Norske edelstener av Emil B. Lund

norskeedelstener

Victor Sommerfeldt er oppvokst i en fornem familie på Oslos beste vestkant. Fremtiden ligger for hans føtter, han har de riktige vennene, den riktige ballasten og de riktige pengene, det handler kun om å fremstå som enda bedre og skjule de feilene man av og til gjør.

Norske edelstener er Emil B. Lunds debut. Lund er født i 1978, er utdannet litteraturviter og er selv oppvokst på vestkanten.

Victor Sommerfeldt er bedre enn alle andre, i alle fall jobber han hardt med å fremstå som han behersker det livet byr på. I hans engere krets kommer de alle fra gamle penger, mens nye penger er representert ved Anna Wang, Sommerfeldts kjæreste som nesten fremstår som vulgær. Penger blir vanligvis ikke diskutert, med unntak når de er enig om at det ikke finnes noe særlig materielle klasseforskjeller i Norge, de selv tilhører en kulturell overklasse.

Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Viktor Sommerfeldt er dyktig, men selv ikke han er dyktigere enn de feilene han gjør. Under en prat med noen venner kommer han med en faktafeil, dette klarer han ikke å la ligge. Lenge etter på er han overdrevent opptatt av denne feilen, klarer ikke legge den bak seg og tror at den blir spredd i vennegjengen. Ironisk viser kanskje sannheten å være mer sårende – ingen brydde seg egentlig. Hendelsen viser hvordan Viktor Sommerfeldt selv er fanget i et spill han tror han behersker til det fulle.

Tross betraktningene og monologene er det en viss distanse i romanen, en distanse både mellom leser og Sommerfeldt, men også mellom Sommerfeldt og disse andre. Vi får egentlig aldri plassert Sommerfeldt, og jeg liker at forfatteren har valgt å satse på Sommerfeldt. Gjennom Viktor Sommerfeldt blir også vi menneskene betraktet. En angivelig voldtekt blir diskutert heftig, selv venners skjebner blir diskutert for diskusjonens skyld. Folk er glad i snakke, men sier vi egentlig noe? Norske edelstener er mer en historie om mennesker, enn ett miljø.

Konklusjon – det bor folk på vestkanten også.
———–
Boka er kjøpt selv.

 

Det ingen har fortalt deg av Bergljot K. Nordal

Det ingen har fortalt deg er skrevet av Bergljot K. Nordal og kom ut nå i 2014. Nordal har tidligere skrevet romanene Magda og Ruts bok. Det ingen har fortalt deg er den første romanen av Bergljot Nordal jeg har lest.

det ingen har fortalt deg

Sommerlig omslag – fint med klare farger

Eg-et i boka er Karoline, en forfatter som har økende suksess med sine bøker. Hun bor sammen med mannen Håkon og deres to barn. På en skrivehelg i Oslo møter hun tilfeldig igjen barndomsvenninen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia jobber og bor i København hvor hun jobber som designer. Pia inviterer Karoline til København. Karoline opplever en slags uro og blir dratt mot København og venninens liv der.

Det hender vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at jeg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmar han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side.

Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Som leser fanger vi ganske fort opp Karolines uro. Karoline er ikke vanskelig, hun kunne fort ha irritert meg, vært en sånn karakter som man ergrer seg over ikke «gjør det riktige». Karoline vet hva hun har, hun vet Håkon står for. Samtidig ser hun ikke på seg selv som lykkelig, det er noe som gjør at hun ikke helt klarer å leve i nuet.

Ligger løsningen i København hos Pia? Pia og hennes venner, spesielt Hans, ble romanens utfordring for meg. Jeg liker ikke Pia. Det betyr at forfatteren har skrevet en karakter som jeg ikke er likegyldig til og det er en styrke – naturligvis. Det jeg ikke helt klarer å forstå meg på er Karoline og Pia sitt forhold. Ut fra det Karoline gjør og ser tilbake på klarer jeg ikke å forstå hva Karoline ønsker å oppnå i København. Jeg synes derfor at mange av scenene fra Københavns sitt uteliv blir hakket for kjedelig fordi jeg sitter egentlig og lurer på hva er det Karoline egentlig gjør der.
——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget mot en ærlig omtale.