Martingale-mordet av P.D. James (lydbok)

 

Martingale-mordet  er P.D.James sin første roman om Dalgliesh og kom ut første gang på engelsk under tittelen Cover Her Eyes i 1962. Boka er også P.D. James sin debutroman.

Alenemoren Sally Jupp er tilsatt som hushjelp på godset til familien Maxie. Hun er ung, pen og vekker urolige følelser for flere av de som enten på bor på Martingale-godset eller som er faste gjester.

Dagen etter en større fest på godset blir Jupp funnet død. De mistenkte blir mange, kvelden før hadde hun ganske så frimodig kunngjort sin forlovelse til godsets arving. Både familien og vennene ble overrasket og ikke nødvendigvis på en positiv måte.  Unge Jupp var også ofte i tottene på familiens faste hushjelp gjennom mange år.

Dalgliesh trer derfor inn litteraturverden for å løse mysteriet med den drepte hushjelpen. Han tar ikke stor plass i denne boka, men vi skjønner allerede her at forfatteren har store planer med enkemannen. Han er uvanlig observant – og uvanlig kulturinteressert til å være en politimann.

Tenk! Det er over femti år siden P.D.James kom ut med den første Dalgliesh-boka. Sannelig, sannelig – det er litt rart å tenke på når man leser eller hører disse første bøkene. Eller kanskje ikke? En kan fort henge seg opp i at språket er gammelmodig, men etter å ha lest såpass mange romaner av henne som jeg har gjort vil jeg heller si at hun har sin universale stil.

Gode mysterier skrev hun tydeligvis allerede fra starten av. Jeg synes dog den mangler litt spenning. I tillegg så er ikke opprullingen av «alle tråder» like elegant som i hennes senere bøker.

Derimot klarer P.D. James å gi flere stikk til samfunnets behandling av unge alenemødre. Romanen åpner med en middag ved Martingale-godset der flere av landsbyen sin priviligerte er samlet og hvor de diskuterer alenemødre og deres situasjon. Samtalen kan vekke latter i dag, men det er ikke lenge siden noen mente at disse ikke hadde noe i et anstendig samfunn å gjøre. Observasjoner om klassetilhørighet er også en styrke i P.D.James sine romaner, noe som stadfestet seg allerede i denne her første romanen.

Anbefales!

——
Lydboka er kjøpt selv.

En upassende jobb for en kvinne av P.D.James

Kun 22 år arver Cordelia Gray et detektivbyrå, hennes første sak blir å etterforske unge Mark Challender sin død. Hans far, en velstående vitenskapsmann, ønsker å vite hvorfor han tok livet av seg. Mark hadde forlatt sine studier og jobbet som gartner da valgte å ta sitt eget liv.

Cordelia Gray tar saken og drar for å finne ut av hva som egentlig har skjedd. Snart er hun overbevist om at Mark ble drept, men hvem har noe å skjule?

Ah, dette var noen annet enn trauste Dalgliesh! Misforstå meg riktig,  Dalgliesh er dyktig og med han kommer alltid løsningen av et imponerende mysterium. Men litt kjedelig er han  om sant skal sies, samt så utrolig riktig. Gray, derimot, hun er det fart og fres i. Som ansatt i eget selskap trenger hun ikke ta de samme hensyn som Dalgliesh, hun er sin egen herre, unnskyld dame.

Stilen i En upassende jobb for en kvinne er derfor mye lettere og mer humoristisk enn romanene om Daligliesh, uten at P.D.James er mindre skarp i sine observasjoner. Jeg liker så veldig godt hvordan hun setter den formelt uskolerte Gray opp mot Mark sine venner som studerer ved Cambridge.

Sier det en gang til – jeg digger dette omslaget!

P.D. James ha aldri  lagt skjul på at en av hennes favoritter innen litteraturen er Jane Austen og at Austen har vært (er) en stor inspirasjon for henne. Jeg synes dette kommer veldig godt frem i En upassende jobb for en kvinne. Cordelia Gray er ung OG kvinne, to ulemper når det er snakk om en jobb som er forbeholdt menn. Romanen inneholder noen bitende beskrivelser av kvinners plass i samfunnet. Og kanskje kunne avsnittet nedenfor vært hentet fra en av Austen sin romaner…

«Isabelle er så følsom, Hun er ikke så tøff som du er». Cordelia tenkte med seg selv at alle vakre kvinner er tøffe – hvordan skulle de ellers overleve? – og at Isabelle sikkert var av like solid materiale som hun selv. Men det var intet å vinne på å knuse Hugos illusjoner. Skjønnhet var skjør, sårbar, tander og lett å ødelegge. Isabelles følsomhet måtte man ta hensyn til, hun måtte beskyttes. Tøffingene kunne kunne alltids ta vare på seg selv.

