Disse øyeblikk er Herbjørg Wassmos selvbiografiske roman. Vi møter en ung pike og følger henne gjennom ungdomstiden, studietiden, barna og ekteskapet og tilslutt som etablert forfatter.
Selvbiografisk eller ikke, jeg er utrolig glad for at Wassmo i sin tid kjempet for å tid og rom til å skrive historiene sine. Hun er en forfatter som får sagt mye, uten at det føles for kompakt og tungt. Best er de avsnittene der vi må lese gjennom linjene, hun hinter ikke, hun er ikke vag. Vi skjønnner det hun ikke skriver.
Kun noen få navn nevnes ved navn og det er kjente forfattere som gjennom livet betyr mye for henne. Ellers er det han, hun, de, oss, vi…Bruken av disse personlige pronomene gjør historien mer personlig, det gjør at historien flyter godt. Kun ett avsnitt må jeg lese to ganger for å forstå hvem som sier hva.
Disse øyeblikk er ikke bare Wassmos historie, det er også kvinnehistorie. Viktig kvinnehistorie for oss som har høstet av det som ble sådd på 60- og 70-tallet. Hun, hovedpersonen, utdanner seg til å bli lærer, men selv ikke på lærerrommet er alle like. Som mor, husmor og fulltidsarbeidende må hun også bokstavelig kjempe for å få plass til å skrive. Det tar lang tid før hun blir tatt seriøst som forfatter, også av de som står henne nært.
Mest av alt utleverer Wassmo seg selv. I de to første delene føler jeg at det ikke spiller noen rolle om det jeg leser er sant eller ikke. Historien som formidles er god og jeg vet at jeg ikke vet hvem disse personene er. Den siste delen om handler tiden etter at hun(-personen i boka) er en etablert forfatter, hun skriver om andre som er/kan ha vært kjente. Noen av disse delene føles kleinere, nettopp fordi disse kan være gjenkjennelige. Ingen navngis og sannsynligvis er personer blandet og situasjoner sikkert endret på. Likevel tar jeg meg litt i det, hvorfor reagerer jeg mer når personene som beskrives kan være «c-kjendiser» og derfor gjenkjennelige? Har de større krav på å være beskyttet enn en ukjent lærer fra Nord-Norge?
Uansett, historien Wassmo har gitt oss er sterk og tidvis veldig ubehagelig. Samtidig er det en bok jeg anbefaler alle mine lesere.
——-
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 
Kjempefin omtale. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i år, og stiller sterkt til Bokbloggerprisen 🙂
Helt enig, den stiller sterkt ja.
Ser frem til å lese denne.:)
🙂 Om du har lest noe av Wassmo og liker det så liker du nok denne også:-)
Interessant. Hadde egentlig ikke tenkt å lese denne. Tok den med fra treffet men er ikke, har ikke vært så veldig begeistret for Wassmo. Sikkert et resulat av at jeg leste første Tora-boka lenge før jeg ante hva incest var. Syntes den bare var ekkel og skummel – og bøkene var allerede døde for meg da jeg kom på vg og de skulle leses – på ordentlig.
Uansett, det som er interessant med omtalen din er at du skriver om pronomenene og at det blir kleint når kjente personer navngis. Jeg satt faktisk og tenkte på dette igår, nileser siste del av Maurstad, der ALLE nevnes med navn. Det undrer meg at jeg ikke har fått med meg knause-kritikk angående denne utgivelsen – det må isåfall være fordi de nevnte personene allerede er kjente – og er du kjent og med på kjendisleken – er det bare å vente på steken -. Egentlig er det verre enn Knausgård for anekdotene er ikke nødvendigvis knyttet til Toralvs utvikling og følelsesliv, – noen ganger er det bare fester han var med på – og ting i forbifarten.
Det skulle tatt seg ut om Knausern begynte å ramse opp matrielle ting eksen ufortjent fikk med seg ut av forholdet – golfkøller og fiskestenger? Jeg sier deg denne AnneMa, eksen til Mauren var litt av ei dame -). Det har selvfølgelig sin underholdningsverdi, med en utro Liv Ullmann, streikende sure skuespillere, stupfulle pianister og eventyrlystne rikmannssønner. Men etter dette innlegget ble jeg sittende å lure på, alternativet, forskjellen du beskriver fra del 1 og 2.. Tror nesten jeg må lese Wassmo for å finne det ut.
Hei! Takk for at du påpekte en stor svakhet med omtalen her, de forfatterne som er navngitt er forfattere som betyr mye for hovedpersonen og følger henne gjennom livet (ikke fysisk). De forfatterne og kunsterne som hun møter i del tre er ikke navngitt, men jeg vil tro at det er mulig å finne ut hvem det er, selv om hun sikkert har blandet, flyttet på historier, lagt til og trukket fra og alt det der. Det hele ble veldig klønete fra min side (jeg har prøvd å presisere dette i teksten nå), jeg var usikker på om jeg skulle ta det med, men jeg tenkte mye på det da jeg leste akkurat den siste delen. Jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor, kanskje fordi det også skjer nærere i tid? Jeg vet ikke/skjønner ikke (og det er irriterende) hvorfor jeg følte det hele ble litt kleint? Det ødela ikke romanen, men jeg kjente at jeg gikk litt på akkord med den store begeistringen på slutten.
Men, interessant det der med underholdnigsverdi, det du skriver om fra Toralvs biografi er jo nesten sladder. Kanskje blir det mindre kleint om de er navngitt, da er liksom alt der? SUkk, ikke lett det der. Tror jeg må krype tilbake til fantasy-verden, der alt ikke sant? Selv om jeg tror at Harry Potter eksisterer, men det er en annen
Tilbaketråkk: Oppsummering av lesing til Bokbloggerprisen | Hysj! Lesing pågår