Ghostman av Roger Hobbs

Skittenrealistisk thriller fra ransmiljø i USA!

Unge Roger Hobbs debuterte i fjor med thrilleren Ghostman, en roman som har fått strålende anmeldelser og vant i fjor Dagger Award for årets beste thriller. Boka er nå også oversatt til norsk, dog med den engelske tittelen.

Skyggemannen, vi kan kalle han Jack, lever på flukt. Hans spesialitet er å forsvinne, gjerne etter et ran. En dag får han e-post fra mann ved navn Marcus som trenger hjelp. Jack jobber egentlig ikke for noen andre, men han skylder Marcus en tjeneste etter å ha ødelagt et ran for han for noen år tilbake. Nå har ett ran som Marcus hadde planlagt i Atlantic City gått veldig galt, flere er drept og nå er hverken ransmannen eller pengene å finne. Jack blir sendt til Atlantic City for å rydde opp og finne pengene.

Jack er en forsiktig mann, en skyggemann, en som livnærer seg av å endre identitet. Det tar ikke lang tid før han skjønner at han selv blir forfulgt. Ikke bare har FBI fått informasjon om at han er der, han blir også forfulgt av noen andre som også er interessert i pengene. Samtidig blir vi blir vi også fortalt om ransoppdraget for noen år siden hvor Jack gjorde en feil som nå kan koste han livet.

Hvor skal jeg starte?

Forfatteren Lee Child har blurbet at boka er «kjapp, rå og kunnskapsrik». Jeg stiller meg bak disse ordene.

Kjapp! Det skjer noe hele tiden, vi blir ganske fort slukt inn i handlingen. Boka har få dødpunkter spenningsmessig. Boka er også relativt kort, kun på 350 sider og det er ikke mye når det gjelder sjangeren. Jeg tenker at dette er en bok som kan leses i ett jafs om man har mulighet til det. Utrolig spennende er den ikke, men den holder som sagt et viss grep om deg som leser. Når man leser denne boka ser man også det hele foran seg som en film.

Rå! Defintivt rå. Som leser kan man av og til føle at thrillere og spenningsromaner skjer i en annen dimensjon. Under lesingen av Ghostman følte jeg at boka var satt i den virkelig verden, i ett rått og brutalt miljø. Faktisk er dette styrken til denne boka, disse skildringene fra denne underverden. Her er det dop, dop, dop og skitne penger. Noen scener i boka er skikkelig gode, det gjelder spesielt tidlig i romanen der Jack klarer å spore seg frem til ransbilen. Beskrivelsene av stedet er skikkelig guffent, ekkelt og det lukter. Æsj, jeg kjente lukta der jeg satt i sofaen hjemme. Det samme gjentar seg senere, når Jack er på jakt og finner det han leter etter i typisk hvitt middelklasse strøk. Sola som skinner utvendig og inne lukter døden…

Kunnskapsrik! Den relativ korte romanen er innholdsrik, jeg lærte mye om ran og underverden. Det er ingen tvil om at researchen er god, men det er alltid en utfordring å få kunnskapen til å gli fint inn i historien. Det var dessverre ikke alltid tilfellet, ikke alt trengs å forklares, spesielt ikke i disse dager når de aller fleste av oss har Google på telefonen en armlengdes avstand fra boka. Likevel synes jeg all informasjonen er med å gjøre boka mer levende og intens, og det gjør boka mer lesverdig og særpreget. Jeg skulle kanskje at vi kom litt mer under huden på hovedkarakteren Jack, hvorfor han lever det livet han gjør, men det kommer kanskje i oppfølgeren som skal komme nå i år? Jeg antar også at vi der får endelig møte en viss dame vi kun hørte masse om i denne romanen…

Altså, definitivt en thriller som bør leses. Boka skal filmes og mannen som skal regissere filmen er norske Morten Tyldum, du vet han som lagde Hodejegerne. Historien passer i alle fall godt for lerret vil jeg tro.

