Den amerikanske presidentens norske datter

Ser du likheten?

En av høstens dokumentarer er Bjørn Erik Thons historie om den norske Anna og hennes datter. Forlaget introduserer boka slik:

Høsten 1892 søker 20 år gamle Anna Wilson fra Hærland i Indre Østfold lykken i Amerika. Hun vender alene hjem, og i april 1894 føder hun datteren Olga. Ryktene om hvem som er barnefaren, skyter fart i bygdesamfunnet. Svært mye tyder på at han het William Taft, mannen som i 1909 skal bli USAs 27. president.

Historien om Anna og Olga Wilson har Bjørn Erik Thon omtrent funnet i sin egen bakgård. Hans mor vokste opp med Anna som nabo på Hærland, men det var først en avisartikkel i nyere tid som vekket nysgjerrigheten hans. Han har prøvd å finne alle spor etter Olga og Anna og dermed også samtidig finne ut om ryktene om Olgas far var sanne.

Anna og Olga Wilson levde et dobbeltliv. I store perioder i sine lange liv bodde de i Norge om sommeren før de tok båten over til USA for vinteren. I USA levde de blant annet av å være aktmodeller på kunstskoler og jobbe som stuepiker på hotell. Her hadde de mulighet til å være aktive i den katolske troen og de hadde et rikt sosial liv. Hjemme i Norge var de mest kjent for å være enstøinger, etter hvert som de ble eldre var de ikke nøye med hverken hygienen eller renholdet og folk unngikk å komme inn hos dem.

Samtidig introduserer Thon også oss for William H. Taft, mannen som var president i USA fra 1909. Hvem var denne mannen? Vi følger Taft gjennom hans liv og senere noen av hans etterkommere. Kontrastene mellom Tafts familien privilegerte og Anna og Olgas liv var store. Denne vekslingen mellom Wilsonsdamenes og Tafts historier er med på å gi boken en viss dybde, og Thon setter disse individuelle historiene inn i større sammenhenger. Historien om Anna og Olga er blant annet også historien om et Norge hvor velferdsstaten vosker frem.

Dessverre synes jeg at det skorter litt på presentasjonen av historien. Boka preges litt av gjentagelser og kanskje tidvis veldig detaljerte deler fra livet på Hærland. Ikke alt flyter like godt, med andre ord kunne boken godt ha hatt en strammere regi.

Var Olga Wilson William H. Tafts datter? Forfatteren trekker ingen bastante slutninger, det har han heller ikke noe grunnlag for å gjøre, men resonnerer frem til det som kanskje høres mest sannsynlig ut.

——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar av boka som jeg har fått fra forlaget.

Reklame

Popular: Vintage Wisdom For a Modern Geek

Maya Van Wagenen er en nerdete tenåringsjente som plasserer seg selv ganske langt nede på skolens rangstige, kun over de som er betalt for å være tilstede. Under en ryddesjau i hjemmet finner familien ei bok fra 50-tallet som faren hadde kjøpt for flere år tilbake. Boka er Betty Cornell’s Teenage Popularity Guide. 

Moren utfordrer Maya til å følge Bettys tips for å bli populær og lager et prosjekt ut av det hele. Med et nytt tema for hver måned i skoleåret tester Maya ut om 50-tallets tips for økt popularitet fungerer i dag.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble nysgjerrig på denne selvbiografien skrevet av unge Maya Van Wagenen, men jeg er veldig glad jeg ble. Vi følger Maya gjennom et skoleår, gjennom eksperimenter, nedturer og oppturer, selv om det kanskje er flest nedturer.

