Jeg overlevde Treblinka av Chil Rajchman

Når jeg leser bøker bruker jeg av og til å merke sitater, om det er min egen bok bretter jeg inn et lite eseløre nederst til høyre på den aktuelle siden. Skulle jeg ha gjort det samme med dokumentaren Jeg overlevde Treblinka så kunne jeg likegodt å laget et eseløre på hele boka. For det er lenge siden jeg har lest en dokumentar som er så leseverdig, så grusom og hvor det rett og slett er vanskelig å velge hva jeg skal formidle. For egentlig kunne jeg godt ha tenkt meg å dyttet denne boken på hver og en av dere lesere.

De dagene da disse herrene fikk telefon fra øverstkommanderende i Lublin med beskjed om at de ikke ville komme noen tog neste dag, holdt bødlene av ren sadisme folk innestengt i gasskamrene helt til oksygenet var brukt opp og alle døde av kveldning. En gang ble de værende der i førtiåtte timer, og da dørene ble åpnet var det fortsatt noen som stønnet og ga livstegn.

Jeg overlevde Treblinka er skrevet av polakken Chil Rajchman. Han rømte fra Treblinka i 1943 og skrev kort tid etter sine erindringer fra tilintetgjørelsesleiren. Disse fant familien da han døde i Uruguay in 2004 og har nå blitt utgitt over hele verden.

Nesten ingen overlevde Treblinka. Denne leiren ble opprettet for å drepe alle  polske jøder. Fra 1941 til 1943 ble i underkant av en million jøder drept der, kanskje flere. Leiren ble bygd ved siden av jernbanen og hver dag ble tusenvis av jøder sendt gjennom leiren. Av med klær, hår av, gjennom «himmelfartsveien» som bunnet ut i gasskamrene. LIkene blir videre dumpet i massegraver etter at de hadde blitt sjekket for gulltenner. Tyskerne jobbet intenst med å brenne alle likene, de hadde lært av russernes massegraver ved Katyn.

Nesten ingen overlevde Treblinka, men Chil Rajchman klarte nettopp det. SS-soldatene og ukrainerne som voktet leiren valgte ut jøder som så sterke ut til å gjøre grovarbeidet. Rajchman ble reddet ved å si at han var frisør. Senere jobbet han både som likbærer og som «tannlege». Rajchman hadde flaks i all uflaksen, vokterne hadde etter hvert skjønt at det ikke hjalp på effektivitet å drepe de arbeidende jødene hver dag. Rajchman var derfor i leiren i ett år før han klarte å flykte.

Historien Rajchman forteller er brutal. Denne lille flisa av en dokumentar er på 130 sider, men hver side er full av ondskap. Ondskap satt i system. Menn, eller mordere som Rajchman konsekvent og med det rette kaller dem, som dreper for sin egen lyst. Menn som finner glede i at andre dør langsomt.

De har ingenting de jødene som blir valgt ut til å arbeide. Ingenting. De vet at de ender opp død uansett. Om de jobber effektivt kan de kanskje forlenge livet. Med noen timer. Kanskje en dag.

Klokken er om lag fire. Av de tretti kameratene som ble ført hit sammen med meg, ser jeg ikke mer enn seks overlevende. De andre har måttet kle av seg en etter en og gå ned i grav, så fikk de en kule i hodet. Vi har ikke hørt noen jamring engang. I graven står to jøder og legger likene på rekke.

Det ligger naturlig nok en slags desperasjon i Rajchman sin dokumentar, en desperasjon som jeg ikke kan forstå men som er urovekkende. Det slår meg også at Rajchman er så utrolig stilsikker i skrivemåten sin. Han forteller ganske rett frem, men det er velformulert. Jeg tenkte stadig på dette under lesingen, hvordan Rajchman har klart å skrive så godt etter å ha opplevd slike grusomheter. Hadde boka vært en roman ville jeg ha føyd den bort med å si – godt skrevet men med en urealistisk handling. Jeg har sagt det før men dessverre overgår virkeligheten av og til fantasien.

Rajchman forteller sin historie, samtidig som han forteller historien om alle de polske jødene som ble drept. En historie som kanskje ikke er så veldig godt kjent i dag, men som det er viktig at vi har med oss. Rajchman prøver å ikke å forklare, vi må selv sette det han skriver om i en kontekst.

Les også Gråbekka sin omtale av boken og Kasiopeiias omtale. Les mer om Treblinka på wikipedia.

Andre bøker fra 2.verdenskrig jeg tenker alle bør lese er Oppgjør av Bjørn Westlie, Tyskerjentene av Helle Aarnes, Fars krig av Bjørn Westlie, En kvinne i Berlin – Dagboknotater fra 20. april til 22. juni 1945 av Anonym. Bortsett fra den første omtalen så peker alle lenkene til min første bokblogg.
——–
Boka er kjøpt selv.

Reklame