——
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Reklame

Boy Nobody av Allen Zadoff

Utrolig spennende thriller for ungdom!

Han er en gutt i tenårene og han følger et mønster. Nytt mål betyr ny skole. Ny skole betyr å bli venner med målets barn. Bli invitert hjem slik at han kan drepe for å så gå videre. Etter nok en vellykket operasjon får han et nytt mål, men det har utfordringer. På kort tid må han bli kjent med datteren til New Yorks borgermester for å så ta livet av borgermesteren. Han har fem dager til rådighet.

Boy Nobody har ingen minner, han er en trent drapsmaskin. Men denne operasjonen vekker noe i han. Minner? Følelser? Han må gå utenfor protokollen, er det Programmet som vil teste han?  Og hvorfor nøler han med å drepe når han har muligheten?

Boy Nobody av amerikanske Allen Zadoff er en kompakt spenningsroman. Han er sparsom med ordene, men ikke på spenningen. En lett tekst gjør at man blir drevet fort fremover. Korte kapitler, ikke så altfor mye tekst på hver side, her er det fokus på  oppgaven og det fungerer. Jeg leste denne boka ferdig på rekordtid.

Som lesere av thrillere må man av og til svelge noen kameler for å få en god historie. Kamelene i denne boka er små, historien er godt sydd sammen og den overrasker. Det skjer mye de siste sidene, samtidig som forfatteren har tatt seg tid til et lite tankespinn. Dette var en real sidevender – uansett hvem den er skrevet for. Jeg tenker forøvrig at denne godt kan lese av voksne, kanskje spesielt de som vil ha noe som er lett å lese uten at det går på akkord spenningen. Jeg har sagt det før, gode thrillere vokser ikke på trær.

Boy Nobody er første del av en trilogi. Jeg ser at forfatteren har skiftet navn på serien nå og kaller den The Unknown Assassin og at denne første boka, altså den som her kalles Boy Nobody, har fått tittelen I Am the Weapon. Forvirret? Du kan lese mer om dette på forfatterens hjemmeside. Jeg har lest en rykende fersk norsk utgave som er utgitt av Schibsted Forlag.
———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Besettelsen av Vidar Sundstøl

Clive Ohre er journalist i magasinet Lost Worlds som har fokus på arkeologi og arkeologiske gåter. Han er rundt førti, uten fast bopel og trives med å bruke store deler av livet på å reise rundt og formidle historie. Hans far, den norske arkeologen Gudmund Ohre, forsvant på midten 80-tallet og ingen vet hva som har skjedd med han. Da faren forsvant tok Clive sin engelske mor han med tilbake til England  hvor han tilbragte resten av ungdomstiden sin.

I Alexandria foregår det store utgravninger,  men arbeidet blir stadig sabotert. Clive Ohre drar dit for å prøve å finne ut hva som skjer og om det er noe i ryktene som florer om at de har funnet eller er på vei til å finne Aleksander den stores grav. De ansvarlige arkeologene på utgravningen er ikke særlige snakkesalig. Senere blir han oppringt av en av arkeologene og de avtaler å møtes, men før møtet skjer blir han drept. Clive blir derfor hanket inn av det egyptiske politiet siden hans telefonnummer er det siste offeret har ringt til, men han klarer å rømme. Etter hvert skjønner at det ikke bare er politiet som er ute etter han. Hvorfor er noen så interessert i den romerske mynten som Clive fikk av sin far og som han bruker som smykke? I et forrykende tempo blir vi introdusert til blant annet arkeologiske myter, flere forsvinningsgåter, mafia, røvere og en hemmelig organisasjon.

Spennende! Vidar Sundstøl viser med denne boka at han ikke bare behersker den lavmælte krimsjangeren, men at han også kan skrive bøker som har et helt annet tempo. I Besettelsen er det spenning fra første til siste side, og dette er forhåpentligvis ikke er siste gangen vi møter Clive Ohre?

