Hvem eier historien?
Astrid Sverresdotter Dypvik har skrevet en fascinerende dokumentar om Øst- Tyskland. Det var DDR – Forteljingar om eit nedlagt land er et forsøk på å forstå – og fortelle om hvordan store skiller i historien oppleves fra de som står midt oppi det.
Vi har lært at Berlinmuren falt i november i 1989 og Tyskland ble etter hvert forent. Det høres så enkelt ut og begivenheten får plass i en setning. På åtti-tallet var Tyskland delt i to i alle atlas, så ble de ett, og vi hadde en hovedstad mindre å pugge. Og vi tenkte kanskje et sted inni oss at nå er det slik det skal være, et samlet Tyskland.
Hva tenkte innbyggerne i DDR da muren falt? Glede kanskje? Glede over å få møte igjen familie og venner som de ikke hadde sett (på lenge)? Glede over å få tilgang til overfylte butikker og ha muligheten til å reise til vestligere strøk? Sammen med denne gleden måtte kanskje også mange å følt på en viss frykt, kanskje en redsel, en uro over hva som skjedde. For selv om historien til DDR ikke var (og er) en solskinnshistorie så var det for mange deres land, som de kjente og som de hadde levd sine liv i. Nå skulle deres land legges ned. For selv om man bruker ordet forening så ble DDR en del av det tidligere Vest-Tyskland. Landet ble faktisk, som tittelen på denne boka indikerer, nedlagt.
Med utgangspunkt i Tyskland i dag skriver Dypvik om flere ulike personer, alt fra Stasi-medarbeidere til Stasi-ofre, fra barnehjemsbarn til de som var mer priviligerte. Da Stasi sine arkiver ble tilgjengelige på 90-tallet ble mang en familier ødelagt, flere oppdaget at deres nærmeste hadde spionert på dem. Avlagt rapportert. Andre ble mer mekanisk avlyttet.
Då dei las gjennom papira første gong, lurte både Claudia og mora hennar på kven Brigitte var. Mappa var full av lange, detaljerte rapportar, signert ein informant med dekknavn «Brigitte». Rapportene tydde på at Brigitte hadde vore i stova til Claudias besteforeldre kveld etter kveld. Ho gav lange referat frå samtaler av openbar privat karakter. Claudias mor kunne ikkje hugse nokon slik gjest.
Brigitte viste seg å være en lyttepost.
Jeg møtte hverdagsnostalgikere da jeg bodde i Moskva også. Vanlige mennesker, som av og til kunne ta seg i ønske seg tilbake til kommunismen og en tid der alle var like. Det er flere av de som er intervjuet i Dypvik sin bok som nå jobber for å endre historien. Blant annet argumenterer et intervjuobjekt for hvordan de legitimerer handlingene de gjorde da de arbeidet i Stasi ved at de arbeidet for en stat de anså (anser) som legitim, altså DDR. Retorikken til disse er interessant, samtidig som den er skummel. Også individer har et valg og et ansvar. Det er med andre ord langt fra hverdagsnostalgikere til de som aktivt ønsker å endre historien og dermed også fremtiden.
Likevel, det var ikke Stasi og deres virksomhet som gjorde størst inntrykk på meg. Jeg har lest for mye om deres handlinger til å bli veldig overrasket. Derimot var kapitlet om Kerstin som ble sendt fra barnehjem til barnehjem, hvor hun sakte men sikkert ble «knekt». Flere barn ble tatt fra foreldrene sine og ble adoptert bort uten særlig grunn. Det var også interessant å lese om hvordan DDR solgte fanger til Vest-Tyskland, det var jeg ikke klar over.
Det var DDR – Forteljingar om eit nedlagt land er en velskreven dokumentar som viser hvor stor makt et lands ideologi kan ha. Anbefales på det sterkeste, det eneste som er minus med denne boka er at den er på litt over 200 sider. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å ha lest mer!
Les gjerne også Bok-Karete sin omtale av boken!
——–
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 