Maya er ærlig og reflektert – i tillegg til at hun skriver godt. Hennes tanker og refleksjoner rundt popularitet er interessant lesing, hun blir aldri for voksen eller belærende. Hun klarer godt å få frem sin egen stemme, og både familie og redaktør(er) skal ha for at de lar en del små detaljer være. Detaljer som det hadde vært enkelt å ta vekk, men som for meg som leser viser Maya som reelt menneske i en reell familie. Mayas familie bodde i perioden hun skriver om langs grensen til Mexico. Hele nabolaget er preget av den omfattende smuglingen, noe som naturligvis gir konsekvenser i hverdagen. Mayas far foreleser i historie og hele familien jobber for at de skal kunne flytte til ett bedre sted å bo.

Hvordan blir man populær? Svaret var nok mindre entydig enn hva jeg ville tro – og svarene, det er nok mer riktig å bruke flertall, overrasker meg også. Mayas usikkerhet og keitete evne til å takle sosiale situasjoner er veldig gjenkjennelig, selv for noen som er dobbelt som gammel som henne.

Jeg har lest den engelske utgaven, men nå i høst kom boka på norsk på Gyldendal under tittelen Populær. Vintage-tips for nerdete jenter.
——–
Boka er kjøpt selv.

The Impossible Knife of Memory – tankevekkende roman for ungdommer av Laurie Halse Anderson

Looking out the window, I wondered how many of those kids had parents who were losing it, or parents who were gone, taken off without a forwarding  address, or parents who had buried themselves alive, who could argue and chop wood and makes asses of themeselves without being fylly conscious. How many of them beleived what they were saying when they blathered on about college they’d go to and what they’d major in and how they’d earn and what car they’d buy?

Amerikanske Laurie Halse Anderson har skrevet tankevekkende ungdomsroman om posttraumatisk stress. The Impossible Knife of Memory kom ut nå i 2014 og er historien om Hayley og hennes far Andy. Hayley og faren har etter mange år på veien bosatt seg i farens hjemby, i hans falleferdige barndomshjem. Etter at hans kjæreste Trish forlot dem da hun selv fant bunnen i spritflaska har Hayley og Andy kjørt rundt i USA. Faren har kjørt trailer og Hayley har hatt hjemmeskole i setet ved siden av.

Andy har i mange år prøvd å rømme fra sine problemer. Etter flere runder i Irak og Afghanistan klarer han ikke nå å leve et normalt liv. Mareritt, angst og alkohol, dette var nok ikke livet han en gang så for seg da han ble uteksaminert fra West Point.

Hayley går siste år på videregående, men hun klarer ikke å tilpasse seg. Noe ufrivillig blir hun kjent med Finn som vil ha henne med i skoleavisen. Samtidig dukker Trish opp, tørrlagt og med unnskyldninger i bagasjen, men er det bra for faren at Trish er der?

Is there anything worse than watching your father cry? He’s supposed to be the grown-up, the all powerful-grown up, especially if he’s a soldier. When I was a kid, i watched him work  out, scaling walls, lifting guys, bigger than he was, running miles in the best wearing full gear and carrying extra ammo. My dad was a supehero who made the world safe. He went overseas with his troops and chased the bad guys out of the mountains so that little kids over there could go to school and to the library and use the playground the way I did at home.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom over denne boka tidligere i år, men jeg er sannelig glad jeg gjorde det. The Impossible Knife of Memory var en tankevekkende roman. Forholdet mellom Hayley og Finn minte meg en anelse om Eleanor & Park, far- og datterforholdet kanskje litt om den vonde Lullabies for Little Criminals. Felles for alle disse velskrevne bøkene er foreldre som av forskjellige årsaker ikke er tilstede for sine barn.

Livet til Hayley er som berg- og dalbane. Selv i (relativt!) gode perioder venter hun på at det skal skjære seg, av og til er det greiest om faren drikker seg full og sovner på sofaen. Der skader han ingen – inkludert seg selv. Glimtvis får vi noen tilbakeblikk til Andys minner fra felten, de er korte men effektive i den forstand at vi får innblikk i grufulle hendelser.

