Har du lyst til å lese noe norsk? 3 tips

Har du lyst til å lese noe annet enn Innsirkling 3 i høst?

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg leser meg gjennom hverken vår- eller høstlistene på norske forlag, men av og til får jeg lest bøker det året det er utgitt.

Her er tre norske bøker som ikke oversvømmes av spalteplass i 2014, omtalene i kursiv er hentet fra forlagene.

Norske edelstener av Emil B. Lund
norskeedelstenerVictor Sommerfelt er ung og vellykket og grunnet hans bakgrunn og sosiale posisjon forventes en fremtid av permanent velvære. Han er intelligent, arrogant og nedlatende,  beundret av menn og ønsket av kvinner, men for øvrig mest interessert i å perfeksjonere egne manerer og fremstå som en suveren begavelse i alle livets disipliner. Romanen følger Victor og hans privilegerte krets, og tegner et tydelig bilde av et bestemt miljø og en utstudert overfladisk og verdifattig mentalitet hvor det finnes kun et credo: Aldri vær deg selv og aldri vis hva du føler.  Victor er standsmessig oppvokst på beste vestkant i Oslo og er omgitt av venner og familie som alle bærer etternavn med klang av gammel overklasse og tunge norske slekter.

Jeg skrev: Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Det ingen har fortalt det av Bergljot K. Nordahl
det ingen har fortalt deg

Ny roman fra Bergljot Nordal. Karoline er forfatter som bor med mann og barn et lite sted i Norge. Under en skrivehelg i Oslo dumper hun borti venninnen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia overtaler Karoline til å besøke henne i København, der Pia er en del av et miljø av barnløse, frie kunstnere og designere. For Karoline blir København-turen en hårfin balanse mellom fortid og nåtid, trygghet og utbrudd, flukt og hjemlengsel, og det virker stadig mer umulig for henne å dra hjem til familien.

Jeg skrev: Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Hekla myter av Eli Fossdal Vaage
hekla myter
På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid. 

Jeg skrev: Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Bøker jeg har omtalt som også er utgitt nå i år er biografien om Winston Churchill Ung gigant av Jon Hustad, Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller, krimboka Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner, novellesamlingen Utid av Kristin Lind, fantasyromanen Bergtatt av Martin Fyrileiv og romanen Rakels bok av Sissel Værøyvik.

(Det ingen har fortalt deg og Hekla myter av de tre bøkene omtalt er leseeksemplar).

Reklamer

Hekla myter

hekla myterDiktsamlingen Hekla myter er Eli Fossdal Vaages debut. Boka kom ut nå i vår.

Formødrene mine var småjenter
som song salmar om fortapinga
før dei sprang til fjells
med sol i flettebanda
Formødrene mine
song songar om forsaking
før dei gjekk til seters
og sette seg med tindrande, kvite bryst i solveggen

Diktsamlinga er delt opp i flere deler hvor perspektivene, diktene veksler mellom å fortelle om en kvinne, for å se på formødrenes historie samlet.

Den gamle mannen i senga
alt i hennar hender denne gongen
skeier med havresuppe
lettfordøyelege ord
Ta litt til no, du et jo som ein fugleonge

Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Jeg liker godt variasjonen i diktene, skiftene.Vi møter en yngre og en eldre kvinne, hvor den eldste forteller om sitt liv. Relasjonen mellom generasjonene er beskrevet med en naturlig respekt og jeg tar meg i lure på alle historiene som formødrene våre aldri fikk fortalt.
———
Omtalen er basert på et lese-eksemplar jeg har fått fra forlaget.

Formødrene i Hekla myter

Formødrene mine
fødde barn på jordgolv slik sklei livet ut av dei, mjukt som kalvetunger
til ventande kvinnehender
Forfedrane var ingen stad å sjå
de såg berre formødrene
heile, reine, faste i skinnet
med magane snørt under stakken
Ungen fekk de levert
på kneet etter kveldsmat
vaska, uten spor av nyspunne liv

Seinare såg formødrene storvaksne karar sitja, forstumma av alder
i kommunale sofagrupper, pakka inn i pledd, som barn

Formødrene mine
gløymde smerta, la det vonde vekk
i skuffa saman med hekletøyet
tok det berre fram på sine gamle dagar
mønstra det, nikka
før dei la alt saman pent på plass

Utdrag fra diktsamlingen Hekla myter som er skrevet av Eli Fossdal Vaage som jeg har lest denne uken. Diktsamlingen har jeg mottatt som leseeksemplar. Mer kommer, men nå skal jeg tilbringe kvelden i sofaen med Cormoran Strike og Robin Ellacott.

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
litt trist matematikkSeks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
fasadefallJeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
christmasOh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
the martianAstronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Brusselblødningene av Bernhard Vigen (dikt)

brusselblødningene

Kanskje litt vanskelig å se, men se millimeterpapiret i bakgrunnen. Kan det bli mer brusselsk?

Brusselblødningene er Bernhard Vigens andre diktsamling. I 2000 debuterte han med Som om ingenting har hendt. I Brusselblødningene tar han oss med inn i byråkratiet, forvaltningen og til de ansiktsløse saksbehandlerne.

