Your passport is not guilty av Brigitte Oleschinski

Den siste uken har jeg prøvd meg litt på tysk samtidslyrikk. Brigitte Oleschinski har skrevet flere diktsamlinger, i 1990 debuterte hun med Mental Heat Control, Your passport is not guilty som jeg har lest kom ut i 1997 og i 2004 kom hun ut med Geistertrömung.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om dikt. Dikt kan være vanskelig å forstå. Som med alle tekster så er variasjonen stor, noen tekster flyter avgårde, mens andre er stakkete og oppleves som knotete. Når jeg leser tekster som jeg opplever som sistnevnte tenker jeg alltid at det er meg som er problemet, at det er noe jeg ikke forstår. Et sted i hodet mitt er det en liten stemme som sier at «dette burde du skjønne, dette er STOR litteratur».

Ikke misforstå meg, en trenger ikke å forstå alt for å like noe, akkurat som man kan mislike noe man (tror man) forstår.

Oleschinski ble en utfordrende leseopplevelse. I et etterord til diktsamlingen gjengis det et intervju med Oleschenski hvor hun skriver om hva som er viktig for henne når hun skriver lyrikk:

Det som virkelig beskjeftiger meg med dikt er noe som har med rytme å gjøre. Rytme er noe helt elementært. Hvis man for få forstå dikt lager et skjema med flere nivåer, kan man egentlig alltid identifisere tre sjikt. Det første er et rytmisk sjikt, et kroppslig, det andre er et klanglig sjikt, som fremfor alt har med emosjoner å gjøre, harmonier, dissonanser, og det tredje er et visuelt sjikt hvor semantikken og billedligheten operer, som intellektuell evidens.

La oss starte med rytme. I tradisjonens tro må jeg lese dikt høyt. Jeg oppdager snart dissevfaktisk må leses høyt. Et eksempel er diktet Så er vi tilkoblet:

Så er vi tilkoblet
en mattgrønn liten lampe, om natten, på en parkeringsplass
under løfte-
kranene, belyst av lett yr, puster

lik bladspissene ute, som uopphørlig pirres av vinden, nøler
og nøler –

Min første innskytelse er å lese diktet linje for linje. Jeg skjønner fort at det ikke fungerer, det blir ingen sammenheng. Jeg skjønner at kluet blir å lese det som står mellom kommaene. Jeg setter punktum i hodet mitt når jeg leser. «Så er vi tilkoblet en mattgrønn liten lampe. Punktum. Om natten. På en parkeringsplass under løftekranene. Punktum».

Ah, rytmen! Jeg føler at jeg har knekt en kode og i iveren leser jeg videre. Oleschinski leker seg med rytmen. Korte og lengre linjer som henger sammen.

To kvelder leser jeg høyt til samboeren min. Første kveld har han vondt i hodet etter altfor mange timer på jobb. Etter to korte dikt kommer det kort » Det hjelper ikke akkurat på». Kvelden etter er han mer våken. Jeg leser diktene med koden jeg har knekket. Etter et par dikt kommer dommen. – Ordgyteri, sier han, det er bare en masse ord som er satt sammen.

Nivå to er det klanglige sjiktet. Jeg klarer ikke helt å finne det jeg legger i ordet klang, jeg synes også det er en masse ord som er satt sammen. Jeg finner kun en rytme, selve innholdet gir meg ingenting. Til nivå tre og det visuelle sjiktet kommer jeg ikke. Jeg «ser» ingenting jeg når jeg leser, bildene mangler, lesingen stoppet med å være en sport med å finne kommaene. Jeg er heller ikke sikker på om jeg vet hva semantikk betyr og hva som egentlig menes med intellektuell evidens heller.

Dette var ikke noe for meg, det hjelper ikke med kun rytme. Dessverre.
———
Boka er kjøpt selv.

Advertisements

13 thoughts on “Your passport is not guilty av Brigitte Oleschinski

  1. Applaus! Mye av dette foregår også når jeg skal lese dikt. Også henger jeg meg opp i tolkninger, hva kan nå dette bety osv, og så er jeg plutselig langt på vidda, og har bare min egen fantasi til forsvar. Ble egentlig litt inspirert til å prøve selv etter denne omtalen, jeg skal jo lisssommm lese 2 diktsamlinger i år…. , men kanskje ikke denne -)
    (min må være ultrakort og innlysende forståelig.)

    Jeg liker forresten tittelen til Birgitte godt.

    • Jeg liker også tittelen veldig godt – det var vel derfor jeg kjøpte denne. Jeg tolket den kanskje litt mer politisk enn hva den skal være, men uansett.

      Jeg kan av og til bli litt opptatt med min egen fantasi, når jeg leser dikt så prøver jeg ofte å tenke alle mulige slags tolkninger hva forfatteren mener, uten å tenke så mye på hva slags bilder jeg får frem. For det er jo det siste som er viktig, egentlig.

      Heldigvis er mange diktsamlinger korte, innlysende derimot – he he, det tenker jeg kan bli en utfordring!

      Selv om denne ikke fungerte har jeg lyst til å lese mere dikt, men kanskje en dikter jeg «kjenner» fra før av neste gang!