Når jeg leser spenningsromaner som dette synes jeg det er to momenter som er med på å avgjøre om en historie er troverdig og leseverdig. En tettpakket spenningsroman kan ikke ha for mange tilfeldigheter og all fakta må være godt innpakket i historien. Tilfeldigheter vil det alltid være der i slike romaner, de må til for å få et plott som går i hop til slutt. Tilfeldigheter som hjelper av Clive Ohre på veien finnes også i Besettelsen, men den jeg har størst problemer med å svelge var da han ganske så tilfeldig gikk på kompisen fra skoletiden. Ganske så convenient for Clive, litt irriterende for meg,  men helheten er ganske solid likevel. Jeg synes Sundstøl har skrevet alle faktaopplysninger om Aleksander den store, byer og andre mennesker veldig godt inn i historien. Disse opplysningene kommer som oftest på deler hvor spenningen ikke er på topp, som i dialoger og hvor det faller seg naturlig.

Gudmund Ohre var en stor fan av forfatteren Jules Vernes og hans verk er en rød tråd gjennom hele boken. Denne delen er ganske forfriskende synes jeg, og jeg liker også tilbakeblikkene med far og sønn i. Faren som den siste tiden før forsvinningen tydeligvis hadde hatt mye å tenke på og sønnen som var mer interessert i jevnaldrende enn i Vernes. Bilturen i et av de siste kapitlene er et godt bilde på dette.

Akk, jeg koste meg skikkelig med denne boka. Jeg synes den er solid, historien holder seg selv om man pirker litt bort i den. Og, la det ikke være siste gang vi møter Clive Ohre.
——
Boka fikk jeg i julegave.

Spiondrama fra 70-tallet: The Labyrinth Makers og The Alamuth Ambush

Anthony Price skrev i løpet av 20 år 19 bøker om doktor David Audley og noen av hans kollegaer i det de kaller for The Ministry of Defence, men som er en litterær kopi av MI5. Jeg har hørt de to første bøkene i serien som lydbøker. Bøkene kom ut første gang i henholdsvis 1970 og 1971.

Inspirerende omslag—- eh

The Labyrinth Makers
Doktor David Audley er en skrivebordsanalytiker med Midtøsten som spesialitet. Han er tørr, arrogant og lite interessert i andre mennesker.  Sjefene hans er hverken begeistret for hans omfattende nettverk eller hans væremåte og en dag setter de han på en mer praktisk jobb enn de analysene han skriver til vanlig. En flyvrak fra 2. verdenskrig har kommet til overflaten og noen personer i Sovjet er særdeles interessert i lasten til dette flyet. Audley får med seg Colonel Butler og Squadron Leader Roskill, menn som har langt mer praktisk erfaring enn han.

Ha, det tok ikke mange minuttene før husarbeid var gøy med denne boka på øret og jeg var langt inne i spiondramaet fra 70-tallet. Jeg var usikker på hva jeg kunne forvente meg, men jeg fikk et solid stykke med spionering. Audley er en ypperlig karakter, han er tørr, veldig sikker på seg selv og gir seg ikke før han vet svaret på det han lurer på. Ikke nødvendigvis alltid like sjarmerende trekk, men jeg må innrømme at jeg nesten ble litt forelska. Den store overraskelsen var humoren, Audley får ganske snart besøk av en lærerinne og det tar ikke lang tid før også hun er involvert i dramaet. Audley er på alle måter en pragmatiker og hans holdning til kvinner er i beste fall bakstreversk, men også kilde til en del morsomme episoder som gjorde at jeg titt og ofte fikk fniseanfall.

The Alamuth Ambush

Hmm

Ei stund etter handlingen i The Labyrinth Makers er Audley sin ekspertise nok en gang etterspurt. En tekniker i seksjonen for Midtøstenaffærer blir drept, bilbomben som dreper han var tiltenkt hans sjef. Squadron Leader Roskill må få med seg Colonel Butler og Audley for å løse saken, Audley blir med for å vise at han er flinkest uansett hvem motstanderen er.

