Utid av Kristin Lind – novellesamling

En av vårens debutanter er Kristin Lind. Hun har skrevet novellesamlingen Utid som er utgitt på Cappelen Damm.

Novellene i samlingen er korte, hverdagslige og ofte konsentrert rundt to personer og deres forhold. Første novelle ut er tittelnovellen Utid og er den som overrasker mest. Vi er i en by og vi møter en ung jente som blir parkert på en lekeplass av sin mor som forsvinner i et ærend et stund. På lekeplassen møter hun en dame som er ute og lufter hunden sin. Dialogen mellom disse to er nesten på kanten til absurd, hvor den voksne damen er mer irrasjonell enn barnet. Novellen var som overraskende, da jeg hadde lest den ferdig måtte jeg nesten spørre meg selv om hva som skjedde nå.

Lind er god på å ta oss inn i situasjoner. Vi møter en mormor som snart skal (vil) dø og et barn som ikke helt forstår hva som skjer. Hverken mormoren eller moren klarer å være ærlig på hva som skjer, hverken til hverandre eller til seg selv. Selv om denne novellen er både trist og fin, så synes jeg at Lind klarer å være humoristisk også.

Videre møter vi for det meste par i ymse situasjoner. Noen har vært gift lenge og klarer ikke å snakke sammen om annet enn praktiske detaljer, det er usikkert om de skjønner at det er noe de burde ha snakket om. Andre klarer ikke å snakke om det de tenker, det er imponerende hvor gode vi mennesker er på å unngå å faktisk snakke sammen. Situasjonene som Lind beskriver er ofte litt kleine, kanskje til og med litt ubehagelige. Dessverre forsvinner noe av intensiteten og tilstedeværelsene som var i de to første novellene utover samlingen.

Trenger novellesamlingen å ha en rød tråd? Jeg ville egentlig ha sagt nei. Jeg hadde en fin leseopplevelse, men her føler jeg det mangler noe binder disse bruddstykkene av (livs)situasjoner sammen.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Reklame

Dance of the Happy Shades av Alice Munro

«Master of the contemporary short story»

Så lød begrunnelsen da kanadiske Alice Munro i år fikk Nobelprisen i litteratur. 14 bøker har hun skrevet så langt, noveller er hennes kjennemerke.  Bjørg bak bloggen mellom linjene arrangerer i dag en mini-samlesning i forbindelse med utdelingen av den gjeve prisen, så der kan du utover dagen finne lenker til flere omtaler av Alice Munros novellesamlinger. Alice Munro er forøvrig den 13. kvinnen som mottar Nobelprisen i litteratur, men når årets priser deles ut i Stockholm i dag er hun eneste kvinne blant prisvinnerne.

Grønt er kult.

Dance of the Happy Shades kom ut i 1968 og inneholder 15 noveller. Utgivelsen var Alice Munro sin debut i bokform, men mange av hennes noveller hadde vært publisert ulike steder tidligere.

Med 15 noveller på litt over 220 sider sier det seg selv at novellene er korte. Munro skriver ikke om enkeltvise hendelser, de aller fleste av disse novellene rommer så mye mer. Vi blir kjent med personer, hun tar oss med inn i nye miljøer, hun forteller så mye med så lite.

Munro går rett på, hun tar oss direkte inn i situasjoner og miljø. Et eksempel er åpningen på novellen The Time of Death:

Afterwards the mother, Leona Perry, lay on the couch, with a quilt around her, and the women kept putting more wood on the fire although the kitchen was very hot, and no one turned the light on. Leona drank som tea and refused to eat, and talked, beginning like this, in a voice that was ragged and insistent but not yet hysterical: I wasn’t hardly out of the house, I wasn’t out of the house twenty minutes —

Stemningen er satt, som lesere kjenner vi allerede i det første avsnittet på ubehaget i det altfor varme, men mørke rommet. Ved å bruke benevnelsen moren blir skjønner vi at barn kan være involvert, hva har skjedd spør vi oss selv? Nysgjerrigheten er pirret, stemningen satt, vi lesere er allerede tilstede der det skjer.

