Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

våke over dem som overJeg har jaktet litt på denne boka. Eller, det er mer korrekt å si at jeg har ventet på denne leseopplevelsen. Jeg har lest noen norske romaner i år, men om jeg ser bort fra Innsirkling 3, er de få romaner som jeg virkelig har latt meg begeistret for.

Eller, er det begeistret jeg egentlig er? Jeg ble nok mer slått ut av denne boka. En anelse kvalm ble jeg også, men først og fremst krøp deler av den under huden.

Våke over dem som sover er den samiske forfatteren Sigbjørn Skådens første roman på norsk. Han har flere samiske utgivelser bak seg. Romanen kom ut nå i 2014 og er utgitt på Cappelen Damm.

Bokas hovedperson er samiske Amund, som kjører fra barndomshjemmet sitt og til Kautokeino. Amund er en anerkjent kunstner på vei opp og nå skal han jobbe med et stort prosjekt. Livet i Kautokeino er preget av overgrepssakene som kom frem for noen år siden, men livet går sin gang og lite er kanskje endret?

I boka møter vi også Amunds mor, bestefar og oldemor. Forfatteren bruker Mor, Bestefar og Oldemor om disse personene – og Amund selv blir omtalt som Sønn. Et interessant grep som både viser slekters gang, men også hvor i historien vi er uten for mange forklaringer. For meg er disse eldre delene svakere enn Amunds historie. Historiene om Amunds slekt rommer mye, mye uro og ikke helt enkle liv. Innblikk i en samisk hverdag får vi også, det er blant annet veldig spennende å lese om språk (norsk versus samisk) i dagliglivet og hvordan dette har endret seg opp igjen. Dessverre tror jeg vi ikke er lenge nok «der» til å kjenne på hva som skjer.

Som leser kjenner vi ganske fort et ubehag i Amunds historie. Hva er det egentlig han har tenkt å gjøre Kautokeino? Og er alt det som skjer, først rundt han og senere med han egentlig greit? Jeg tror det er dette ubehaget som Skåden setter ord på ved Amunds karakter som gjør denne romanen veldig lesbar.

Anbefales!
(Og om du ikke er helt overbevist -les gjerne Solgunns omtale av boken også).

——-
Boka er lånt på biblioteket.

Hekla myter

hekla myterDiktsamlingen Hekla myter er Eli Fossdal Vaages debut. Boka kom ut nå i vår.

Formødrene mine var småjenter
som song salmar om fortapinga
før dei sprang til fjells
med sol i flettebanda
Formødrene mine
song songar om forsaking
før dei gjekk til seters
og sette seg med tindrande, kvite bryst i solveggen

Diktsamlinga er delt opp i flere deler hvor perspektivene, diktene veksler mellom å fortelle om en kvinne, for å se på formødrenes historie samlet.

Den gamle mannen i senga
alt i hennar hender denne gongen
skeier med havresuppe
lettfordøyelege ord
Ta litt til no, du et jo som ein fugleonge

Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Jeg liker godt variasjonen i diktene, skiftene.Vi møter en yngre og en eldre kvinne, hvor den eldste forteller om sitt liv. Relasjonen mellom generasjonene er beskrevet med en naturlig respekt og jeg tar meg i lure på alle historiene som formødrene våre aldri fikk fortalt.
———
Omtalen er basert på et lese-eksemplar jeg har fått fra forlaget.

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Har du møtt Olivia Henriksen?

høyt henger de

Skal det være ett par italienske sko?

Ikke?

La meg introdusere deg for Olivia. Hun er i førti-årene og har kommet tilbake til Norge etter mange år i  utlandet. Hennes diplomatmann har forlatt henne for yngre versjon og etter en jobb i en blomsterbutikk er hun nå arbeidsledig. Barna har blitt voksne og hun deler husvære med sin enslige bror og bruker dagene på å gå tur med hunden Dino. En dag tar Dino Olivia med til et lik på en hytte ikke langt unna der de bor. Og Olivia, hun er nysgjerrig. Hun vil gjerne finne ut hvorfor en kjent advokat fra Oslo henger fast utenfor hytten til en nabo…

Olivia bor på Ankerholmen, en oppdiktet øy utenfor Tønsberg. Øya har noen fastboende og en del hytter. Den siste tiden har det vært en opprivende stemning mellom de som bor der da det jobbes iherdig med å fjerne boplikten. Men ingen blir vel drept på grunn av en bopliktskonflikt?