Hvem som er motstandere er egentlig noe av kjernen i disse to bøkene. Ikke bare finnes det ikke-britiske elementer som anses å være fiendtlige, men motsetningene innad i The Ministry of Defence gjør at man stadig blir usikker på hvem som er den egentlig fienden. Squadron Leader (ja, som engelskmenn bruker de titlene sine i de mest underlige situasjoner) Roskill er en helt annen type enn Audley og denne boka er også ganske annerledes enn den første. Fortelleren er mye kjedeligere, tidvis bitter og har langt fra Audley sin sjarm. Jeg klarer ikke å bli komfortabel med fortellerstemmen og deler av plottet blir for abstrakt.

Noe av tankegangen til forfatteren er at man fra de forskjellige romanene skal følge de forskjellige. Vi får derfor et veldig godt innblikk i hvordan de enkelte tenker om hverandre, Roskill for eksempel er ikke særlig begeistret for Audley. Audley derimot er ikke en person som gidder å bruke mye tid på de andres privatliv eller tanker.

Jeg forventa meg litt stereotypiske karakterer og handlingsmettede romaner. Jeg synes det er karakterene som driver bøkene fremover og overraskende nok kom selve plottene i bakgrunn.Jeg hadde ikke tenkt å rote meg borti enda en serie og hadde i utgangspunktet bare tenkt å høre den første boka. Nå er sjansen stor for at bok nummer tre også blir fortært, den fortelles av Colonel Butler og Roskill har slengt noen interessante hint om hans liv så nysgjerrige meg henger på.

Begge lydbøkene er lest av Simon Schatzberger.
——–
Begge lydbøkene er kjøpt selv.

Syk pike av Espen Holm

Hun er Vera Lang og en biologistudent fra Norge som er sinna på verden.

Han er John Fletcher og er veteran fra Irak som har meldt seg til tjeneste for å sikre OL i London.

Syk pike av Espen Holm har lenge stått på leselisten min og nå fikk jeg endelig somlet meg til å lese debutromanen til Holm. Sjangeren er thriller og tematikken er biologiske trusler.

Atomtrusler føles i dag fjernt, mens biologiske trusler føles mye nærmere. Med dagens reisemønster tar det ikke mange dager før eventuelle smittsomme bakterier er spredd rundt hele jorden.

Både i Europa, men også i New York dør tilfeldige menn av pest, det samme skjer i byen Aralsk i Kasakhstan. Har disse tilfellene noe felles? Fletcher har egentlig ikke tro på at London skal bli rammet av pest, for han er et muslimsk angrep mer sannsynlig. Vil etterretningstjenesten i England skjønne hva som skjer før det blir for sent?

Plottet er spennende og, dessverre, ganske realistisk. De siste årene har visst at også unge norske mennesker kan gå altfor langt i kampen for det de tror på. Jeg oppfatter oppbyggingen som solid, men for meg datt romanen litt sammen i kapitlene med Fletcher.  Det går av og til så fort at jeg føler at noen avsnitt blir mer som referat enn levende beskrivelser. I tillegg så opplever jeg at karakteren Fletcher er vanskelig å få tak på og at jeg ikke helt skjønner hva (eller hvor) forfatteren skal med Fletcher. Kapitlene om Vera Lang er av et helt annet kaliber, det er ironisk nok enklere å forstå hvorfor Lang handler som hun gjør enn Fletchers valg.

Holm har siden denne boken kom ut gitt ut en ny thriller med tittelen Kong Salomos sverd. Den skal også leses!

——–
Boka er kjøpt selv.

Å konspirere, konspirerer, konspirerte, har konspirert…

Dan Brown tilbake i god form?

Definitivt!

