Korte omtaler av «Kom hjem» og «The Silkworm»

Jeg leser i varmen og her to korte omtaler av bøker som er slukt i sommervarmen.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg endte opp med å lese Julie Kiblers roman Kom hjem. Mulig jeg ble lokket av blurben om de som likte Barnepiken vil bli trollbundet a denne. Jeg likte The Help som den heter på engelsk, jeg finner den norske oversettelsen forstyrrende snever, men Kom hjem synes jeg ble hakket for forutsigbar. Den føyer seg inn i rekken av bøker hvor to generasjoner av nå-tidskvinner skal finne ut av fortiden, sånn cirka. Variasjonene er der, men denne gangen er det snart 90 år gamle Isabelle som ber sin unge frisør om å bli med på en reise. Underveis tilbake til Isabelles barndomsby får vi høre en dramatisk historie om ulykkelig kjærlighet i USA på 40-tallet.

Historien som om den unge Isabelle er sterk og vakker, kjærligheten er vakker, men for meg blir denne nå-tidshistorien for vanskelig å svelge. Hvorfor ventet Isabelle så lenge med å ta denne reisen?

Underveis i lesingen tok meg selv i fundere ganske mye på karakterene. Jeg måinnrømme at jeg synes hovedpersoner i denne typen romaner ofte blir litt forutsigbare, rett og slett litt for politiske korrekte. Det er nesten som de ser fortiden men nåtidens øyne. Og hvorfor er mødrene portrettert så uspiselige – er det en tradisjon fra Jane Austens romaner?

The Silkworm vet jeg hvorfor jeg leste. Helt siden jeg leste Robert Galbraiths første roman Når gjøken galer har jeg ventet på fortsettelsen på denne krimserien. Serien om privatsetterforskeren Cormoran Strike er J.K. Rowlings krimserie som hun altså skriver under navnet Robert Galbraith. Jeg ble ganske begeistret for den første boken og The Silkworm som kom nå i sommer fortsetter i samme stil.

Cormoran Strike og hans assistent Robin må etterforske et groteskt mord på en forfatter – og dermed blir en hel bokbransje satt under lupen. Vi møter de alle i en eller annen for for bekledning. Alt fra de som skriver godt og aldri får solgt noe, de selvpubliserte, one-hit-wonders-forfatterne og de som pøser på med sex i en fantastisk verden. Det er kanskje bare en forfatter av J.K. Rowllings kaliber som kan gjøre noe sånt uten at det blir for syrlig?

Jeg kunne ha kopiert min omtale av den første boka – for det jeg skrev der gjelder denne også. Galbraith er best på omgivelser, miljø og karakterer. Cormoran og Robin er så levende og spenningen mellom disse personene gir boken den ekstra dimensjonen den trenger. Dessverre synes jeg den er i det lengste laget, men heldigvis var ikke alle dialogene like lange denne gangen. Som alltid med krimserier – start med begynnelsen om du er interessert. Den første boka er kommet ut på norsk, mens bok nummer to er kun å få tak i på engelsk per i dag.
——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

Reklame

Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir

En yacht kommer drivende inn i Reykjaviks havnebasseng. Intet menneske er ombord. Alt synes dødt. Ægir og Lara gikk om bord i yachten i Lisboa, sammen med sine døtre – de åtte år gamle tvillingene Arna og Bylgja. Mannskapet på tre er også sporløst borte. Ingen av livbåtene er sjøsatt og alt virker normalt om bord. Hva kan ha skjedd?

Saken havner i hendene på advokat Tóra Gudmundsdóttir når Ægirs foreldre oppsøker henne for å få utbetalt livsforsikringen ekteparet hadde. Med seg har de også Ægir og Laras to år gamle datter som har begynt å ha merkelige drømmer: «Mamma min med vann i munnen …» (Forlagets omtale).

Islandske Yrsa Sigurðardóttir har blitt en populær forfatter her til lands og kalles for den islandske krimdronningen. Jeg må innrømme at jeg blir skeptisk når jeg leser slike lovord, nettopp fordi jeg føler at de lover mer enn det som godt er.

Historien ble altfor kjedelig for meg. Jeg synes historien med yachten som kommer til Reykjavik i utgangspunktet er en god ide, den oser av mysterier og er litt nifs. Hva har skjedd ombord? Historien fortelles av Tóra og Ægir og jeg tror det er det som gjør at historien aldri blir spennende. Ægirs historie glir sakte men sikkert fremover, vi får vite hva som utspilte seg på yachten. Men så er annet hvert kapittel Tóras historie og her opplever jeg spenningen uteblir.

