Chris bestemmer seg i et svakt øyeblikk å finne en prostituert. Han prøver å plukke opp Roza. Roza setter seg i bilen og ber han kjøre henne hjem. Hun inviterer han tilbake – på kaffe. Chris føler en intens dragning mot Roza og drar derfor på besøk til henne. Slik blir han tilskuer til Rozas historie.
Både Roza og Ch
ris er to ensomme mennesker, kanskje bitre for hvordan livene deres har utfoldet seg. Likheten stopper der. Chris har vært en passiv deltaker i sitt liv, mens Roza har prøvd å ta grep.
Chris er oppvokst i England, har en datter og en kone. Sistnevnte benevner han som Den store hvite loffen. Ekteskapet er dødt, men han er ikke særlig interessert i finne ut hvorfor det har skjedd. Etter at han møter Roza er han mest interessert i henne.
Det første møtet med Roza blir starten på et vennskapet, hvor Chris fascineres og Roza broderer. Ut. Hun er født ei stund etter 2. verdenskrigen i Jugoslavia. Faren var en av Titos partisaner, som giftet seg med ung kvinne han tilfeldigvis kysset i frihetens euforia. Chris og Roza bytter på å fortelles Roza sin historie. Chris sluker alt rått. Han stiller ingen kontrollspørsmål, han tar i mot. Roza trives i sin rolle, hun vil holde på Chris. Som leser vet jeg ikke hvor grensen mellom sannhet og fiksjon går.
Romanen er på knappe 180 sider, og den er skrevet i en muntlig, fortellende stil. Slike historier kan ofte være ensidige. Med det mener jeg at de konsentrer seg om hovedhistoriene, som her er Rozas historie og relasjonen mellom de to. Forfatteren Louis de Bernières beskriver to samfunn om i aller høyeste grad har vært reell. Gjennom Rozas historie får vi høre om Jugaslovia, Titos sammensatte land. Et land som består av mange ulike folkegrupper, og som har en stor bjørn i vest. Eller hest.
Roza hadde ikke lyst til å gå hjem igjen og fikk den gamle kona til å love at hun skulle få ri igjen. Den hadde fått navnet «Russland» fordi den var så svær, helt uberegnelig og alltid gikk hvor den ikke var ønsket.
Roza og Chris møtes i et England som er i en økonomisk krise. Kanskje hadde jeg ikke lagt merke til det hvis jeg ikke akkurat hadde lest to av Colin Dexter sine romaner om Morse som også utspiller seg på 70-tallet. For meg øker leseopplevelsen når forfatteren klarer å formidle noe om den verden som karakterene lever i.
Louis de Bernières er egentlig ikke et nytt bekjentskap for meg. En gang har jeg lest Kaptein Corellis mandolin, men for å være helt ærlig så husker jeg ikke noe fra den leseopplevelsen. Flere bloggere, som Line og Labben, har snakket varmt om Louis de Bernières og dette var ingen dårlig (re)start!
Andre omtaler av Partisanens datter:
Lines bibliotek
Solgunn sitt———–
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 