Uten at jeg sitter på statistikk vil jeg tro at posttraumatisk stress blant USAs mange veteraner er et økende problem. Således kan boka også leses som en kritikk mot (den delvis manglende) behandlingen for veteraner. Det er samtidig noe av det som jeg synes var veldig interessant med denne boka, den åpner opp for veldig mange spørsmål.

Hayley hater Trish, kanskje aller mest er hatet en forsvarsmekanisme. Likevel klarer jeg ikke helt å se om det er best for Andy og Hayley at Trish er tilstede eller om de har det best uten henne. Som en motvekt til ustabile Andy er Finns foreldre ett sted i bakgrunnen. Deres stabile liv har blitt ødelagt av storesøsterens avhengighet av narkotika og den pålitelige og flinke Finn blir den skadelidende. Alt han ønsker er å komme inn på et universitet hvor han kan få være den nerden han egentlig er. Når prioriterer foreldre egentlig feil? Hvor syk må man være for å få hjelp? Hva skjer med barn som blir omsorgspersoner for sine foreldre?

Laurie Halse Andersen kommer ikke med svarene – heldigvis. Slutten er sånn passe optimistisk, livet går videre. For meg er uansett Hayley en sånn karakter som lever vider etter at siste side er lest.

——-
Boka er kjøpt selv.
Mer om posttraumatisk stress finner du på Helsebibliotekets sine sider.

The Age of Innocence av Edith Wharton og Northanger Abbey av Val McDermid

To veldig korte omtaler i dag, en klassiker og en ny versjon av en klassiker.

The Age of Innocence av Edith Wharton (lydbok)
Etter å ha blitt veldig begeistret for flere av Edith Whartons romaner så ble denne en nedtur. Hovedpersonen er Newland Archer, en ung mann fra New York som i 1870-årene er forlovet med May Welland. De kommer begge to fra den ypperste eliten i New York og dette er på flere måter tegnet til å være en god match. Newland blir usikker når Mays søskenbarn grevinne Olenska kommer til New York. Hun har forlatt sin polske ektemann og ønsker nå å skille seg. For Newland blir grevinne Olenska ett uromoment, for han var jo egentlig klar til å gifte seg?

Whartons beskrivelse av sosieten i New York er ypperlige, jeg liker av og til de syrlige kommentarene til karakterene eller de treffende beskrivelsene som Newland observerer. Utfordringen min blir at jeg ikke klarer å engasjere meg i forholdene, hverken Newlands dilemma, Mays riktighet eller Olenskas umulige valg gjør noe med meg. Og slutten – den ble for sentimental, selv for meg.

Northanger Abbey av Val McDermid

Joda du leste helt riktig. Krimforfatteren Val McDermid er en av forfatterne som i forbindelse med The Austen Project har kommet med en ny versjon av Northanger Abbey som foregår i disse tider. Og jeg, jeg skal slutte å si at jeg skal holde meg til originalene, for det klarer jeg tydeligvis ikke.

Uansett. Sosietetslivet i Bath er skiftet ut med festivallivet i Edinburgh. Prestedatteren Cat Mourland blir invitert med til Edinburgh av noen venner av familien. Cat har knapt vært utenfor Dorset, elsker fantasy-bøker og tror alltid det beste i folk. I Edinburgh møter Cat Henry Tilney, en ung advokat med en svært streng far (general og krigshelt fra Falklandskrigen) som besitter den gigantiske eiendommen Northanger Abbey.

Historien er kjent, McDermid viker ikke en tomme fra Austens originale roman. Det blir nesten litt slitsomt og krampaktig når McDermid holder seg så tett opptil originalen. Boken har sine høydepunkter, men jeg synes likevel at McDermid godt kunne ha overlatt litt mer til fantasien, stolt litt mer på at vi lesere klarer å lese litt mellom linjene. Jeg er heller ikke sikker på at det er et pluss at jeg nesten er mer opptatt av å lese videre for å finne ut hvordan McDermid løser settingene i nåtid. Men jeg fikk veldig lyst til å besøke Edinburgh igjen da, det skal sies!