Årets bok fra suksessforfatteren heter Inferno og har som hans siste bøker ikonografen Robert Langdon i hovedrollen. Jeg var skeptisk, jeg var det. Etter at boka kom ut i medio mai har det vært mange omtaler, noen positive,samtidig som ikke alle lesere har vært overbevist. Ville jeg bli det?

Jeg var skeptisk til å høre den som lydbok også, jeg hadde lest at de første hundre sidene var kjedelige. Treige. Og er det noe jeg har erfart er at om det er kjedelig på papir kan det være utrolig kjedelig på øret.

Ingenting er som å ta feil! Det er faktisk ganske fint å ta helt feil. Godt over 17 timer med Inferno på øret gikk ned på litt over ei uke. Og det beste, jeg kjedet meg aldri!

Når jeg plukker opp romaner som Inferno forventer jeg en god historie. Jeg forventer en historie som jeg ikke kan legge fra meg, som tar meg med ut på eventyr som en seniorrådgiver i staten bare kan glemme å oppleve.

I Inferno fikk jeg en eventyrlig reise. En reise i byer som Firenze, Venezia og Istanbul, og da Langdon med sine konspiratører var i sistnevnte by var jeg der med han. Altså i hodet, for han skriver så levende om de stedene de farter rundt i at man føler man er tilbake selv også.

Robert Langdon våkner opp på et sykehus uten at han husker hvordan han havnet der. Til sin store forbauselse oppdager han at han er i Firenze! Det siste han husker var at han gikk fra sine forelesninger på Harvard. På sykehuset dukker også opp en kvinne som er ute etter Langdon og før vi vet ordet av det er han på flukt med en ung, kvinnelig lege.

Malen kjenner lesere av Brown sine bøker igjen, Langdon blir mer eller mindre ufrivillig del av et drama som bare han og hans medhjelpere (oftest unge, vakre og smarte kvinner) kan løse. Plusser man på historiske artifacts, gåter gjemt i kjente verk og konspirasjonsteorier som vil endre verdenssyn har man Brown sine bøker i ett nøtteskall.

Jeg skal ikke skrive så mye om handlingen her, dette er en type bok man nettopp leser for spenningen og tvistene, men jeg likte veldig godt det overhengende temaet. Holder jorden på å bli overbefolket? Det er stadig snakk om dette, men aldri fra seriøst hold og det er vel noe av det som gjør boka ekstra spennende.

Spennende er det, den vekker nysgjerrigheten og er engasjerende. Jeg skulle ønske Brown kunne pakke inn informasjonen han kommer med på en bedre måte, da ville bøkene hans hatt en bedre flyt. Historien er langt fra perfekt, den har hull store nok til å romme Mjøsa. Men det er kanskje alt dette som gjør historien bra, for de beste historiene er av og til de som er ganske usannsynlige? Jeg har forøvrig hørt den engelske lydbokversjonen.

Konspirerer gjør de også i Simon Toyne sin bok The Key. Romanen er bok nummer to i Sanctus-trilogien. Jeg hørte den første boka som har tittelen Sanctus for to år siden og digget den. Bok nummer begynner 12 dager etter at nummer en sluttet og det skapte en utfordring for meg. To år og over 200 bøker senere husket jeg ikke hvem som var hvem. Jeg brukte derfor unødvendig mye tid på å komme inn i historien.

Jeg synes historien denne gangen var litt kronglete, og det er passasjer der som er så overdrevne at jeg nok en gang må kvele et fnis eller to. Jeg må innrømme at jeg ikke ble helt overbevist før på slutten og den var vel mer en teaser for bok nummer tre enn en god slutt. Historien til Toyne er også ganske usannsynlig. Der Brown tar utgangspunkt i teorier, verker og steder som eksisterer, har Toyne diktet opp en by i Tyrkia som er utgangspunkt for hele trilogien. Det gjør historien mindre troverdig, samtidig som den gir historien fantasifulle muligheter.