Jeg oppfatter Tóra som en dedikert advokat, hun vil gjerne komme til bunns i historien og hun er god på å se sammenhenger. Utfordringen min som leser blir at jeg også må involveres i privatliv og jobbsladder også, det blir rett og slett for mange detaljer og for mange forklaringer. Alt forklares opp og ned i mente uten at jeg føler at jeg for eksempel blir kjent med Tóra. Hun oppleves som en veldig en dimenensjonal karakter. Språket er også veldig kjedelig, det er et kjipt ord å bruke men historiene til Ægir og Tóra fortelles i samme stil. Det er ingen humor og ingen lek med språk.

Jeg er en lettskremt og engasjert leser, men her ble jeg hverken engasjert eller skremt. Det blir for mye forklaringer, for mye tekst som ikke har noe med kjernehistorien å gjøre som gjør at spenningen ikke blir bevart.
———
Pocketboka har jeg lånt av mamma’n min.

 

Agatha Christie og Poirot

Jeg har foretrukket Agatha Christies Poirot enten på TV eller i lydbokformat. Poirot og jeg har liksom aldri vært helt venner i tekstformat. I det siste har jeg derimot begynt å få (enda mer) sansen for Christie sine bøker. Hun hadde en helt utrolig evne til å få sagt veldig mye selv om hun aldri aldri skrev langt. Humoren, kjærlighetshistoriene og noen av de karikerte karakterene er fornøyelig lesestoff. Og så er det det faktum at jeg nesten aldri skjønner hvem som har gjort det. Myrdet noen altså.

Jeg hadde bestemt meg for å lese Christie i påska, så jeg stod der svett på Ark avgang på Gardemoen med en unge på hånden, en annen som jaktet på prinsesser* og syk mann. Valget ble derfor noe tilfeldig. Death in the Clouds ble min påskelektyre.

Poirot er på vei fra Frankrike til England – i fly, bak han sitter en død passasjer. Hvem av passasjerene har myrdet damen? Poirot må selv etterforske saken når han selv står i fare for å bli tatt for å være morderen.

Plottet utvikler seg i kjent Agatha Christie stil. Det er derimot ett par andre sider ved boka som gjør boka lesverdig. Passasjerene er både engelske og franske og Christie nesten harselerer med fordommene til de respektive statsborgerne, det topper seg når Poirot blir anklaget for mord – fordi han er utlending! Innpåslitne og sensasjonslystne journalister er også med, ekslusive intervjuer er ikke ett nytt fenomen.

Både Poirot og Miss Marple er forkjempere for ung kjærlighet og Death in the Clouds er intet unntak. Begge to er jo vanligvis lysår foran alle andre med å forstå hva som skjer, også de som er forelsket.

Vel hjemme i påska ble jeg tilfeldig sittende og så på programmet Mitt liv som Poirot med David Suchet. Programmet gikk på NRK i anledning av de sendte de fire siste Poirot-filmene med Suchet i hovedrollen. Jeg har sett flere programmer med Suchet hvor han snakker om Poirot, men dette programmet var uvanlig interessant. Suchet fortalte flere ting om bøkene og hvordan han fant sin måte å være Poirot på. Vi fikk også høre hvordan Poirot oppstod. Christie hadde en dag sett en gruppe med belgiske flyktninger og der så hun en liten, mørkhåret mann og sannelig – der startet historien om Poirot. Programmet finnes på nett-tv frem til 19.mai – anbefales!

Jeg må innrømme at jeg ble litt ivrig etter å ha sett programmet. Jeg fikk lyst til å lese alle bøkene om Poirot i kronologisk rekkefølge. Ja, og så fikk jeg lyst til å kjøpe de alle sammen da. Naturligvis. Så får vi se om det blir mitt nye prosjekt. Må bare (kremt, host, hark) bli ferdig med noen av de andre leseprosjektene mine først.

God helg!
—————–
Boka nevnt i innlegget er altså kjøpt selv.
*Ark avgang visste seg å være ganske så herlig prinsessefri så det ble en lang jakt. Vi endte opp med en bok om livet på bondegården.

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Har du møtt Olivia Henriksen?

Skal det være ett par italienske sko?

Ikke?