——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

Banned Books Week

Søndag starter den årlige Banned Books Week i USA. Hva er så dette?

Banned Books Week was launched in 1982 in response to a sudden surge in the number of challenges to books in schools, bookstores and libraries. More than 11,300 books have been challenged since 1982 according to the American Library Association. There were 307 challenges reported to the Office of Intellectual Freedom in 2013, and many more go unreported (kilde).

Samme nettside skriver at følgende ti bøker var på topp over bøker/serier som var most challenged i 2013:

1. Captain Underpants (series), by Dav Pilkey
   Reasons: Offensive language, unsuited for age group, violence
2. The Bluest Eye, by Toni Morrison
   Reasons: Offensive language, sexually explicit, unsuited to age group, violence
3. The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian, by Sherman Alexie
   Reasons: Drugs/alcohol/smoking, offensive language, racism, sexually explicit, unsuited to age group
4. Fifty Shades of Grey, by E.L. James
   Reasons: Nudity, offensive language, religious viewpoint, sexually explicit, unsuited to age group
5. The Hunger Games, by Suzanne Collins
   Reasons: Religious viewpoint, unsuited to age group
6. A Bad Boy Can Be Good for A Girl, by Tanya Lee Stone
   Reasons: Drugs/alcohol/smoking, nudity, offensive language, sexually explicit
7. Looking for Alaska, by John Green
   Reasons: Drugs/alcohol/smoking, sexually explicit, unsuited to age group
8. The Perks of Being a Wallflower, by Stephen Chbosky
   Reasons: drugs/alcohol/smoking, homosexuality, sexually explicit, unsuited to age group
9. Bless Me Ultima, by Rudolfo Anaya
   Reasons: Occult/Satanism, offensive language, religious viewpoint, sexually explicit
10. Bone (series), by Jeff Smith
    Reasons: Political viewpoint, racism, violence

Når man leser listen er det jo nesten som man ikke vet om man skal le eller gråte. Jeg har ikke lest alle bøkene på listen, men noen av de jeg har lest er veldig gode. Hvordan noen kan kalle en fantastisk bok som The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian rasistisk vet jeg ikke. Romanen er en ærlig skildring av en gutt som vokser opp og som ikke føler at han hører hjemme noe sted.

For noen år siden var også den nydelige klassikeren To Kill a Mockingbird med på listen, tidligere lister finner du her.

Jeg må innrømme at jeg blir nysgjerrige på bøkene jeg ikke har lest på listen ovenfor, ja med unntak av en serie som står der som jeg tror jeg klarer meg uten.

Mer informasjon om bøker som folk ønsker å forby finner du på siden til the American Library Assocaton.

Blir du inspirert av å lese slike lister?

Akkurat nå … Høvrings romandebut, Sci-Fi på øret og tsardøtrene på Kindle

Akkurat nå….

… leser jeg Mona Høvrings debutroman Noe som hjelper fra 2006. På forsiden står det «en liten perle av en bok» signert en kjent anmelder i Aftenposten – og selv om jeg er bare halvveis så må jeg si meg enig. Vi møter en ung jente som har mistet sin mor, og som nå bor med sin eldre bror og far. I hvert kapittel fortelles en liten historie fra jenta og hennes sitt liv, alt fra da moren døde til bestevenninen som flytter. Jeg er overrasket over hvor mye Høvring får sagt med få ord og hverdagslige hendelser.

… hører jeg på romanen 14 av Peter Clines. For meg både en ukjent forfatter og roman, men jeg «låner» den av samboeren min og det var den som fristet mest blant alle Sci-Fi- og fantasytitlene. Nate flytter inn i ei leilighet i L.A. og finner fort ut at huset han bor i har mange hemmeligheter. Etter hvert blir han kjent med de andre leietakerne og sammen begynner de å snoke rundt. Hvorfor er det ikke huset koblet til resten av L.A sitt elektriske system, hvorfor er noen rom stengt av? Jeg er kun halvveis – og nå begynner det virkelig å skje noe. Jeg aner ikke hvor veien går, men jeg tror det blir spennende.