Utgangspunktet for denne diktsamlingen er veldig annerledes enn andre jeg har lest. Ordene var tyngre og flere. Dikt kan gjerne gjøre motstand, men jeg må likevel ha en åpning. Noe jeg kan gripe tak i og bruke i videre lesning.

Den åpenbare inngangsporten i denne diktsamlingen er naturligvis gjenkjenneligheten. Vigen beskriver med humor og slik jeg oppfatter det en dose kjærlighet til kontorlivet disse små situasjonene som vi kanskje aldri har vært helt bevisst på.

fra korridoren kommer krakselyder, brekningsbråk
hastigst sklir jeg på multifunksjonsstolen
en eurokrat i hver døråpning, den synkrone nysgjerrighetenså lenge undertrykt
(fra diktet forbundsfelleskap)

Jeg kan høre kontornaboens tanker
vurderer å flytte et komma, forstyrres
kun av vannkokerlyd og spankulering, står ikke i ro før oppkok, enkelte
går inn igjen på kontoret den korte tiden til 100 grader.
(fra diktet stillefare)

Vigen klarer veldig godt å synliggjøre menneskene i forvaltningen, noe jeg føler han gjør ved å bruke kroppen, altså ikke ikke bare tankene. I et dikt som tilsynelatende handler makulering leser vi …. Det grønne, iltre lysprefikset. Han er redd for maskinen, at den skal strimle fingertuppene, flerre blodårer, årelate. Han river ut et par nesehår og lar dem falle, et biologisk spor fra ansatt nr. 34 002. Det ligger en viss redsel i lufta, som denne ansatte har. Hva er det byråkrater er redd for? Å bli glemt, å bli fjernet, å ikke bli hørt eller å vite at det man gjør ikke setter spor? Byråkrater som prøver å forklare omverden hva de gjør, hva deres samfunnsnytte er.

Språket er så annerledes enn andre diktsamlinger jeg har lest, til og med metaforene er konkrete…. planer skarpe som nyslipte hockeyskøyter….Ordene, den massive strømmen av det som kan føles som intetanende likevel tunge ord, setter spor under lesingen. Jeg vet jo at alle deler av den offentlige forvaltningen har sitt språk, sine ord, men hva betyr alle disse ordene. Hva er meningen? ….. flermediale arenaer for dynamisk posisjonsdannelse i oppmerksomhetstevlingene; Ordene er så utrolig konkrete, samtidig så vage. Ordene slår mot deg akkurat som Vigen beskrive hvordan man flytter utstyr mellom institusjoner i EU:

hver måned flytter Europaparlamentet
mellom Brussel og Strasbourg
rekker av semitrailere med ustyr
dundrer autostradaen
slingringstonn unna utveien
(fra diktet svekling)

Poltisk er den også, Brussel er hele tiden der sentralt. Forfatteren stikker i retningen av EUs eget byråkrati. Og pengebruk.

Anbefales!
———–
Boka er kjøpt selv.

Bekjennelser – juli 2013

Vi er allerede langt uti august og det er på tide å fortelle hva som ble med meg hjem i juli. Juli ble en liten berikelse på bokhyllefronten, først og fremst etter to turer til Bislett Bok. Men først og fremst var juli preget av flytting, det har derfor ikke blitt så mye lesing på meg så jeg gleder meg til roligere kvelder i ukene fremover!

Kjøpte bøker
Smertehimmel av Asle Skredderberget
Morels oppfinnelser av Adolfo Bioy Casares
Hvordan ser et liv ut hvis det ikke har nok kjærlighet? av Maria Zennström
Syk pike av Espen Holm
En tigermammas kampsang av Amy Chua
Ho som reiser med tomt glas av Alejandra Pizarnik (dikt)
Samlede dikt av Kolbein Falkeid

Bøker mottatt
Ingen!

To nye diktsamlinger, en av disse er i serien som Cappelen hadde på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet som heter Stemmens kontinent. Jeg har lest tre bøker fra denne serien tidligere, fra forlaget sin side er den beskrevet som «ein serie med internasjonale kvinnelge lyrikarer frå det 20.århundret». Denne gangen er det argentinske Pizarnik som står for tur. En liten smakebit….

Å NEMNE DEG
Ikkje diktet om at du ikkje er her,
berre ei teikning, ein sprekk i en mur,
noko i vinden, ein bitter smak.

Kolbein Falkeid var et selvsagt valg med tanke på hvor jeg har flyttet, jeg gleder meg til å lese noe av han. Jeg har holdt på med Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet? av Maria Zennström ganske lenge nå, men har lest litt andre ting inni mellom. Nå har jeg kommet såpass godt i gang med boka og kommet inn i en veldig god leseflyt. Den vekker mange tanker hos meg, Zennström er så utrolig tilstede i det hun skriver om og det blir nesten fysisk vondt til tider.

Bokhøsten står får tur og jeg er ganske sikker på at det kommer til å fylles på utover høsten også. Neste uke får jeg også min egen Kindle, en Paperwhite er på vei til meg i anledning at nok et år er gått. Jeg gleder meg, men jeg tror nok jeg likevel kommer til å fylle på med fysiske bøker…

Forsatt lesehelg!