How To Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk

For det første. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker.
For det andre. Jeg tror ikke på selvhjelpsbøker.

En dag kom en gul bok i posten. En litt avlang, gul pocketbok med tittelen How To Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk. En klassiker kan jeg lese på omslaget, nasjonal bestselger (i USA), første utgave kom ut året etter at jeg ble født. Hm, tenkte jeg, mye rart de skriver om på disse (data) nerdebloggene som samboeren min leser. Jeg dyttet boka under et par aviser og glemmer den litt. Likevel, jeg tar den opp senere og leser det første avsnittet.

I was a wonderful parent before I had children. I was an expert on why everyone else was having problems with theirs. Then I had three children of my own.

Jeg bestemmer meg for at jeg skal lese boka når lille frøken Hysj utvider vokubaleret sitt fra å kun si «nei» og «mere».

I 1980 kom altså første utgaven av How To Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk ut. Boka er skrevet av Adele Faber og Elaine Mazlish, og min nye utgave inneholder et etterord av Fabers datter.

Å snakke med barn i en stressa hverdag kan føles som en utfordring. Sjansen for at man sier noe feil er ganske stor. Boka er inndelt i flere kapitler og grovt sett kan de sees på som stegene i kommunikasjonsteknikken som Faber og Mazlish presenterer:

1. Helping Children Deal With Their Feelings
2. Enganging Cooperation
3. Alternatives to Punishment
4. Encouraging Autonomy
5. Praise
6. Freeing Children from Playing Roles
7. Putting it all together

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at boka er godt plassert i hverdagssituasjoner, situasjoner som tydeligvis også forfatterne som lesere kjenner seg igjen i. Hvert kapittel starter med en erfaringer og beskrivelser om typiske situasjoner som går i vranglås. Et eksempel hvordan man som foreldre fornekter barns følelser i situasjoner og sier «nei, du kan da virkelig ikke være sulten nå, vi har spiste for fem minutter siden»….  Forfatterne presenterer videre ulike scenarioer og utfordrer leserne til å tenke etter hvordan selv ville ha reagert. Teknikkene eller løsningene som vi som foreldre oppfordres til å bruke er forbausende enkle. Ah, tenker jeg stadig. Dette burde jeg kunne tenkt ut selv.

Grunnen til at jeg ikke liker selvhjelpsbøker er ikke fordi jeg ikke tror jeg kan bli et bedre
menneske. Det kan jeg og det er jeg klar over. Jeg bare, med alle min fordommer, innbiller meg at de inneholder svada og teknikker som å si til deg selv at du er pen 100 ganger foran speilet hver morgen.

Faber og Mazlish sin bok oppleves som mye mer meningsfull. De enkle teknikkene de som foreslår er ikke noe hokus pokus, de handler om å snakke med og ikke til, samt anerkjenne personen du snakker med. Av og til trenger man ikke å si så mye, et «hmm» kan vær oppfordring nok.

Boka er enkelt skrevet og den har mange gode illustrasjoner. Tegninger som forteller tydelig foreslår hvordan man kan håndtere forskjellige situasjoner. Jeg liker veldig godt disse tegningene, de er mye mer beskrivende enn teksten og gjør dette lettere å huske.

Det er nemlig litt utfordringen med å lese boken fra perm til perm slik jeg gjorde (og slik forfatterne ikke anbefaler det). Men selv om jeg ikke husker alt, så har jeg nå jeg i alle fall noen knagger og et oppslagsverk til fremtiden.

Ja. Også skal jeg love å være litt mindre skeptisk til bøker som skal lære meg å være litt bedre i fremtiden.
——–
Boka er kjøpt selv. Eller av samboeren min da, om vi skal være helt korrekte.

Reklame