… leser jeg dokumentaren Four Sisters: The Lost Lives of the Romanov Grand Duchesses på Kindlen. Boka er skrevet av Helen Rappaport som har en veldig god fortellerstemme. Vi møter de fire søstrene Olga, Tatjana, Maria og Anastasia og følger de fra de er små til de som kjent blir drept sammen med sine foreldre og lillebror. Boka gir et fascinerende innblikk i en veldig spesiell verden som holder på å falle sammen. Dette er ikke første boka jeg leser om den siste generasjonen av denne grenen av Romanov-familien, men Rappaport forteller som sagt godt og gir et godt innblikk i det skjedde.
——
Alle bøkene er kjøpt selv.

Korte omtaler av «Kom hjem» og «The Silkworm»

Jeg leser i varmen og her to korte omtaler av bøker som er slukt i sommervarmen.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg endte opp med å lese Julie Kiblers roman Kom hjem. Mulig jeg ble lokket av blurben om de som likte Barnepiken vil bli trollbundet a denne. Jeg likte The Help som den heter på engelsk, jeg finner den norske oversettelsen forstyrrende snever, men Kom hjem synes jeg ble hakket for forutsigbar. Den føyer seg inn i rekken av bøker hvor to generasjoner av nå-tidskvinner skal finne ut av fortiden, sånn cirka. Variasjonene er der, men denne gangen er det snart 90 år gamle Isabelle som ber sin unge frisør om å bli med på en reise. Underveis tilbake til Isabelles barndomsby får vi høre en dramatisk historie om ulykkelig kjærlighet i USA på 40-tallet.

Historien som om den unge Isabelle er sterk og vakker, kjærligheten er vakker, men for meg blir denne nå-tidshistorien for vanskelig å svelge. Hvorfor ventet Isabelle så lenge med å ta denne reisen?

Underveis i lesingen tok meg selv i fundere ganske mye på karakterene. Jeg måinnrømme at jeg synes hovedpersoner i denne typen romaner ofte blir litt forutsigbare, rett og slett litt for politiske korrekte. Det er nesten som de ser fortiden men nåtidens øyne. Og hvorfor er mødrene portrettert så uspiselige – er det en tradisjon fra Jane Austens romaner?

The Silkworm vet jeg hvorfor jeg leste. Helt siden jeg leste Robert Galbraiths første roman Når gjøken galer har jeg ventet på fortsettelsen på denne krimserien. Serien om privatsetterforskeren Cormoran Strike er J.K. Rowlings krimserie som hun altså skriver under navnet Robert Galbraith. Jeg ble ganske begeistret for den første boken og The Silkworm som kom nå i sommer fortsetter i samme stil.

Cormoran Strike og hans assistent Robin må etterforske et groteskt mord på en forfatter – og dermed blir en hel bokbransje satt under lupen. Vi møter de alle i en eller annen for for bekledning. Alt fra de som skriver godt og aldri får solgt noe, de selvpubliserte, one-hit-wonders-forfatterne og de som pøser på med sex i en fantastisk verden. Det er kanskje bare en forfatter av J.K. Rowllings kaliber som kan gjøre noe sånt uten at det blir for syrlig?