Olivia bestemmer seg for å etterforske mordet selv, hun kjenner da strengt tatt miljøet på øya bedre enn politiet? Utfordringen er at Olivia ikke er helt dreven med dette med å etterforske så det er ikke alltid hun ser hva som skjer.

Olivia besitter en egenskap jeg gjerne kunne tenkt meg å ha. Olivia er god på å snakke med folk og dette gjør at hun klarer å innhente en god del informasjon, både fra andre på øya men også fra politi og advokater.

Sjangeren er krim, men noe hardkokt krimroman er ikke dette. Jeg har nesten lyst til å kalle det feel-good krim, men tenker at det kanskje blir en litt for morbid merkelapp. Mord skjer, men spenningen med tanke på hvem som er morderen er egentlig aldri der. Likevel så er dette en bok hvor man bare må lese neste side. Jeg tror det er fortellerstilen til Olivia forfatteren har lyktes veldig godt med. Olivia føles veldig ekte, hun er sjarmerende, humoristisk og har en god dose selvironi. Hun gjentar ikke ting altfor ofte og hun gjør feil. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men det karakterer føles mer ekte når de gjør små feil.

Forfatteren bak Høyt henger de har også klart å stoppe i tide. Boka er i underkant av 300 sider og omtrent i det jeg begynner å tenke at det begynner å nærme seg et metningspunkt for Olivias småprat er siste side lest. Akkurat i tide til at jeg gleder meg til neste bok med Olivia Henriksen.

PS til dere som har lest boka – det er Flavia hun leser, ikke sant?

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Utid av Kristin Lind – novellesamling

Utid novellerEn av vårens debutanter er Kristin Lind. Hun har skrevet novellesamlingen Utid som er utgitt på Cappelen Damm.

Novellene i samlingen er korte, hverdagslige og ofte konsentrert rundt to personer og deres forhold. Første novelle ut er tittelnovellen Utid og er den som overrasker mest. Vi er i en by og vi møter en ung jente som blir parkert på en lekeplass av sin mor som forsvinner i et ærend et stund. På lekeplassen møter hun en dame som er ute og lufter hunden sin. Dialogen mellom disse to er nesten på kanten til absurd, hvor den voksne damen er mer irrasjonell enn barnet. Novellen var som overraskende, da jeg hadde lest den ferdig måtte jeg nesten spørre meg selv om hva som skjedde nå.

Lind er god på å ta oss inn i situasjoner. Vi møter en mormor som snart skal (vil) dø og et barn som ikke helt forstår hva som skjer. Hverken mormoren eller moren klarer å være ærlig på hva som skjer, hverken til hverandre eller til seg selv. Selv om denne novellen er både trist og fin, så synes jeg at Lind klarer å være humoristisk også.

Videre møter vi for det meste par i ymse situasjoner. Noen har vært gift lenge og klarer ikke å snakke sammen om annet enn praktiske detaljer, det er usikkert om de skjønner at det er noe de burde ha snakket om. Andre klarer ikke å snakke om det de tenker, det er imponerende hvor gode vi mennesker er på å unngå å faktisk snakke sammen. Situasjonene som Lind beskriver er ofte litt kleine, kanskje til og med litt ubehagelige. Dessverre forsvinner noe av intensiteten og tilstedeværelsene som var i de to første novellene utover samlingen.

Trenger novellesamlingen å ha en rød tråd? Jeg ville egentlig ha sagt nei. Jeg hadde en fin leseopplevelse, men her føler jeg det mangler noe binder disse bruddstykkene av (livs)situasjoner sammen.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.