Jeg kommer nok til å høre den siste boken også når den kommer som lydbok.
——-
Inferno er kjøpt av min samboer, men jeg har selv kjøpt The Key. Begge bøkene har jeg altså slukt som lydbøker på engelsk. Inferno er også oversatt til norsk og finnes også i lydbokversjon.

Six Years av Harlan Coben (lydbok)

Av og til er det kanskje like greit å ikke rote opp i gammel kjærlighet?

Jake Fischer er i midten av 30-årene og jobber som professor på Lanford College. For seks år siden så han sin store kjærlighet Natalie gifte seg med sin ungdomsskjæreste, en litt eldre mann med navnet Todd. Under bryllupet gir Jake Natalie sitt ord, han skal holde seg unna dem.

I seks år gjør han det, helt til han en dag kommer over Todds nekrolog. Hvis Todd er død så stiller ting seg annerledes. Jake prøver å finne Natalie, men hverken Facebook eller opplysningstjenester kan hjelpe. Jake bestemmer seg for å dra i Todds begravelse. Der får han vitterlig et glimt av Todds kone, men det er ikke Natalie.

Forvirret drar han tilbake til campus, hvordan kan Todd ha vært gift med samme kvinne i over 15 år når han giftet med seg Natalie for seks år siden? Nysgjerrig starter han jaktet på Natalie, men det er som Natalie ikke eksisterer. Hun er forsvunnet fra overflaten. Når Jake konfronterer felles bekjente der de møttes for seks år siden er det ingen som husker dem. Jake gir seg ikke og det tar ikke lang tid før han har viklet seg inn i mysterier det er vanskelig å komme seg ut i live av.

Harlan Coben skriver for lydbøker! Six Years er en roman som er laget for lydbokformatet, jeg mener, den passer perfekt som lydbok. Det tar ikke lang tid før vi lesere skjønner at her er det noe som ikke stemmer, men det jeg liker er at jeg ikke aner hva som skjer bak neste sving. Noen av handlingene er mer forutsigbare, men handlingen er intrikat – men på en enkel måte. Altså enkel fordi man hele tiden klarer å følge med på hva som skjer, samtidig som det er mange detaljer og tvister som utfolder seg.

Ok, så går det litt over styr av og til, det blir ett hakk eller to for mange tilfeldigheter. Men slike er det ofte i spenningsromanene. Styrken i romanen, spesielt med tanke på lydbokformatet, er at det er Jake som er fortelleren. Jeg-person fungerer meget bra på øret.Jeg føler at det er noen jeg kjenner som forteller meg personlig en historie. Lettsolgt? Ja, men det fungerer.

Jake klarer ikke å stoppe, han bare fortsetter selv når han blir truet. Ei heller stopper han når folk rundt han dør. Blir de drept fordi Jake roter i en gammel historie? Jeg liker Jake, han er en likandes kar, men samtidig virker det som han ikke makter å ta det som skjer innover seg. Er han så forelsket?

Apropos det. Beskrivelsene av Natalie og deres forhold er ganskje klisje, men det er helt greit i en spenningsroman. Jeg elsker klissete kjærlighetshistorier, både med og uten happy ending. Derfor synes jeg at bakteppet for romanen fungerer godt. Utrolig godt faktisk. Dette blir ikke siste gang Coben blir med meg i handlekurven på audible.
——–
Lydboka er kjøpt selv.

Virus av Paul McEuen

Stillehavet 1946: Irske Conner er ekspert på sopper og er utlånt til den amerikanske marienen. Amerikanerne frykter at Japan sitter på biologiske våpen de ikke har kontroll på og Connor, som er ombord på et amerikansk skip, blir vitne til scener han sent vil glemme. Dessverre er ikke det hans eneste suvenir fra turen.