Jeg kunne ha kopiert min omtale av den første boka – for det jeg skrev der gjelder denne også. Galbraith er best på omgivelser, miljø og karakterer. Cormoran og Robin er så levende og spenningen mellom disse personene gir boken den ekstra dimensjonen den trenger. Dessverre synes jeg den er i det lengste laget, men heldigvis var ikke alle dialogene like lange denne gangen. Som alltid med krimserier – start med begynnelsen om du er interessert. Den første boka er kommet ut på norsk, mens bok nummer to er kun å få tak i på engelsk per i dag.
——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

Raven Girl av Audrey Niffenegger

Audrey Niffenegger er mest kjent for romanene A Time Traveler’s Wife og Her Fearful Symmetry. Hun har også gitt flere illustrerte bøker og i 2013 kom Raven Girl. Utgangspunktet var at Niffenegger ble spurt om å skrive et moderne eventyr for Royal Opera House Ballet – og Raven Girl ble utfallet.

Boka er på underkant av 80 sider og for de som har behov for en kategori så vil kanskje illustrert kortroman være riktig. Jeg må innrømme at jeg liker veldig godt forfattere som uttrykker seg i forskjellige sjangre, en god historie kan fortelles på mange måter.

Once there was a Postman who fell in love with a Raven.

Allerede i den første setningen viser Niffenegger at dette er en historie som kan romme mye. Tid og for så vidt sted er ikke viktig, men omgivelsene blir godt beskrevet. En postmann forelsker seg i en skadet ravn og tar henne med hjem hvor hun trives godt. Selv da hun er frisk nok til å fly velger hun å være hos sin postmann. De får et godt liv sammen og etter hvert får de et barn. Barnet vokser opp som en jente, hun har armer i stedet for vinger, men veier ingenting.

Det er lite tekst på hver side og hver setning rommer like mye det som ikke blir sagt. Raven Girl er en velskreven roman, men jeg synes den mangler det lille ekstra i språket for å være en perle. Det rommer derimot ingen tvil om at Niffenegger er en god forteller, både språklig og visuelt. Illustrasjonene er enkle. Den grå/grønne fargebruken skaper en mørk undertone, understreket av de litt dystre og markerte personene. Ekstra uttrykksfullt blir det når hun bruker en rød strek som bildet på forsiden som er hentet fra boken.

Raven Girl er tematisk veldig lik Lisa Aisatos vakre billedbok Fugl som også kom ut i 2013. Å ikke høre hjemme og lengte etter noe man faktisk ikke er er sentralt i begge disse bøkene. Den store forskjellen er tilnærmingen, Raven Girl er skrevet for et voksent publikum og blander også inn teknologiens bidrag til å kunne gjøre kroppslige endringer. Jeg ble overrasket over nettopp denne endringen i boka, men samtidig var det den delen jeg likte best da den ga rom tanker på hvor grensen går.

Ekteskapet mellom postmannen og ravnen fungerer godt, men deres barn blir hverken eller. Hun vokser opp blant menneskene og arver deres kultur, men føler seg aldri hjemme.

Hva er det med fuglene som gjør at vi mennesker ser på disse skapningene som et symbol for frihet? Fri som fuglen heter det, er det vingene vi så gjerne skulle ha hatt?

——–
Boka er kjøpt selv.

Are You There God? It’s Me, Margaret av Judy Blume

Ungdomsklassiker fra 70-tallet som fortsatt er aktuell!

I 1970 kom forfatteren Judy Blume ut med ungdomsboken Are You There God? It’s Me, Margaret. Boka har stått på min leseliste lenge i forbindelse med leseprosjektet mitt som går ut på å lese klassisk barnelitteratur. Boka kommer stadig ut i nye opplag og har et tema alltid vil engasjere.

Margaret er nesten tolv da foreldrene bestemmer seg for å flytte ut av New York og til en forstad. Margaret er usikker på om det er fordi faren har lyst til å ha en plen å klippe, eller fordi moren trenger mer plass til sine kunstprosjekter eller om de begge hadde behov for å komme seg vekk fra Margaret sin farmor. Margaret får fort venner, men en ting skiller Margaret fra de andre barna i nabolaget. Hun er hverken kristen eller jødisk. Faren som kom fra et jødisk hjem og moren som kom fra et konservativt kristent hjem måtte rømme for å gifte seg og lar Margaret vokse opp uten religion. Den skal hun selv få velge når hun blir voksen.