Tommelen opp! Nå må jeg ut og jakte på den andre boka med Gray som detektiv, Dødsmerket.

——
Boka er kjøpt selv.

Sommeroppdatering – «Varsleren» og «Intrigær og begjær» – oljekrim og klassisk krim

Vi durer avgårde i sommer- Norge. Nei, beklager, jeg mente i landet fullt av regn. Vi hører lydbok i bilen, noe som førte til en anelse panikk da vi hadde forlagt den neste i rekken. I panikk flakset jeg rundt på Norges tredje største kjøpesenter og fant en krim. Nå går det i Lahlum ei stund.

Det er mye krim i sommer, jeg har akkurat lest ferdig P.D. James sin roman Intriger og begjær. Romanen er en klassisk Dalgliesh-krim. Dalgliesh er på ferie. Han har arvet en mølle etter en tante på østkysten av England og drar dit for å finne ut om han skal beholdet huset eller ikke. Det lille kyststedet er preget av en massemorder går løs. Så begås det et drap etter at morderen er død. Dalgliesh blir  ufrivillig innblandet i etterforskningen. Klassisk «whodunnit», P.D. James skuffer aldri, selv om jeg ikke er helt begeistret for slutten. En underlig innblanding av «andre makter» gjør den forvirrende og ikke helt troverdig. Det jeg derimot er begeistret for er at vi i denne romanen kommer godt innpå Dalgliesh og får se flere sider av poeten.

Årets første lydbok i bil var Hogne Hongset sin roman Varsleren. Romanen er den første i trilogien som heter Traktaten. Vi er på mer hjemlige trakter. Politimannen Arve Meyer klarer ikke å legge et ran som ender i et dødsfall bak seg. Før han vet ordet av det har han havnet midt i et storpolitisk drama, med kjente aktører som Hydro og Statoil. Hongset skrev for noen år siden en dokumentar om skyggesider i oljeindustrien. Han nådde ikke frem med den og har nå brukt mye av materialet i en planlagt trilogi. Bok nummer to er allerede utgitt med navnet Skyggen.  Du kan forøvrig lese et intervju med forfatteren i Teknisk Ukeblad. Historien som fortelles er meget interessant, men oppbyggingen stopper historien i bli særlig spennende. Altfor mye av handlingen gjenfortelles til Meyer som en del av etterforskningen og det skjer altfor lite til å holde på spenningen. Likevel kommer jeg nok til å høre eller lese neste bok, det er friskt med krim som pirker olje-Norge i siden.
——–
Både boka og lydboka er kjøpt selv.

Hylleplass søkes!

Jeg skylder på skylder på Ruter.

Tofte og James, hvor skal jeg starte?

 

 

 

 

 

 

Ved siden av busstoppen min er det to fristelser, en bokhandel og en Fretex. I dag besøkte jeg begge to. Jeg har kun femti sider jeg igjen av Song for Eirabu bok 1, og jeg kjente at jeg nesten ble litt svett av å ikke ha umiddelbar tilgang til nummer to.

Med Vargtid i veska ble veien til Fretex ganske kort. Der fant jeg Intriger og begjær av P.D.James. Nå er det ikke mange P.D.James bøker om Dalgliesh jeg mangler. Jeg er ganske fornøyd med dagens kjøp, nå blir det valgets kvaler når jeg er ferdig med Slaget på Vigrid.

2 x P.D.James: «I rettferdighetens navn» og «Talking About Detective Fiction»

Jeg har hatt en liten P.D.James-uke – og det skal jeg sannelig ha oftere. Først på leseplanen var Talking About Detective Fiction hvor P.D.James skriver om krimsjangeren. Hun starter med Dickens og Collins og ender opp med Henning Mankell. Boken kom ut i 2009, men jeg ble først oppmerksom på den hos på bloggen Lines bibliotek for noen uker siden.

Utgangspunktet for boken var et foredrag P.D. James ble invitert til å holde, talen bunnet ut i denne boken. Jeg har bare lyst til å si: Takk, kjære Phyllis Dorothy James, for at du deler din kunnskap med oss.

