Sense and Sensibility av Jane Austen

For 15 år siden avskrev jeg Sense and Sensibility som Jane Austen kjedeligste roman. Enten var jeg i svime på tiden eller så har jeg endret syn på hva som er kjedelig. For Sense and Sensibility er langt fra kjedelig, den er humoristisk og spinner rundt det evige spørsmålet om man skal velge (partner) ut fra fornuft eller følelser.

Søstrene Elinor, Marianne og Margerete blir sammen med moren, Mrs Dashwood, tvunget til å forlate sitt hjem da faren dør og broren tar over Norland Park. De flytter til et lite hus i Devonshire hvor de snart blir blir kjent med flere som bor i området, blant annet Colonel Brandon som får et godt øye til Marianne. Elinor savner brorens svoger, Edward Ferrars som hun kom godt overens med i den siste tiden på Norland Park. Marianne derimot blir ganske fort trukket mot den kjekke Willougby som dukker opp for besøke sin eldre tante som bor ikke langt fra jentene.

Fornuft eller følelser?

Er ikke det et evig spørsmål?

Søstrene Elinor og Marianne er svært forskjellig, Marianne er åpen, følsom og med et kreativt sinn. Elinor er mer vaktsom, praktisk,  følelsene er ikke like tydelig selv for de som står henne nærmest. Heldigvis, både for Elinor og Marianne er ikke valgene like svart/hvitt.

Det trenger kanskje ikke å være enten eller?

Heldigvis ikke og det viser Jane Austen godt med slutten på sin bok. Selv en romantisk sjel som Marianne kan velge med fornuft og likevel ende opp med varme følelser. Eller kanskje er det en person som legger fra seg ungdommens naïvitet Austen skildrer?

Sense and Sensibility har flere episoder som jeg vil kalle episke. Ganske tidlig i boka er det en samtale mellom jentenes bror og hans frue, hvor de diskuterer hvor mye jentene og moren skal få å leve for. Hadde det vært et teaterstykke kunne akten hatt undertittelen «Grådighet satt i system».

Forviklinger måtte det ha vært mye av tidligere – spesielt når ting ikke kunne sies rett ut. I en liten periode tror Mrs Jennings (er det ikke?) at Elinor er forlovet med Colonel Brandon, Elinor og Mrs Jennings holder en lengre samtale hvor de snakker om helt forskjellige ting. Jeg ble rent fnisete, jeg må innrømme at Sense and Sensibility overrasket.
——–
Lydboka er kjøpt selv.

Huset Longbourn – Tjenestefolkets historie (Stolthet og fordom)

England – begynnelsen av 1800-tallet. Elizabeth, Jane og deres tre yngre søstre er mest opptatt av gifteklare, kjekke menn som er på besøk i området. Hjemme på Longbourn er tjenestefolket mest opptatt av å få dagene til å strekke til med matlaging, husvask, sying og ærender. Ekteparet Hill leder den lille tjenerstaben. Sarah og den lille Polly er tjenestepikene, begge to foreldreløse med kun herr og fru Hill til å stole på. En dag blir staben utvidet. Den mystiske, men hardtarbeidende James blir ansatt og han gjør Sarah urolig. Følelser vekker en av tjenerne hos Bingley også, en langt mer utadvendt og beleven ung mann enn James.

Jeg må innrømme at det er ikke sikkert jeg hadde lest denne boka om det ikke var for koblingen til Jane Austens Stolthet og Fordom. Ironisk nok er spørsmålet jeg stiller  meg selv etter at jeg ble ferdig med boka er om historien hadde stått best på egenhånd?

Jo Baker har skrevet en solid historisk roman, historien er god og rammene rundt historien føles autentisk. Det føles ekte. Historien er krydret med detaljer som vi så lett glemmer når vi ser historiske drama på tv, vi glemmer for eksempel luktene og mangelen på relativt enkle legemiddler som alle husholdninger i dag har liggende.

