Norsk 2013 og Teresa Birnas bortgang

Noen dyktige bokbloggere har gått i hop for å stifte en egen bokbloggerpris. Tanken er at alle bokbloggere skal kunne få stemme frem sine norske favoritter for 2013 i to klasser; årets norske roman og åpen klasse. Forutsetningen er at bøkene er utgitt i 2013, prisene vil såvidt jeg forstått bli delt ut i 2014. Ganske så kult spør du meg, du kan for eksempel lese mer om dette hos Rose-Marie.

Utfordringen min er at jeg leser altfor lite norsk – og spesielt rykende ferske bøker. Jeg må derfor skjerpe meg! For å holde oversikt over alle (kremt) bøkene jeg har lest i år som faller inn under kriteriene har jeg laget en kategori som heter Norsk 2013. Den kan dere også lenke til lenger opp i bloggen (under headeren). Kanskje vil dere etter hvert finne noen tips der også?

Teresa Birnas bortgang

teresa birnasHva passer vel da bedre med å starte med en omtale av romanen Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø?

Ellen er i begynnelsen av tjue-årene, hun bestemmer seg for å tilbringe ferien i Praha. Hennes far, kunstneren Roar, bor der sammen med sin nye kone og deres datter i en periode for å finne inspirasjon til nye bilder. Roar kom til Norge som veldig ung, han er født i Praha. Hans mor Teresa Birna døde før  familien hans flyktet til Norge – og hennes dødsfall har preget famillien siden.

Hmm, dette var en fin bok, samtidig som jeg har problemer med handlingen. La oss starte med det siste først. Den mystiske Teresa Birna og hvordan, og ikke minst hvorfor, hun døde ligger som et slør over hele boken. Et litt tungt og ubehagelig slør som man som jeg som leser ikke klarer å fjerne. Det er et eller annet med handlingen, hvordan både far og datter dras mot denne Birna som for meg ikke virker helt realistisk. Det blir for oppstyltet, kaleidoskopideen fungerer ikke for meg. Dessverre.

Språket er derimot godt, jeg liker den enkle stilen til Bø. Hun klarer veldig godt å beskrive relasjoner og er ganske slagferdig i noen av sine observasjoner:

Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødele alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye.

Har du vært i Praha vil boka ha en ekstra dimensjon, den tar oss med dit. Jeg liker at bøker kan ta oss med til steder – og det gjør denne.

Les mer om boka hos Rose-Marie, Kasiopeiias og once upon a book.
——-
Boka er lånt på biblioteket.

Reklamer