P.D. James tar oss med i krimsjangerens historie. Hun skriver om klassikere som vi kjenner så godt, som Dickens. Spesielt interessant er det hun skriver om flere forfattere rundt slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet som ikke er så godt kjent i dag. Hun skriver også om fire kvinnelige forfattere som senere på 1900-tallet skrev krimhistorier, to av de er særs kjente i dag, mens to har gått i glemmeboken.

Ønskelisten min vokste under lesingen av denne boken. Gjennom hele lesingen føler jeg på hennes respekt for kollegaer, samtidig som hun forteller om leseglede. Hun er genuint interessert i sjangeren og har tydeligvis lest mye forskjellig. Selv om hun konsentrer seg om britisk krim, skriver hun også om disse hardbarka detektivene som vi blant annet kjenner fra Raymond Chandler, og er forløperen til mange av de anti-heltene som vi kjenner så godt fra samtiden.

Jeg sa ofte før at jeg ikke liker krim og ikke leser krim, men nå det siste året har jeg moderert meg. Jeg leser mye krim, men ikke alt. Jeg har mine utvalgte forfattere som jeg liker godt. Likevel er jeg usikker på om jeg liker krimsjangeren. Ikke fordi jeg føler at den ikke er litteratur nok, for det er den, men fordi jeg ikke er helt komfortabel med at drap blir underholdning. P.D. James gir sitt svar på hvorfor krimsjangeren er blitt så populær, samtidig som hun har noen tanker rundt temaet. Les forøvrig gjerne Lines innlegg om boken.

P.D. James skriver ikke bare om andres bøker, men også litt om sine egne og de karakterene vi kjenner så godt. Jeg er derfor ekstra glad for at jeg hadde en ulest P.D. James roman liggende i bokhylla.

I rettferdighetens navn kom ut på norsk i 1998, mens orignalboka kom ut på engelsk med tittelen A Certain Justice året før.

Venetia Aldrigde er en kjent forsvarsadvokat. Hun er kynisk og en vanskelig person å komme innpå. Hun er skilt, men har en datter som er fyllt 18. Hun er tilbake i Venetia sitt hus i London etter å ha vært skysset bort på forskjellige skoler i flere år. Octavia, som datteren heter, er morens motsetning, naïve og generelt uinteressert i det som skjer rundt henne.

Venetia har kanskje ingen venner, men da kollegaene finner forsvarsadvokaten drept på sitt eget kontor, er det ingen fiender som utpeker seg. Adam Dalgliesh og hans kollega Kate Miskin blir satt på saken.

Dalgliesh og Miskin med hjelp fra sine kollegaer blir stående i bakgrunnen i denne historien. Historien skriver seg selv. La meg (prøve å) forklare. Vi møter Venetia før hun blir drept, videre møter vi en rekke av personene i og rundt det store advokatkontoret som hun jobber for. Dette fortsetter etter mordet og gjør at historien flyter veldig godt.

I Talking About Detective Fiction skriver P.D. James at om hun skulle ha startet sin krimserie i dag så  hadde hun valgt en kvinnelig etterforsker. Første bok om Dalgliesh kom ut på begynnelsen av 60-tallet og hun sier selv at da var ikke tiden moden for det. Kanskje var det derfor hun senere skriver inn Kate Miskin som forblir en relativ stabil karakter i de siste bøkene?

Et av temaene i romanen oppfatter jeg som like muligheter for alle. Jeg mener, slik som alltid beskriver P.D.James et miljø på en fremragende måte og har et plott som er intrikat og spennende, men hun klarer også å gi dybde i denne historien. Se på Miskin og Dalgliesh, de jobber begge to i politiet, men de har likevel forskjellig bakgrunn, både faglig og sosialt. Miskin har aldri gått på universitet, mens Dalgliesh er velutdannet og skriver poesi (uten at det nødvendigvis er en sammenheng mellom utdanning og poesiskriving). Dagliesh prøver å få Miskin tilbake på skolebenken. Jeg oppfatter kanskje måten han gjør det på en anelse klønete i måten, selv om det gjøres veldig filosofisk. Hva er det Dalgliesh prøver å si til Miskin?

Likhet mellom kjønn tror jeg alltid har opptatt P.D. James. Romanen kom ut på slutten av 90-tallet, men slik sett er den nok fortsatt (dessverre) aktuell. Jeg merker dette godt da jeg under lesingen av boken kom over essayet til Anne-Marie Slaughter som har vært grunnlag for store diskusjoner, ikke bare «over there», men også her i Norge. Å finne en balanse mellom familieliv og jobb (ikke nødvendigvis er alle karrieremennesker) kan og er vanskelig, spesielt i land hvor dette ikke er lagt til rette i arbeidslivet. Personene i P.D. James er tidvis ekstreme, karikerte, de er enten veldig dreven av familieverdier og er hjemmeværende eller så er de  karrierekvinner som setter lite, om noe, foran sin  jobb.

