Verdens viktigste begivenhet og det som kommer etter

Jeg leser og leser og de leste bøkene hoper seg opp for omtaler. En kort omtale om to bøker i dag, en roman om barselgrupper og en bok om trassige, nei beklager, selvstendige barn.

verdensviktigstebegivenhetVerdens viktigste begivenhet er skrevet av debutanten Viktoria Lindberg og kom ut nå i 2013. Boka handler om fire mødre og deres første år med en ny sjef i huset. Handlingen er satt i Oslo og tar utgangspunkt i de fire mødrenes barselgruppe. I Oslo, og kanskje andre steder i landet, så blir barselgruppene satt sammen på helsestasjonen hvor man har det første møtet og så møtes man med jevne mellomrom. Enten på kafe eller hjemme hos hverandre. Noen grupper fungerer veldig godt, andre smuldrer opp. Lindberg skriver veldig godt, treffsikkert om det å bli mor for første gang. Hun er også veldig god på å beskrive relasjoner. Fire mødre hører vi fra, men to faller litt utenfor. Frøydis og Michelle er de vi hører mest fra og som bærer romanen. De to andre karakterene Martine og Cille er perifere. Egentlig tror jeg romanen kunne ha vært bedre om forfatteren hadde kuttet ut historien fra disse sin side og konsentrert seg om Føydis og Michelle. For minuset med romanen er at forfatteren prøver å få med for mye, fange alle typer mødre (og fedre) og går derfor bare i overflaten. Uansett, det var en fornøyelig og gjenkjennende roman som bør passe alle som har barseltiden i friskt minne.

Det fine med å bli mor er at virkelig kaster alle prinsivil ikkeppene sine ut av vinduet. Godteri før middag, å gå med uvasket hår på butikken, dra til Danmark på ferie…. Og en dag sitter man der med både en og to selvhjelpsbøker i hånda. Ett par uker etter fødselen, i det minste føles det sånn, står man med en trassig to-åring i barnehagen som nekter å ha på seg klær. Ute er det minus femten – og det er tretti minutter siden du ankom barnehagen. Det kan ikke skade å lese denne tenkte jeg da jeg leste om Elisabeth Gerhardsen sin bok Vil ikke! Gjøre selv! som kom ut i 2012.

Boka gir gode råd om barn i «trassalderen» eller selvstendighetsalderen som man nå har døpt om denne perioden til. Boka er to-delt, hvorav den første er en generell del som handler hvor Gerhardsen sammenligner foreldreskap med lederskap. Jeg likte veldig godt denne sammenligningen og ser at tanken har noe for seg. Som leder skal man legge til rette, gi klare anvisninger, informere, forberede, gripe inn ved feil, ha rimelige sanksjoner og motivere. Disse stikkordene oppsummerer kort hva boka handler om. Denne delen er godt skrevet, har relevante eksempel men blr likevel en anelse teoretisk. Naturligvis er man klar over at situasjonen kunne vært unngått/gått bedre om man var litt mer forberedt, ikke fullt så sulten også videre. Del to er derfor genial! Her tar Gerhardsen for seg noen vanlige situasjoner og hvordan man skal håndtere disse. Situasjonene er ganske vanlige, som bæring, vil ikke hjem fra barnehagen og sutring. Gerhardsen gir ganske gode  og ikke minst, konkrete råd om hva man som foreldre skal gjøre. Naturligvis er det ikke noe hokus pokus, det handler om ta ansvar, finne ut hva som er viktig og hva som ikke er det – og ikke minst, handling! Barn ser hva foreldrene gjør, ikke hva de sier.

Etter at jeg har lest boka har det vært enklere å se hvor det har gått galt, samtidig som jeg (i det minste av og til) har i forkant av situasjoner som jeg vet kan gå galt har vært flinkere til å bestemme meg for hva som er viktig. Jeg har ikke lest så mange bøker som gir råd om barn, så jeg kan ikke sammenligne, men jeg likte denne jordnære og enkle boken med konkrete råd.
——–
Begge bøkene er lånt på biblioteket.