La meg introdusere deg for Olivia. Hun er i førti-årene og har kommet tilbake til Norge etter mange år i  utlandet. Hennes diplomatmann har forlatt henne for yngre versjon og etter en jobb i en blomsterbutikk er hun nå arbeidsledig. Barna har blitt voksne og hun deler husvære med sin enslige bror og bruker dagene på å gå tur med hunden Dino. En dag tar Dino Olivia med til et lik på en hytte ikke langt unna der de bor. Og Olivia, hun er nysgjerrig. Hun vil gjerne finne ut hvorfor en kjent advokat fra Oslo henger fast utenfor hytten til en nabo…

Olivia bor på Ankerholmen, en oppdiktet øy utenfor Tønsberg. Øya har noen fastboende og en del hytter. Den siste tiden har det vært en opprivende stemning mellom de som bor der da det jobbes iherdig med å fjerne boplikten. Men ingen blir vel drept på grunn av en bopliktskonflikt?

Olivia bestemmer seg for å etterforske mordet selv, hun kjenner da strengt tatt miljøet på øya bedre enn politiet? Utfordringen er at Olivia ikke er helt dreven med dette med å etterforske så det er ikke alltid hun ser hva som skjer.

Olivia besitter en egenskap jeg gjerne kunne tenkt meg å ha. Olivia er god på å snakke med folk og dette gjør at hun klarer å innhente en god del informasjon, både fra andre på øya men også fra politi og advokater.

Sjangeren er krim, men noe hardkokt krimroman er ikke dette. Jeg har nesten lyst til å kalle det feel-good krim, men tenker at det kanskje blir en litt for morbid merkelapp. Mord skjer, men spenningen med tanke på hvem som er morderen er egentlig aldri der. Likevel så er dette en bok hvor man bare må lese neste side. Jeg tror det er fortellerstilen til Olivia forfatteren har lyktes veldig godt med. Olivia føles veldig ekte, hun er sjarmerende, humoristisk og har en god dose selvironi. Hun gjentar ikke ting altfor ofte og hun gjør feil. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men det karakterer føles mer ekte når de gjør små feil.

Forfatteren bak Høyt henger de har også klart å stoppe i tide. Boka er i underkant av 300 sider og omtrent i det jeg begynner å tenke at det begynner å nærme seg et metningspunkt for Olivias småprat er siste side lest. Akkurat i tide til at jeg gleder meg til neste bok med Olivia Henriksen.

PS til dere som har lest boka – det er Flavia hun leser, ikke sant?

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Krimserien om 11 år gamle Flavia de Luce

Jeg har lest sjette og siste bok i serien om Flavia de Luce, 11 år og kjemiekspert. Før jeg skriver noen ord om denne siste boka The Dead in Their Vaulted Arches har jeg tenkt å skrive litt om serien. For det er en serie der du starter med den første boka.

Forfatteren Alan Bradley har altså skrevet seks bøker om Flavia. Vi er i England på 50-tallet, familien til Flavia bor herskapelig, men det er det eneste som er herskapelig i livet hennes. Moren er død og faren har trukket seg vekk, penger er det lite av og det er ikke sikkert de lenger kan beholde familiestedet Buckshaw. To eldre søstre på 14 og 17 gjør livet virkelig surt for Flavia, hennes redning i hverdagen er et kjemi.

Ja, du leste riktig. Flavias store lidenskap er kjemi og i et laboratorium etter en avdød onkel har hun tatt seg til rette og utfører eksperimenter. Flavia er også ganske god på å finne trøbbel, lik dukker opp «overalt» og ligger ofte ett par hakk foran politiinspektør Hewitt.

Per i dag er de tre første bøkene i serien oversatt til norsk – Det søte i bunnen i kaken er den første. Start der!

Her er titlene på seks bøkene og med de norske oversettelsene der de finnes:

1. The Sweetness at the Bottom of the Pie/ Det søte i bunnen av kaken
2. The Weed That Strings the Hangman’s Bag/ Døden henger i en tråd
3. A Red Herring Without Mustard/ Mørket i krystallkulen
4. I am Half-Sick of Shadows
5. Speaking from Among the Bones
6. The Dead in Their Vautled Arches

Jeg har kun lest de engelske utgavene så jeg kan ikke gå god for den norske oversettelsen. På orginalspråket synes jeg at den første boka var litt haltende, men at serien har tatt svært bra opp. Jeg synes ikke bøkene er lettleste, men heller ikke vanskelig. Bradley har et språk som passer godt med tidsepoken, jeg synes det gjør historiene mer autentiske og realistiske.