  2. Applaus fra meg også! Og meget treffende kommentarer fra din samboer:-) Mine lyrikkforsøk det siste året har lært meg én vesentlig ting: Hvis jeg ikke forstår det jeg leser, spiller det egentlig ingen rolle hvorvidt det er meg eller diktsamlingen. Det spiller kun en rolle hvis jeg skal anmelde samlingen, og det trenger jeg heldigvis ikke å gjøre. Genial idé å heller skrive om hva man ikke forstår og hvorfor, som du gjør her.

    Det høres ut som om denne samlingen er for abstrakt for vanlig dødelige; lyrikere som snakker om intellektuell evidens er ikke et godt tegn i mine øyne. Så god på lyrikk er jeg bare ikke. Jeg trenger en viss billedlighet i lyrikk; jeg må kunne forestille meg noe annet enn språk mens jeg leser. Metalyrikk og veldig språklig orientert lyrikk får jeg ingenting ut av, for jeg er mer interessert i tematikken. Semantikk er «ordenes betydning», så det er innhold hun snakker om. Men hvis lyrikken blir for abstrakt og intellektuell, er det stor fare for at ordenes betydning ikke trer frem og at man ikke finner noe innhold. Jeg foretrekker lyrikere som er litt mer generøse, hvis jeg kan si det sånn.

    • Jeg må si at jeg også liker generøse forlag som gjerne har et forord eller et etterord med litt bakgrunnsdata. For selv om dette ble litt for mye ord og lite bilder så var det veldig interessant å lese hva forfatteren selv tenker om diktene og disse tre sjiktene. Det ble litt lettere for å meg å «angripe» omtalen.

      Når ordene og deres betydning forsvinner så kommer heller ikke bildene frem og det var den største utfordringen her. Det gjelder forøvrig ikke bare dikt, men også andre tekster. Om teksten ikke maner frem noe så blir det utfordrende å lese og lite givende. Og som hobbyleser så gidder man da ikke holde på så lenge.

      Jeg skal lese mer lyrikk. For å være helt ærlig synes jeg Oleschinski teori om de disse tre sjiktene var litt interessante og det hadde vært gøy å se om det fungerer på andre dikt også!

  3. Dikt er vanskelige å skrive om! Det erfarte jeg også da jeg skulle skrive om en diktsamling for ikke lenge siden. Ikke skjønte jeg innholdet, ikke fant jeg noen rytme og heller ikke klang. Og ikke ga det meg noe, så nå skal jeg heller Göran Sonnevi som forhåpentligvis er mer forståelig.

  4. Jeg klapper med mine medbloggere her; dette var et svært godt innlegg om det å lese dikt. Jeg tok meg selv i å lese eksempelet ditt flere ganger, og syntes det funket best på din måte med pause der det er komma.

    Jeg leser ikke mye dikt, men det jeg har merket er at de diktene jeg liker best er de som vekker en eller annen følelse i meg – gjerne gåsehud, men ikke påkrevd. Jeg trenger ikke forstå helt hva forfatteren mener med det h*n skriver – men dersom diktet setter seg fast i brystet mitt – da er det et dikt for meg.

    • Enig! Jeg er så enig med å få den der følelsen. Jeg kjenner den så godt fra når jeg leser Emily Dickinson, blant annet. Den der følelsen som setter fast, uten at man treng erå forstå alt!

  5. Støtter damene før meg her; veldig godt innlegg! Ærlig og treffende. Jeg leste nettopp en diktsamling som ikke gav meg mye i grunn. Jeg syns verken rytmen, språket eller bildene var noe å rope hurra for, og metaforene var så intenst dype og personlige for dikteren, at jeg ante ikke hva hun ville frem til det meste av tiden.

    Av og til er det likevel slik at selv om vi ikke kommer til å skjønne diktene fullt ut, kan vi om ikke annet kose oss med fin rytme, godt språk og sanselige, språklige bilder. Det syns jeg personlig kan gi meg en god leseopplevelse selv om ikke innholdet – som i mange tilfeller kun dikteren vet hva hun/han vil med selv – er umiddelbart tigjengelig.

    Poenget var egentlig: Dikt er rett og slett litt vanskelig. Så jeg tror ikke vi skal stresse med å prøve å forstå all lyrikk. Men vi bør gjøre som deg; prøve oss litt fram og finne ut hva vi liker:)

    • Enig og som jeg også skriver, man trenger ikke å forstå alt, det kan likevel gi veldig fine leseopplevelser.

      Å føle seg frem i ukjent terreng er vanskelig, uansett hva slags sjanger man prøver seg i. Men jeg er også enig i at man ikke bør stresse så mye med det, prøve å kjenne på hva leseopplevelsen egentlig gir oss som lesere i stedet.

  6. JEg synes også det er veldig vanskelig å skrive om dikt. Akkurat nå leser jeg Utvalge dikt av Kolbein Falkeid (som er gratisboka delt ut av Hele Rogaland leser dette året). Jeg liker virkelig godt mange av diktiene hans men vet ikke hvordan jeg skal si det, eller skrive det. Jeg føler det blir bare vrøvl det som kommer ned på papiret.
    Jeg synes det du skrev om rytme var veldig inspirerende og så ønsker jeg å få til mer 😀

    • Ja, jeg skjønner hva du mener – det er vanskelig. Men kanskje du egentlig har noen tanker likevel om hva du likte eller ikke likte. Kolbein Falkeid er en dikter jeg også har lyst til å lese, så jeg håper du skriver om han.

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s