Me and You av Niccolò Ammaniti

Lorenzo er 14 år og lyver til foreldrene sine. Med ski og  vinterklær drar han for å møte venner, men ber moren sette av han i nærheten av møtestedet. Han møter aldri opp, faktisk finner vi ut at han nok aldri var invitert. I stedet drar han tilbake i huset der familien hans har en leilighet. I kjelleren som ingen bruker har han laget seg en liten hule; med mat, drikke og playstation. I en uke skal han være der, mens foreldrene tror han står på ski.

I kjeller i et luksuriøst leilighetskompleks sitter altså Lorenzo når den eldre halvsøsteren dukker opp. De har hatt minimal kontakt. Søsteren er eldre, i tjue-årene og har ikke noe godt forhold til faren. Hun er ensom, har store narkotikaproblemer og har ingen sted å gjøre av seg.

Lorenzo har aldri trivdmeandyoues på skolen. Han aldri hatt venner. Situasjonen ble bedre da han etter å ha sett et TV-program om insekter bestemmer seg for å imitere de andre på skolen. Kle seg som de, snakke som de. Det fungerer til en viss grad, skoledagene ble enklere. I kjelleren får han tid til å reflektere over hvorfor han løy til foreldrene om denne turen. Han blir overrasket over svaret.

Puh, det var vanskelig å oppsummere en roman på 150 sider. Den ytre handlingen er kort, men det skjer så mye med Lorenzo og hans søster der de holder stand i kjelleren.

Me and You er en italiensk samtidsroman skrevet av Niccolò Ammaniti og som har solgt over 600 000 kopier i Italia. Jeg kan godt forstå hvorfor romanen har blitt så populær, den pirker oss litt i huden, enten vi er barn av foreldre eller foreldre selv.

Første delen av boken er  den svakeste delen. Lorenzo forteller historien sin, om moren som gråter av glede på badet når han forteller om invitasjonen til skituren, om bestemoren og om det vanskelige hverdagslivet. Lorenzo har funnet sin overlevelsesteknikk, men spørsmålet er bare om det var mest for han selv eller for foreldrene? Jeg synes at spørsmålet om hvor mye man skal strekke seg for andre, spesielt hvor mye barn skal gjøre for at foreldrene skal ha det bedre med seg selv, ligger og etser under overflaten hele tiden. Som foreldre er det en vanskelig balansegang. I alle relasjoner i dag må man ta og gi, som kjæreste, foreldre, venn og arbeidsgiver gjør man ting man ikke liker for å glede andre. Hvor går grensen? Og er den vanskeligere når relasjonen er barn-foreldre?

Når halvsøsteren til Lorenzo dukker opp blir romanen satt (enda) mer på kanten.Vi skjønner ganske fort at hun er sårbar person og tross det faktum at de knapt har møttes før, så er det søsteren og Lorenzo som tør å være ærlige med hverandre. For å bruke en klisje, det er ingen av de som glemmer møte i kjelleren. Det var min klisje, boken er egentlig ganske klisjefri. Heldigvis.

Jeg har lest en engelsk oversettelse av boken og den var veldig god. Språket er enkelt, kanskje på grensen til naïvt, men det passer en fortellerstemme på 14 år. Historien forteller ikke alt, men bruddstykkene vi får fortalt, forteller om en ensom ung person som gjerne vil være i fred. Eller?
—–
Boka er kjøpt selv. Dette var min første roman av forfatteren Niccolò Ammaniti. Denne er såvidt jeg fått med meg ikke oversatt til norsk, men det er to av hans tidligere romaner. Hvis Gud vil og Jeg er ikke redd er herved bestilt på bibliotek. Denne italienske stemmen vil jeg gjerne lese mer av!

Reklamer