Noen vil kanskje kalle dette en kosekrim, jeg gjør ikke det. Serien er stemningsfull, humoristisk og ironisk. Men stemningen er ganske dyster, ganske mørk. Utover i bøkene får jeg alltid veldig vondt av Flavia, som tross et voksent sinn nok er ganske ensom. Søstrene er slemme, det var kun etter endt lesing av den siste boka jeg ikke satt der med følelsen av at Flavia virkelig, virkelig trenger noen som ser henne.

Avslutningen på bok fem var overraskende og jeg har venta på den siste boka med en viss spenning. Jeg skal ikke røpe så mye, om noen er interessert i en god anmeldelse av The Dead in Their Vaulted Arches se gjerne den alltid eminente Labbens omtale av boka.

Gjennom fem bøker har vi som lesere hatt masse spørsmål knyttet til alle personene vi har møtt. En del informasjon får vi denne boka som kanskje er mer et familiedrama mer enn et krimmysterium.

Selv om dette etter sigende skal være slutten på serien om Flavia føles det ikke slik. Historien som rulles opp er for god til å ikke følges opp. Jeg håper/tror/ber om at forfatteren bestemmer seg for å følge Flavia de Luce senere i livet.

Og ja, aldeles pluss på skalaen er at Winston Churchill dukker opp, det er alltid et pluss altså. » And have you, also, acquired a taste for pheasant sandwiches, young lady?

Sa jeg at jeg anbefalte serien? Jeg gjør det.——
Bøkene er kjøpt selv.

Når gjøken galer av Robert Galbraith (J.K. Rowling)

Jeg skulle så gjerne ha vært på Krimfestivalen i Oslo, men må ta til takke med krimbøker her hjemme i sofaen. Og det har blitt mye krim i det siste, jeg har lest siste bok i en serie, hørt  noen bøker midt i en annen serie og startet en ny. Sistnevnte er J.K. Rowlings nye krimserie som hun skriver under navnet Robert Galbraith.

Jeg likte dette omslaget. Spesielt etter at jeg hadde pellet av klistremerket som skrek at dette var en ny krimserie av J.K. Rowling.

Cormoran Strike er privatdetektiv i London. Han har sitt eget firma, men han sliter med å få betalt tilbake pengene han har lånt av sin kjente og rike far. Strike er i tretti-årene, har benprotese etter en ulykke i Afghanistan og har nettopp forlatt sin vakre (eks-)kjæreste. Sover gjør han på kontoret og håper at den nye sekretæren Robin ikke legger merke til det.

Oppdraget som blir den økonomiske redningen for Strike blir modellen Lula Landrys dødsfall. Politiet mente det var selvmord, at hun selv hev seg utenfor balkongen. Hennes bror tror ikke på politiets konklusjon og leier Cormoran Strike til å etterforske saken.

Når gjøken galer er definitivt starten på noe bra, noe veldig bra tror jeg. Jeg var ikke mange sidene inn i boka før jeg var oppslukt. På mange måter minner boka meg om P.D.James beste roman Dragning mot død. Da tenker jeg spesielt på skildringene av de forskjellige miljøene i London og det omfattende persongalleriet vi blir introdusert for. Selve handlingen er av klassisk materiale, jeg føler at Rowling har skrevet denne boka litt som en hyllest til tradisjonell, britisk krim. Og hun gjør ikke akkurat skam på sjangeren.

Selv om historien er ganske klassisk er Cormoran Strike langt fra en klassisk etterforsker. Og det er med han og Robin at Galbraith (Rowling) virkelig briljerer. Denne store karen har en fascinerende bakgrunn og er enkel å like, forfatteren har virkelig klart å lage en helstøpt karakter. Vi blir godt kjent med Strike, mens jeg antar at vi får vite mer om den litt mer mystiske Robin i senere bøker. I kjent stil har Rowling gitt oss noen hint, blant annet at Robin studerte psykologi før hun sluttet på universitet. Jeg ble nesten glad i dette radarparet – og heier litt på at Robin skal gjøre det slutt med den litt irriterende forloveden sin og gå for Strike i stedet…

Når gjøken galer er ikke uhorvelig spennende, likevel er det en slukebok som er vanskelig å legge fra seg. Boka er definitivt karakterbasert og jeg tror det er nettopp sjarmen ved karakterene og spenningen mellom disse som gjør at man ikke har lyst til å legge fra seg boka. I tillegg så klarer Rowling (eller Galbrait – dere skjønner hva jeg mener) å gi et veldig detaljert og klart bilde av Londons mange sider, vi trasker rundt i gatene i de mer polerte strøkene sammen med Strike og manøvrer oss rundt veiarbeid i de mer livlige delene av byen sammen med Robin. Stemningene er ypperlig beskrevet, jeg både ser, hører og lukter det hele.