«But if  you aren’t any religion, how are you going to know if you should join the Y or the Jewish Community Center?» Janie asked.

Tro- og identitetsutfordringen konkretiseres altså i hvilken fritidsklubb Margaret skal tilhøre. For vennene spiller det ingen rolle hvor Margaret tilhører, men i deres verden hører alle hjemme enten her eller der. Margaret vokser opp i et hjem der foreldrene mener at religion er noe som man velger selv, med besteforeldrene på den andre siden som mener at religion er noe man vokser opp med.

Margaret starter selv en slags reise for å finne sin religion, i spedd jakten sin første bh, sitt første kyss og sin første fest. Boka engasjerer og den engasjerer meg som forelder også. I dag ville ikke Margaret ha vært alene (i alle fall om hun hadde vokst opp i Norge), jeg har inntrykk av at flere og flere ikke vil ta valget om tro for barna. Men er det alltid riktig å ikke ta valg på vegne av barna? Boka gir naturligvis ingen svar, men gir et godt utgangspunkt for å tenke videre.

Engasjerende, undrende og litt fnisende, denne boka spiller på mange følelser. Språket er lett og konkret, her er ingen overflødige ord. Boka er på 150 sider med relativt stor skrift, kanskje en ypperlig bok for de som skal lese sin første bok på engelsk?

Anbefales!
——
Boka er kjøpt selv.

Sommeroverfart av Truman Capote – mørk sommerlesning

«Du er et mysterium, vennen min,» så moren hennes, og Grady smilte overbærende der hun satt på den andre siden av bordet og stirret gjennom en borddekorasjon med roser og bregner: Jo, jeg er et mysterium, og hun likte å tenke det.

Slik starter Truman Capotes roman som veldig få visste var skrevet. Manuskriptet ble funnet i en boks med gjenstander som på et tidspunkt hadde blitt tatt fra en leilighet som Capote hadde disponert, men ikke returnert til. Boken kom derfor ut første gang i 2006 på engelsk under navnet Summer Crossing og på norsk året etter. Truman Capote selv døde i 1984.

Grady er den unge rikmannsdatteren som bestemmer seg for å bli bærende i New York over en sommer på begynnelsen av 50-tallet. Foreldrene skal til Paris sammen med storesøsteren som er gift. Grady vil være i New York, hun har møtt en ung, jødisk mann med navnet Clyde som jobber på en parkeringsplass.

Grady er ikke en uskyldig pike, hun vet hva hun vil ha og hvordan hun skal få det. Hun er bortskjemt og til en viss grad beskyttet av sin overklasseoppvekst. Samtidig er hun ikke redd før det mørke, hun trekkes mot det hun ikke kjenner, kanskje fordi hun tror hun har kontroll over hva som vil skje?

New York er varm og klam om sommeren, men i Sommeroverfart er det ikke bare luften som er dirrende. Capote beskriver to ensomme mennesker som begge to liker å stå på kanten. Det som er varmt over en periode går ofte over til å bli klamt, det blir også forholdet mellom Grady og Clyde.

Capotes beskrivelser av New Yorsk ulike nabolag – i en overført betydning – er god, men så stopper min innlevelse i romanen med Grady. Er hun et produkt av for mye tid og for mye penger, eller bærer hun på noe mørkere? Jeg forstår ikke hvor hun gjør det hun gjør, men det er kanskje slik at hun ikke tar noen valg, men bare glir med?

Det er en viss tetthet i språket som gjør at den er fin å lese, men samtidig også litt tung. Jeg er usikker på det er den norske oversettelsen som gjør at den er litt tung å lese, eller om det er originalen. Det står at manuskriptet ikke er bearbeidet før utgivelse.
————-
Boka er kjøpt selv.