Jeg har jaktet litt på denne boka. Eller, det er mer korrekt å si at jeg har ventet på denne leseopplevelsen. Jeg har lest noen norske romaner i år, men om jeg ser bort fra Innsirkling 3, er de få romaner som jeg virkelig har latt meg begeistret for.
Eller, er det begeistret jeg egentlig er? Jeg ble nok mer slått ut av denne boka. En anelse kvalm ble jeg også, men først og fremst krøp deler av den under huden.
Våke over dem som sover er den samiske forfatteren Sigbjørn Skådens første roman på norsk. Han har flere samiske utgivelser bak seg. Romanen kom ut nå i 2014 og er utgitt på Cappelen Damm.
Bokas hovedperson er samiske Amund, som kjører fra barndomshjemmet sitt og til Kautokeino. Amund er en anerkjent kunstner på vei opp og nå skal han jobbe med et stort prosjekt. Livet i Kautokeino er preget av overgrepssakene som kom frem for noen år siden, men livet går sin gang og lite er kanskje endret?
I boka møter vi også Amunds mor, bestefar og oldemor. Forfatteren bruker Mor, Bestefar og Oldemor om disse personene – og Amund selv blir omtalt som Sønn. Et interessant grep som både viser slekters gang, men også hvor i historien vi er uten for mange forklaringer. For meg er disse eldre delene svakere enn Amunds historie. Historiene om Amunds slekt rommer mye, mye uro og ikke helt enkle liv. Innblikk i en samisk hverdag får vi også, det er blant annet veldig spennende å lese om språk (norsk versus samisk) i dagliglivet og hvordan dette har endret seg opp igjen. Dessverre tror jeg vi ikke er lenge nok «der» til å kjenne på hva som skjer.
Som leser kjenner vi ganske fort et ubehag i Amunds historie. Hva er det egentlig han har tenkt å gjøre Kautokeino? Og er alt det som skjer, først rundt han og senere med han egentlig greit? Jeg tror det er dette ubehaget som Skåden setter ord på ved Amunds karakter som gjør denne romanen veldig lesbar.
Anbefales!
(Og om du ikke er helt overbevist -les gjerne Solgunns omtale av boken også).
——-
Boka er lånt på biblioteket.
Hysj! Lesing pågår 