Perfekt bok? Langt i fra. Strike er en grundig og etterettelig etteforsker, han er nøye på at det han finner ut skal kunne brukes i en eventuell rettsak i etterkant. Dessverre blir boka tidvis litt omstendig, det gjelder spesielt en del av dialogene. Strike er rundt i London og snakker med de som stod nær Landry og noen av disse samtalene blir nesten langdryge.

Ny bok i serien kommer (på engelsk) allerede nå i år. Jeg tror ikke jeg klarer å vente på den norske oversettelsen for å si det sånn…

Anbefales!

Andre som har lest romanen er Bokelskerinnen som synes romanen er «et godt stykke litterært arbeid, men synes den ble litt kjedelig på slutten. Siljes skriblerier har lest den engelske versjonen og synes at det hovedpersonene skinner og venter spent på om det kommer en BBC-serie (det gjør jeg også!). Og Mari fant et veldig morsomt pek da hun leste boka. Elida har hørt den engelske versjonen på lydbok og liker godt forholdet mellom de to hovedpersonene.
——-
Boka har jeg fått i (privat) gave.

«I expect flying gives you the most awful craving for a cup of tea»

«Perhaps you’d care to come in and freshen up,» I said, touching his wrist lightly and flashing him my most charming smile. «I expect flying gives you the most awful craving for a cup of tea.» It was the exactly right thing to say. A broad schoolboy grin split his face, and a moment later he was leading the way, with alarmingly long strides, towards the kitchen door.
Flavia de Luce i The Dead in Their Vaulted Arches

Mord i august av Maria Lang

En kjapp og kort omtale i dag.

Whæææ… Jeg trodde det var et klistremerke man kunne pelle av, men nei da…..

Mord i august er den sjette krimromanen av Maria Lang Silke forlag relanserer. Som i de tidligere romanene møter vi amatøren Puck og kriminalkommisæren Christer Wijk. Puck og Einar har fått ei lita jente, de tidligere utfordringene hos det relative nygifte paret er borte og inn har altså Grynet på fire måneder entret scenen. Puck, Grynet og praktikanten Meta har fått låne tante Otties sin hytte. Ottie selv skal på tur til Spania, men før hun drar etterlater hun noen mystiske beskjeder til Puck. Når de ankommer hytta blir de fort kjent med naboene og det tar ikke lang tid før den rike fru Renman blir myrdet.

Oppskriften kjenner vi fra før av, Puck innehar en egen evne til å rote seg opp i trøbbel. Selv om jeg aldri så mye liker karakterene Puck og Einar tror jeg at jeg aldri ville ta sjansen på invitere de hit for helgen for å si det slik. Uansett, nysgjerrig, ung og med en god dose menneskekunnskap ligger Puck ikke langt etter Christer Wijks oppklaringer.

Det er derimot en forskjell på de fem andre bøkene som er kommet ut, denne her er helt klart den beste. Humoristisk og mørk, jeg liker hvordan Maria Lang har lekt seg med noen av karakterene og lesernes fordommer. Jeg synes denne boka var mørkere enn tidligere, kanskje det har noe med tante Ottie å gjøre, men jeg synes den var uvanlig dyster. Slutten var spennende, jeg holdt nesten pusten da Wijk holdt sin forestilling.

Lang er best på beskrivelsene, spesielt av naturen, men også menneskenaturen. Hun klarer ganske fort å vekke noe i oss lesere, noen ganger avsky og andre ganger medlidenhet. Allerede under et krepselag i begynnelsen av boka har hun fått oss lese til å heie på noen, det skaper et engasjement hos oss som lesere.

Jeg må bare innrømme det, jeg liker denne serien utrolig godt. Bøkene er altfor korte. Jeg vil alltid har mer! Jeg håper at forlaget fortsetter å oversette disse på nytt. Om du ikke har lest noe av Maria Lang tidligere så anbefaler jeg deg å starte med med den første boka som er En morder lyver ikke alene.

Jeg er forøvrig ikke den eneste som er begeistret, det er også bloggerne Beathes bokhylle, Tones bokside og Tine’s blogg.
——-
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget.

