En av de tre romanene som er nominert til Bokbloggerprisen 2013 er Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Boka har jevnt over fått svært gode omtaler og flere priser, men jeg må innrømme at jeg ikke ble hverken fenget eller overbevis – og dette blir en særdeles kort omtale.
Omslaget – det likte jeg!
Vi møter Allis, NRK-kjendisen som etter en (sex-)skandale har flyktet fra Oslo og ut på landet, hvor hun tar seg jobb hos Bagge. Bagge har en kone som ikke er der, fysisk i alle fall, og lukker seg inne på kontoret sitt hele dagen. Allis blir dratt mot Bagge, men hva skjuler han egentlig?
Ravatn har et stilsikker språk, gjenkjennelig og flytende. Utfordringen min er at jeg ikke tror på det hele, de to personene lever litt utenfor resten av samfunnet, men klarer ikke å skape (for meg) et realistisk miljø. Jeg fullførte boka, men det ble pliktlesing. Jeg tenker det er en bok jeg skulle gjerne ha likt, men vi manglet kjemi Fugletribunalet og jeg.
Jeg synes det er spennende at vi bokbloggere kan finne ei bok så forskjellig. Noen bloggere har heller ikke likt boka. Lattermild som skriver…Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det?
De fleste er dog positive, som Silje på Siljes skriblerier…. Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.
Flere lenker til omtaler finner dere her.
——
Boka er lånt på biblioteket.
Hysj! Lesing pågår 
Vi bloggerne er tydeligvis litt delte om denne her ja – blir spennende og se hvordan det gir seg utslag i avstemningen. 🙂 Selv heller jeg nok mer mot din vurdering; jeg ble aldri helt grepet av boka og slet også med å finne den særlig troverdig – jeg var hele tiden så ettertrykkelig leser, ikke en del av historien, om du skjønner. Jaja. Fortsatt stor fan av Agnes Ravatn da, og jeg kommer til å gi den andre romanen hennes en sjangs!
Ut fra hvor delte vi er så tror jeg kanskje ikke denne vinner, de to andre er nok mer jevne, litt vanskeligere å mislike? Hvem vet, vi får se….
Jeg kommer også definitivt til å lese mer av Ravatn, hun skriver bra og jeg tror nok at vi kommer til å finne ut av det mer hverandre. Jeg er også interessert i den sakprosaen som hun har skrevet, står på den eviglange leselisten som vokser for hver dag.
Godt poeng det med at man ikke er tilstede, men at det er nesten som en barriere mellom handlingen og leseren. Jeg følte ikke så mye på det her, selv om jeg aldri nok var helt tilstede, men det er noe jeg føler når jeg leser fantasy og ikke finner kjemien.
Det flere omtaler som tikker inn på denne, det mindre alene føler jeg meg.
Det er, som du sier, rett og slett fascinerende, hvor forskjellig denne boka, nå etterhvert blir mottatt. Som jeg skrev i en annen kommentar, liker jeg spesielt hvordan ambivalensen kommer nå, blant de som leser boka mest pga samlesinga – kontra all jubelen blant tidligere, blant de som valgte boka mer på eget initiativ. (dvs, bortsett fra meg, som greide både å lese på eget initiativ og mislike -)
Jeg har tenkt litt på det, at det kommer en del negative omtaler nå, samtidig så jeg at det kom en positiv nå denne uken også. Jeg lurte på det om det var «tvangen» som fikk meg til å føle det, men jeg tror ikke det. Jeg fullfører uansett nesten alltid bøker når jeg først har startet for ordentlig.
Uansett er det alltid enklere med bøker man ikke har let noe om, det er noe med blanke ark og tegnestifter.
Jeg leste denen boka rett etter utgivelse fordi jeg ville det, og elsket den.. Skjønner at mange har for store forventinger når en bok blir kritikerrrost, og omtalt med begeistring. Det skjer jo alltid.. Selv om folk liker så forskjellig okkesom, som Ingalill- Dette er jo en spesiell bok som ikke kan fenge alle, til det tror jeg den er for spesiell. Slik sett tror jeg De usynlige er en bok flere kan like, fordi det er en grei heimstadshistorie som en del kan finne noe urnorsk i.. _Den_ grep imdilertid ikke meg spesielt mye.
Jeg er enig i at det bok jeg tror man liker eller ikke liker, fordi den er for spesiell. Da hjelper den ikke at den er god. Jeg tror nok De usynlige er en mer enklere historie hvor det ikke kan gå feil.
Skjønner at folk syns forskjellig om denne boka.. Selv vet jeg ikke helt hva jeg skal synes.. Leste den nettopp ferdig i påska.. Må innrømme jeg bladde og bladde.. Men for meg blei den litt for sær.. Også så utrolig mye drikking innvolvert xD hehe
Men grei lesing.. Ja.. Jeg grubler fortsatt over hva min endelig vurdering skal bli, når jeg skal i gang med å skrive anmeldelsen min 😛
Jeg tenkte litt på det også, at det gikk litt vin med og jeg funderte litt på om det folk drikker så mye eller om det egentlig ikke er så mye (men jeg som knapt drikker). Det er i alle fall en bok som skaper diskusjon:-)
Tilbaketråkk: Oppsummering av lesing til Bokbloggerprisen | Hysj! Lesing pågår