Denne uken har jeg lest både Munro og Wassmo. I novellen The Office i debutsamlingen Dance of the Happy Shades skriver Alice Munro følgende:
The solution to my life occurred to me one evening while i I was ironing a shirt. It was simple but audacious. I went into the living room where my husband was watching television and I said, «I think I ought to have an office».
(….)
A house is all right for a man to work in. He brings his work into the house, a place is cleared for it; the house rearranges itself as best it can around him. Everybody recognizes that his work exists. He is not expected to answer the telephone, to find things that are lost, to see why children are crying, or fed the cat. He can shut his door. Imagine (I said) a mother shutting her door, and the children knwoing she is behind it; why, the very thought of it is outrageous to them.
(….)
So a house is not the same for a woman. She is not someone who walks into the house, to make use of it, and will walk out again. She is the house, there is no separation possible.
Den kvinnelige jeg-fortelleren i novellen skaffer seg et kontor for å skrive, men sannelig er det ikke en mann der også som lurer på hva hun gjør. Munro debuterte med denne novellesamlingen i 1968.
Noen år fra eller til prøver hovedpersonen i Herbjørg Wassmos selvbiografiske roman Disse øyeblikk å få skrevet historiene hun bærer på.
En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.
Mannen lager en egen skriveplass til henne tilslutt.
Munro selv skrev forøvrig sine bøker i et hjørne i spisestuen sin i følge et intervju med henne i Aftenposten.
Hysj! Lesing pågår 