Novellene i samlingen er egentlig ganske udramatisk, vi møter blant annet en far som tar med seg barna sine på besøk til fortiden, en jente som drikker seg full når hun er barnevakt, en mor som leier seg et kontor for å skrive, en søster som er  på besøk i barndomshjemmet og en ung mor som blir vitne til hvordan vi mennesker blir enige i (u)sannheter.

It turned out that Kay Stringer, who arrived on this scene only by accident, was exactly the person I needed. She loved a crises, particularly one like this, which had a shady and scandalous aspect and which must be kept secret from the adult world. She became excited, aggressive, efficient, that energy which was termed wildness was simply the overflow of a great female instinct to manage, comfort and control.
(……)
I am afraid – very likely are we both afraid – that the moment comes to goodbye, unless we are quick to kiss, and fervently mockingly squeeze each other’s shoulders, we will have to look into the dessert that is between us and acknowledge that er are not mereley indifferent; at heart we reject each other, and as for that past we make so much of sharing we do not really share it at all, each of us keeping it jealously to herself, thinking privately that the other has turned alien, and forfeited her claim.

Dybden i karakterene og deres relasjoner er novellenes absolutte styrke. Munro er effektiv, men ikke sparsommelig når hun beskriver karakterene sine. Selv en bikarakterer som Kay (se sitat ovenfor) klarer hun å levendegjøre, vi kjenner alle noen som Kay, vi kan se hvordan hun setter seg selv i førersetet og ordner opp.

Mellom to søstre skriver Munro ….. the dessert that is between us….. ørkenen mellom oss. En enkel metafor på avstand og tomhet som ingen av de ønsker å snakke om. I stedet sitter de på verandaen og drikker gin og unngår å snakke om det de tenker på.

Hun skriver om mennesker Munro, dybden hun bygger opp på noen få sider er spesiell. Selv om jeg kun har lest en novellesamling føler jeg at ordene til juryen til Nobelprisen i litteratur stemmer. Mester. Noveller.
——-
Boka er kjøpt selv.

Meir enn regn

It’s more than rain that falls on our parade tonight
it’s more than thunder it’s more than thunder
it’s more than a swindle this crooked card game
it’s more than sad times it’s more than sad times
none of our pockets are filled with gold
nobody’s caught the boquet
there are no dead presidents we can fold
nothing is going our way
and it’s more than goodbye I have to say to you
it’s more than woe-be-gotten grey skies now
(Tom Waits)

Meir enn regn er en av Frode Grytten sine novellesamlinger, den kom ut på midten av 90-tallet. Ni noveller er med – når jeg leser novellesamlinger tar det alltid et par noveller før jeg venner meg til de korte historiene.

Felles for historiene er at vi er på ett av disse mindre stedene, av og til er det Odda, andre ganger vet vi ikke, men vi kjenner igjen småstedenes dynamikk og miljø. Det er under lesingen av novellen Sjuk av lykke at jeg begynner å skjønne hva denne lille boka handler om. I den ganske annerledes novellen, den har en litt mer masende stil enn resten da de aller fleste setningene starter med Og, møter vi en ung gutt som har en kjæreste og de har vært i produksjonen av Tsjekhov sitt drama Onkel Vanja. For ikke mange ukene siden så jeg dette teaterstykket på Nationaltheatret her i Oslo og det slo meg da jeg leste om denne sjukt forelska unge mannen at novellene i stor grad handler om de som blir igjen når andre drar, slik som i den russiske klassikeren.

I et lite kontrollrom, i en fabrikk, kanskje var det i Odda, sitter den en 37 år gammel mann. Han er håpløst forelsket i i sin skiftmedarbeider, en ung, vakker ferievikar som til vanlig studerer. Denne mannen dro aldri og det er så vondt å lese tankene hans der han sitter med forelskelsen sin. Monologen vi får høre er sår og det blir opp til vi som lesere å forstå mannens historie ut fra det som sies. Jeg liker det med Grytten, han forklarer ikke ting ihjel, han forklarer knapt – og slikt er godt for et lesende hode.

Overraskende nok likte jeg denne novellesamlingen mer enn jeg trodde. Det er et veldig godt spenn i historiene som kommer fra Grytten sin penn; humor, ettertanke, men også beskrivelser av miljøer og steder.

Anbefales!
———-
Boka er lånt på biblioteket.