60 år senere er Connor professor ved Cornell, hans kone gjennom mange år har gått bort, men han finner stor glede i sitt barnebarn og oldebarn. Han spesialområde er fortsatt sopp, nærmere bestemt modifisering av disse og jobber blant annet nært sammen med den yngre kollegaen Jake som er nanoteknolog. Så uten, forvarsel, tar Connor sitt eget liv ved å hoppe fra en bru. Varsellampene begynner å ringe hos de som kjente Connor godt, her må det da ligge noe mer bak?

Slukebok! Dette er en thriller eller en spenningsroman som er vanskelig å legge fra seg, en ordentlig slukebok, som gjør at man bare vil ha mer og mer! Karakterene er troverdige, om enn kanskje litt forutsigbare når det gjelder de nærmeste rundt Connor. Noe av grunnen til at boka treffer er fordi den tar meg med inn i en spennende verden. Æh, er sopp spennende sier du, ja sier jeg. Det viser seg at det amerikanske kontinenten står ovenfor en potensiell biologisk katastrofe og kunnskap er viktig for å redde verden (altså USA). Jeg digger når bøker tar meg inn i sære, akademiske miljøer med personer som besitter en unik kunnskap – og samtidig klarer å formidle noe av denne kunnskapen. Og gjør det på en spennende måte slik som McEuen gjør.

Attpåtil er McEuen debutant, boka er såpass dreven at man skulle tro at mannen ikke har gjort noe mer annet enn å skrive spenningsromaner de siste årene. Men det har han altså, som Connor er han selv professor ved Cornell med fysikk som fagområdet. Håper han finner tid til å skrive flere bøker, for dette var bra saker!

Les også Marianne sin rødglødende omtale av boka her.
——-
Boka er kjøpt selv – og lest som e-bok!

Politisk satire og spenning: Wigs on the Green og The Rainbow and the Rose (lydbok)

Før jeg bestemte meg for at jeg også ville ha en kriminell mars, i litteraturens tegn altså, hadde jeg bestemt meg for å lese ferdig den korte romanen Wigs on the Green av Nancy Mitford. Det måtte jo være smal greie, eller?

Jeg digger omslagene til Penguin sine Mitfordromaner!

Jeg har likt det meste jeg har lest av Mitford tidligere, men brukte ei uke på de først 100 sidene av denne romanen, noe som er uvanlig treigt av meg. Den korte boka handler om Eugenia Malmain, en ung, rik og adelig kvinne som kun er opptatt av politikk. Hun kretser rundt Captain Jack og hans fascistiske parti Union Jackshirt. Rundt Eugenia kretser de to ungkarene Noel og Jasper, begge fra gode familier, men uten penger. De to unge pikene Poppy og Marjorie dukker også opp, i begynnelsen er det uvisst av hvilke årsaker som gjør at de henger rundt i den søvnige lille byen.

Flere av personene i denne romanen er basert på virkelige personer, Oswald Mosley, som senere ble gift med Mitford sin søster er portrettert i Captain Jack. Unge Eugenia er et bilde på forfatterens yngre søster Unity, som lenge var en av Hitlers nærmeste. Romanen kom ut i 1935 og foruten å være ganske så klarsynt over de tidene som skulle komme så skapte den naturligvis også store problemer innad i Mitfordfamilien. Den ble aldri publisert på nytt så lenge forfatteren selv levde.

Romanen er skarp, men handlingen blir for komisk for meg, dessuten tok det altfor lang tid før handlingen tok form. Mitfords skarpe penn er seg selv lik og flere av karakterene er ganske så fantastiske. Adelen får gjennomgå og en kan ikke gjøre noe annet enn å humre når Eugenias bestemor går gjennom listen med de som er invitert til selskap og er opprørt over «dagens tilstand».

