rått.

Det slo meg derfor midt i julestria at Alf Prøysen står for teksten på noen av de norskeste julesangene våre som Julekveldsvisa og Musevisa. Legger jeg til På låven sitter nissen som er skrevet av Margrethe Munthe er det vel få nordmenn som blir sunget like mye i barnehager, skoler og hjem som disse to i desembermåned.

Jeg har gjenoppdaget Prøysen i år, og har derfor lest min første Prøysenbok på mange år. I bokhylla fant jeg Kjerringa som ble så lita som ei teskje, åtte vidunderlige historier om hun som vi alle kjenner best som Teskjekjerringa.

Prøysen skrev en rekke med historier om Teskjekjerringa. Hun våkner opp en morgen er så lita som ei teskje, men det er ikke et problem. Ikke for henne i alle fall, kanskje mer for mannen hennes. Han er mest redd for hva de andre skal si. Så når de går i butikken må Teskjekjerringa være i lomma hans, men der klarer hun naturligvis ikke å holde seg!

Prøysen skrev flere historier om de som enten var for små eller som var annerledes. Dette gjorde han med humor og jeg har aldri lest noe eller hørt noe av Prøysen som har kjedet meg. Jeg liker veldig godt vinklingen han har hatt på dette, det er ikke et problem for den som er annerledes, kun for de andre. Eller som Teskjekjerringa selv sier:

«Det er ingen sak å greie seg sjøl om en er lita, når’n bare veit åssen en skal behandle dem en møter,» sa hu til seg sjøl. «De lure skal en lure, de feige skal en skremme, og de sterke skal en klø bak øret. Men for triste menner er det bare ett råd som hjelper, og det er blåbær på pannekaka».

Fantastisk ikke sant? Vi kan nok alle lære litt av denne enkle visdommen!

På 80-tallet ble det laget en japansk animasjonsserie med utgangspunkt i Teskjekjerringa. Han er forøvrig oversatt til mange språk. At en historie er en norsk gjør den ikke noe bedre enn om den kommer fra det store utland, men det er litt ekstra moro å dypdykke ned i den norske kulturarven.

PS! I 2012 har vi feiret forfatteren Torbjørn Egner. I 2014 er det Prøysen sitt år – jeg gleder meg allerede!
——-
Boka Kjerringa som ble så lita som ei teskje er kjøpt selv.

Reklame

Alf Prøysens herlige univers

Tilfeldigheter.

Jeg sitter og blar i en julebok med sanger og spør to-åringen om hvilke julesanger de synger i barnehagen. «Mus» er svaret. Ah, Musevisa tenker jeg og blar opp til riktig sang.

Når jeg trer inn i barnas herlige univers med alle disse sangene, bøkene og historie jeg selv vokste opp med slår det meg hvor mye Alf Prøysen har bidratt til vår kulturarv.

Jeg er knapt ferdig med Musevisa, når det ringer på døra (les: to-åringen sa nok etter tre vers). Mormor er kommet og med seg i bagasjen har hun en DVD med Musevisa og åtte andre Prøysenklassikerne. Det er Prøysen selv som synger, men alle sangene/historiene er animert.

To-åringen er fjetret, dette var bedre enn mors falske sang. Mor derimot, hun tenker at en dag skal hun lese litt mer av og om denne mannen som har satt sitt preg på den norske kulturarven.