Når jeg leser P.D. James blir jeg fascinert over hvor mye hun forteller ved hjelp av sin krimhistorie. Hun er en god observator, hun har levd et langt liv, var lenge i arbeidslivet før hun begynte å skrive på heltid og har oppdratt flere barn. Det merkes at disse bøkene ikke er skrevet av noen som er «nybegynnere», hverken i sjangeren eller i livet, om man kan si det på den måten.

P.D.James anbefales alltid!
———-
Den første boka som er omtalt har jeg kjøpt selv. I rettferdighetens navn byttet jeg til meg av Silje.

Dragning mot død av P.D.James

Årets høydare denne påsken ble en gammel kjenning. Phyllis Dorothy James fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Dragning mot død eller A Taste for Death som den heter på originalspråket. Boken er nummer sju i rekken om Dalgliesh og som introduserer oss  for hans kvinnelige kollega Kate Miskin.

I en kirke i London finner en eldre dame og en ung gutt to døde personer. Kirkens prest kjenner igjen begge to. En uteligger og en nylig avgått minister. Er de drept? Hvem drepte hvem? Sir Paul Berowne etterlater seg kone nummer to, en datter som forlengst har forlatt redet og en mor som tross i sin lavmælte sorg lyver.

Dragning mot død.

I løpet av 460 sider gir P.D.James oss et godt innblikk i England anno midten av 80-tallet. Hele romanen er en studie i klasseskiller, forskjellige miljø, i politikk og i kvinners kamp for å bli godtatt som likeverdig.

Det er to lik, to døde. En uteligger og en baron.

Adam Dalgliesh blir satt på saken, for å håndtere en ministers død. Uteliggeren glemmer vi, selv ikke en dreven etterforsker som Dalgliesh tror at saken kan løses ved å se oppsøke uteliggerens eventuelle pårørende eller ved rekonstrusjon av hans siste timer. Elegant forsvinner han, det er som om han ble myrdet for å vise, at selv i døden har din (families) adresse alt å si.

Dalgliesh er også elegant. I etterkant ser jeg hvordan han manøvrer seg fra sørgende adlige, til opprørske ungdommer og byråkratiske elskerinner. Jeg ser at Dalgliesh egentlig ikke er viktig, han er som et spøkelse som glider fra den ene til den andre for å fortelle en historie. Den ytre Dalgliesh skjer det ikke så mye med, han er fortsatt alene og det er flere år siden hans siste diktsamling kom ut. Den private Dalgliesh kommer i bakgrunnen i denne romanen.

«Dere finner herr Halliwell der oppe.» Og som for å unnskylde den formelle tonen, la hun til: » Han var serjant ved avdøde Sir Hugos regiment. Han har vært dekorert for tapperhet. Kanskje Lady Ursula har fortalt det. Han er ikke noen hvilken som helst sjåfør og altmuligmann. Og hva, tenkte Dalgliesh, tenkte hun seg egentlig at hvilken som helst sjåfør og altmuligmann skulle være, i vår demokratiske tid?

De to som finner liket er står begge to litt utenforsammfunet. Den unge gutten Darren og den eldre frøken Wharton har funnet et vennskap og kommet litt bort fra den ensomheten som de omgis av. Ensomme er de mange av karakteren i romanen, det kommer til syne i deres håndtering av Berownes død.

Men et mord hadde aldri noe siste offer. Ingen som var berørt av Berownes død, ville noen gang bli helt den samme igjen, han selv, Massingham, Fader Barnes, Darren og til og med ded den stakkars frøken Wharton. Kate visste utmerket godt. Hvorfor skulle hun selv være noe unntak? De forslitte frasene virket uekte på ham allerede mens ha sa dem.

P.D.James sine skildringer av avhørene får godt frem hvor vanskelig det er å trå riktig og dilemmaene til etterforskerne. Menneskenaturen er lunefull, Adam, Kate og deres kollegaer får erfare dette.

Dragning mot død var en intens bok å lese, det er en historie som krever hele deg som leser. Den fortjener din fulle oppmerksomhet. Dette er ikke en lettlest krim, ei heller en bok som slukes på en dag. Det er en leseopplevelse fra øverste hylle.
—-
Boken er kjøpt selv.