Det britiske klassesystemet var også et av mange tema opptok Nevil Shute i mange av hans romaner. The Rainbow and the Rose er intet unntak. Historien i romanen er ganske enkel, en middelaldrende pilot Ronnie Clarke finner ut at hans mentor og venn Johnny Pascoe har blitt skadet da han prøvde å fly ut en skadet jente i Tasmania. Stedet ligger avsidesliggende til og Clarke melder seg frivillig for å prøve å fly ut en lege som kan hjelpe Pascoe og jenta. I påvente av opplett så overnatter Clarke i Pascoes sitt hus og der får han vite livshistorien til sin venn.

Mens lydbokforlaget som gir ut Shute sine romaner på nytt burde kanskje ha lært litt av Penguin…

Spenning, (fly)drama og massevis av kjærlighet er ingrediensene i Shute sine romaner, også i denne. Shute selv emigrerte fra Storbritannia til Austrialia og denne romanen gir et godt innblikk i hvordan det var å leve langt unna folk i den australske villmarken. Det er heller ikke så vanskelig å like å Shute sine karakterer.

Spenning, drama og kjærlighet er en kombinasjon som fungerer – og her hadde den vært helt optimal om det ikke hadde vært for en liten del av plottet som satte meg helt ut. Hmf. Heretter tror jeg skal prøve meg på noen av de mest kjente av Shute sine romaner.
———
Både begge bøkene (Shute sin roman ble fortært som lydbok) er kjøpt selv.

Du tilhører meg av Penny Hancock

Langs elvebredden i London vokste Sonia opp. Nå er hun voksen, hennes datter har flyttet ut og mannen vil selge barndomshjemmet hennes og flytte til Geneve hvor han jobber. Sonia vil ikke gi slipp på huset som har betydd så mye for henne og hvor hun har såre minner som hun ikke vil eller kan legge fra seg.

En dag ringer unge Jez på døra, han er nevø av vennina Helen og vil låne ei LP-plate. Han blir med inn, takker ja til ett glass og vin. Jez minner Sonia om (for oss leserne litt mystiske) Seb og når rødvinsflaska er tom klarer hun ikke å la han gå…

Du tilhører meg er Penny Hancock sin debutroman som hun har gjort suksess med i hjemme i England og som nå er solgt til over ti land. Boka kom ut på norsk nå i vinter.

Sonia er et ensom menneske, de få hun har hatt rundt seg har hun skjøvet fra seg. Hun er stressa fordi mannen vil selge huset som er hennes eneste link til Seb. Når Jez står på døra vet hun ikke hva hun selv gjør og hun vet ikke hvor langt hun skal komme til å gå.

Psykologisk thriller reklameres det med og ja, spennende er det. Jeg ser at forfatteren S.J.Watson har blurbet om boka og den minner meg faktisk om debuten til Watson Før du sovner. Den har mange av de samme gode kvalitetene. Du tilhører meg er godt skrevet, overraskende og er spennende. Språket er godt, velformulert og enkelt. Forfatteren har konsentrert seg om å fortelle historien fra Sonia og Helen sine sider og det er interessant å se hvordan disse to kvinnene blir satt opp mot hverandre underveis i handlingen. Den ene er så vellykket på utsiden, mens den andre klarer ikke å skjule sine problemer.

Det som overrasker meg med boken er hvor enkelt Sonia lar ballen rulle videre. Det er uvanlig at vi som lesere får høre perspektivet til den som kidnapper og når vi gjør det er det ofte personer som allerede lever litt på samfunnets skyggeside. Sonia er nabokona, hun som driver et eget firma, er godt gift og har et voksent barn som studerer. Hun er ikke «typen» til å holde tenåringsgutter innestengt. Det er skremmende – og hennes resonnement på hvordan hun hele tiden gjør det riktige er enda mer skremmende.

Historien kommer aldri helt «under huden» på meg og jeg merket at på slutten av boka blir mer et poeng for mer hvordan forfatteren velger å avslutte historien, enn hvordan historien slutter. Likevel, boka er en slukebok, jeg leste den på under 24 timer og den kan trygt anbefales!
———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.