Advertisements

How To Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk

For det første. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker.
For det andre. Jeg tror ikke på selvhjelpsbøker.

En dag kom en gul bok i posten. En litt avlang, gul pocketbok med tittelen How To Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk. En klassiker kan jeg lese på omslaget, nasjonal bestselger (i USA), første utgave kom ut året etter at jeg ble født. Hm, tenkte jeg, mye rart de skriver om på disse (data) nerdebloggene som samboeren min leser. Jeg dyttet boka under et par aviser og glemmer den litt. Likevel, jeg tar den opp senere og leser det første avsnittet.

I was a wonderful parent before I had children. I was an expert on why everyone else was having problems with theirs. Then I had three children of my own.

Jeg bestemmer meg for at jeg skal lese boka når lille frøken Hysj utvider vokubaleret sitt fra å kun si «nei» og «mere».

I 1980 kom altså første utgaven av How To Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk ut. Boka er skrevet av Adele Faber og Elaine Mazlish, og min nye utgave inneholder et etterord av Fabers datter. how to talk so kids will listen

Å snakke med barn i en stressa hverdag kan føles som en utfordring. Sjansen for at man sier noe feil er ganske stor. Boka er inndelt i flere kapitler og grovt sett kan de sees på som stegene i kommunikasjonsteknikken som Faber og Mazlish presenterer:

1. Helping Children Deal With Their Feelings
2. Enganging Cooperation
3. Alternatives to Punishment
4. Encouraging Autonomy
5. Praise
6. Freeing Children from Playing Roles
7. Putting it all together

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at boka er godt plassert i hverdagssituasjoner, situasjoner som tydeligvis også forfatterne som lesere kjenner seg igjen i. Hvert kapittel starter med en erfaringer og beskrivelser om typiske situasjoner som går i vranglås. Et eksempel hvordan man som foreldre fornekter barns følelser i situasjoner og sier «nei, du kan da virkelig ikke være sulten nå, vi har spiste for fem minutter siden»….  Forfatterne presenterer videre ulike scenarioer og utfordrer leserne til å tenke etter hvordan selv ville ha reagert. Teknikkene eller løsningene som vi som foreldre oppfordres til å bruke er forbausende enkle. Ah, tenker jeg stadig. Dette burde jeg kunne tenkt ut selv.

Grunnen til at jeg ikke liker selvhjelpsbøker er ikke fordi jeg ikke tror jeg kan bli et bedre
menneske. Det kan jeg og det er jeg klar over. Jeg bare, med alle min fordommer, innbiller meg at de inneholder svada og teknikker som å si til deg selv at du er pen 100 ganger foran speilet hver morgen.

Faber og Mazlish sin bok oppleves som mye mer meningsfull. De enkle teknikkene de som foreslår er ikke noe hokus pokus, de handler om å snakke med og ikke til, samt anerkjenne personen du snakker med. Av og til trenger man ikke å si så mye, et «hmm» kan vær oppfordring nok.

Boka er enkelt skrevet og den har mange gode illustrasjoner. Tegninger som forteller tydelig foreslår hvordan man kan håndtere forskjellige situasjoner. Jeg liker veldig godt disse tegningene, de er mye mer beskrivende enn teksten og gjør dette lettere å huske.

Det er nemlig litt utfordringen med å lese boken fra perm til perm slik jeg gjorde (og slik forfatterne ikke anbefaler det). Men selv om jeg ikke husker alt, så har jeg nå jeg i alle fall noen knagger og et oppslagsverk til fremtiden.

Ja. Også skal jeg love å være litt mindre skeptisk til bøker som skal lære meg å være litt bedre i fremtiden.
——–
Boka er kjøpt selv. Eller av samboeren min da, om vi skal være helt korrekte.