Gratulerer med dagen!
Ingenting er som å legge beina høyt etter en dag med mye gåing i bunadsko. Nå har jeg ingen planer om å flytte meg fra dette sofahjørnet før jeg skal legge meg.
Uken har vært hektisk, jeg har vært to dager på seminar i hovedstaden. God mat og hyggelige folk – og en bokerfaring rikere. Det er siste gang jeg skal lese en skummel bok alene på et hotellrom, jeg våkna klokka fire på morgenen fullt påkledd og med lyset på.
Boka jeg leste ut var Dukkene av Mo hayder. I forrige uke fikk jeg et eksemplar av den
siste boka om etterforsker Jack Caffery i posten, som jeg vant på bloggen Ritaleser.com. Dette er sjette boka om Caffery og som vanlig anbefaler jeg alle å starte med begynnelsen. Spesielt i Dukkene drar Caffery og politidykkeren Flea Marly med seg en historie som ble kjent for oss for en og to bøker siden.
Noen vil kanskje kalle Mo Hayder sine bøker bestialske. Hun skriver i alle fall ikke for sarte sjeler. Jeg er egentlig ikke så begeistret for blodig og detaljrik krim, men Hayders bøker klarer jeg likevel å svelge. Hayders karakterer gjør ting jeg heldigvis ikke har hatt mareritt om for å si det slik, men hun gjør det ikke sensasjonelt. Jeg føler aldri at hun går for langt. Mange av hennes karakterer lever på utsiden av samfunnet vårt, mange handlingene personene gjør er et utslag av hvordan samfunnet har behandlet dem tidligere.
I Dukkene møter vi pasientene ved Beechway mentalsykehus. Oversykepleieren AJ LeGrande blir nervøs når flere av pasientene blir veldig urolige. Hans kollegaer starter å sykemelde seg og AJ begynner å lure på om det faktisk foregår overnaturlige ting ved institusjonen.
Jeg synes boka skiller seg litt ut fra de tidligere bøkene om Caffrey. For det første synes jeg den har en lettere sinnstemning, Caffrey er ikke så selvdestruktiv som før, han er ikke så preget av minnene. Og ganske langt ut i boka er det en setning som nesten fikk meg til å fnise – og som fikk meg til å glede meg til neste bok om Jack Caffrey og Flea.
Jeg reagerte også tidvis på språket. Noen steder var det krokkete og jeg synes det av og til ble hoppet litt i bruken av tid. Jeg har aldri reagert på språket til Hayder tidligere, kan jo også være oversettelsen.
Jeg klarte å skvise inn noen bokkjøp før og etter seminaret. Jeg fikk endelig tatt turen innom Eldorado, den store bokhandelen som åpnet i Oslo i fjor. Jeg er usikker på hva jeg egentlig synes. Utvalget er upåklagelig, prisene slik som i de fleste andre bokhandlene i Norge, så spørsmålet blir vel mer om hva jeg synes om organiseringen. Jeg hadde ingen problemer med å finne frem, jeg har som sikkert mange andre mine favorittforlag. Jeg synes kanskje hyllene med bøker vendt frem gjorde at atmosfæren ble mer «klinisk». Jeg tror faktisk jeg liker det der med å finne en tittel og nysgjerrig ta ut boka for å se hva dette er. Uansett synes jeg er mangfold er bra og jeg håper det ikke blir siste gang jeg besøker Eldorado.
Etter en dag i en altfor trang bunad slår det meg egentlig hvor enkelt det er å kjøpe bøker. I ettertid kan de naturligvis føles for korte, for lange eller for dårlig laget/skrevet, men man slipper i alle fall et altfor lyst prøverom. Bøker, altså. Tiden hvor jeg hamstret vesker, kjoler og sko er forbi.
Hysj! Lesing pågår 
Håper du hadde en fin grunnlovsdag. Jeg må le i gjenkjennelse av din sammenligning av bunad og bøker 🙂 Kjekt at du likte Dukkene, er enig med deg at Jack viste en litt lysere side denne gangen. Tror kanskje jeg skal lese den på engelsk neste gang 🙂
Vi hadde en fin dag:-)
Ja, jeg synes det var lysere fra Jack denne gangen og det synes jeg er bra. Om det drøyer med en oversettelse så skal du ikke se bort fra at det kan bli den engelske versjonen neste gang på meg også:-)