3 x krim – norsk, svensk og dansk krim

I de to siste ukene har jeg lest masse krim, jeg har endelig fått lest meg ajour på tre serier hvor det kom ut en ny bok i 2013. Bøkene viser hvor mye variert lesestoff det er i sjangeren krim, krim er ikke bare krim.

Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen
Yes! Marco-effekten er femte bok i serien om Avdeling Q, en bitteliten avdeling av politiet i København plassert nede i en kjeller. Avdelingen består av politimannen Carl, Assad og Rose, tre herlige karakterer hvor jeg blant annet er svært nysgjerrig på å få vite mer om Assad. Jeg får aldri nok av karakterene i avdelingen og denne boka er intet unntak. Etter at jeg leste bok nummer fire i serien var jeg nesten klar for å legge denne serien på is, men med Marco-effekten leverer Jussi Adler-Olsen en solid krim. Avdeling Q starter noe motvillig, som alltid, å etterforske en forsvinning og det tar ikke lang tid før de krysser veien til den unge gutten Marco. Marco er på flukt fra onkelen Zola som styrer en gruppe med personer som tigger på gatene, stjeler og utfører andre kriminelle handlinger. Marco har lært seg språket og er en smart gutt, men nå har han både onkelens bande og politiet etter seg. Jevnt over spennende, men jeg synes den er hakket for lang. Jeg klarer ikke helt å se hvorfor historien om den afrikanske Mammy og hennes gutter trenger å være utbrodert. I tillegg så blir litt av spenningen punkteret når man i et av de mest spennende kapitlene får en utgreeing om forholdene i Christiana, interssant, men ikke akkurat der og da! Uansett, historien fenget og jeg gleder meg allerede til neste bok i denne danske serien.

Kameleonmenneskene av Hans Olav Lahlum
Ney! Femte bok fra Lahlum om politiførstebetjenten Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2 og hans hjelper, den alltid smarte Patricia. Året er 1972 og nordmenn er mest opptatt av EEC. En stortingsrepresentant blir drept på åpen gate, den antatte morderen finner selv veien til K2. Er saken virkelig så enkel? Naturligvis ikke og Kolbjørn må snart ha hjelp fra Patricia, noe hans forlovede Miriam ikke er begeistret for. Jeg har vært veldig begeistret for denne serien, men etter 150 sider holdt jeg på å legge denne vekk. Rik forretningsmann med elskerinne, en uoppklart hendelse i fortiden – det føltes ut som jeg hadde lest dette før. Jeg måtte faktisk på et tidspunkt dobbeltsjekke at jeg ikke hadde tatt med en tidligere bok i serien hjem fra biblioteket. Boka tar seg opp etter hvert, men da hadde jeg allerede begynt å henge meg opp i repeterende ordbruk og andre likheter med de første bøkene. Bokas høydare er definivit utvklingen mellom Miriam, K2 og Patricia, jeg liker dette dramaet som utspiller seg litt på siden av hovedhistorien.

Tvekampen av Arnaldur Indridason
Yeah! Året er fortsatt 1972 men vi er på Island. Marion Briem, som vi kjenner kort fra romanene om Erlendur, etterforsker mordet av en ung gutt. Han blir funnet død i en kinosal etter en forestilling og det blir ganske tidlig klart at han ble drept fordi han har tatt opp på bånd noe han ikke skulle ha hørt. I Reykjavik er det storpolitikk på gang, aldri før har et sjakk VM spilt så stor rolle i verdenspolitikken. Er morderen russisk? Eller amerikansk? Dette luktet opptakten til en ny serie lang vei – og vet du hva? Jeg likte denne boka veldig godt. Plottet er veldig spennende, det gir også litt ettertanke med tanke på hvor mange liv som har gått tapt i storpolitikkens navn. Jeg synes karakteren Marion Briem gjør seg veldig bra som etterforsker og boka har mye mer driv enn bøkene om Erlendur. Erlendurs mismodighet kunne bli litt mye, Marion har definitivt sin historie og baggasje hun også, men det blir aldri for mye. Og Erlendur – han dukker opp på siste side. Nå i vår kommer boka Reykjaviknetter ut. Den handler om Erlendurs første sak i politiet – og jeg antar vi møter Marion Briem igjen. Jeg gleder meg allerede til å lese om Erlendur og Marions første sak sammen.
——-
Alle bøkene er lånt på biblioteket.

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
Seks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
Jeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
Oh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
Astronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.