Det er Sarahs historie som står i fokus og det er først og fremst hennes historie som drives fremover i første halvdel av boka. I andre halvdel snur dette litt og det overrasker leseren. Vi går tilbake i tid og vi blir til og tatt med ut av England, ja kanskje til og med litt ut av komfortsonen, men jeg liker det at forfatteren har gjort dette grepet. Jeg synes historien blir mer intens og mer menneskelig, jo hardere livet blir jo bedre skimter vi menneskene i denne historien.

Det er ikke til å komme bort fra at det er de lavmælte kjærlighetshistoriene som står i fokus i denne boka. Her er det ingen overraskende ordgyteri av frieri, ingen svulstige kjærlighetserklæringer i brevform. Samtidig er det det de jordnære og gjenkjennelige følelsene som Baker best beskriver i sin bok.

Så det var en frisk og fin morgen at Sarah skulle hente bøtten og oppdaget at den var tom, og hun gikk ut til engen så hun en rekke med hvite tøybleier som som flagret på klessnoren, som skipsflagg, som et signal om betingelsesløs overgivelse. James stod og hente opp den siste, og da han merket at noen så på ham, og hvem det var, fikk han et fårete uttrykk i ansiktet, men han gjorde seg likevel ferdig med å henge opp linrutene.
«Det var snilt,» sa hun og gikk bort til ham.
«Hendene dine så helt røde ut».
Sarah kunne ikke hlet si hva det var som gjorde det, men hun fikk tårer i øynene, og det prikket i nesen, og hun måtte snu seg vekk og løfte opp kurven. Side om side gikk de tilbake til til huset, og i de korte sekundene kjent hun en letthet og en avslapphet som hun først senere skjønte hadde vært glede, rett og slett.

 

Parallellt hører vi litt om Elizabeth og Mr. Darcy og de andre vi kjenner så godt fra Stolthet og fordom. Disse små historiene fungerer ikke alltid og man får av og til følelsen at de er plantet, de er for tydelige. Skrevet inn for å gjøre meg nysgjerrig eller for at jeg skal kunne nikke gjenkjennende.

Jeg tenker derfor at historien om Sarah hadde fungert like godt på egenhånd, men spørsmålet er om den da hadde fått like mye oppmerksomhet?
——-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar som jeg har fått fra forlaget mot en ærlig anmeldelse.

«Beleiringen» og «Sviket»

Jeg har lest britiske Helen Dunmores to historiske romaner fra St. Petersburg. Og jeg må bare si det med en gang – her kommer superlativene til å sitte løst. Disse to romanene tilhører bøker man putter i hyllene merket med litteratur med stor L.

Beleiringen
Anna bor sammen med sin far og lillebroren Kolja når tyskerne beleirer Leningrad i 1941. Annas mor døde da Kolja ble født og Anna har satt sitt eget liv og utdannelse på vent mens hun er Koljas mor og styrer husholdningen. Faren har resignert, som forfatter har han ikke i følget styresmaktene tatt de riktige valgene og har derfor sluttet å skrive. Da faren var i hæren ble han kjent med en ung lege ved navn Andrej som stadig kommer på besøk. En vennine av faren Marina dukker også opp og blir værende gjennom vinteren.

Selv om Anna er hovedpersonen er dette en roman hvor fokuset skifter. Vi får blant annet lese utdrag fra farens dagbok og etterhvert som situasjonen i Leningrad tilspisser får vi også deler av historien til han som bestemmer hvor mye man skal gi i rasjoner. Dunmores evne til å nesten ubemerket skifte fra fugleperspektiv til et individperspektiv er fantastisk. Hun viker ikke fra sin historie, samtidig som hun utvider vår leseforståelse.

Byen har ennå ikke blitt bombet. Den svever under sensommerhimmelen, holdt oppe av lyset som later til å stige like mye opp fra Østersjøen som det skinner fra oven. Flytende, lyriske, mirakuløse Petersburg, laget av ingenting av en tsar som ville ha alt og som ikke brydde seg om hva det kostet. Peters vindu mot Europa, som lyset skinner gjennom. Her har du skjønnheten bygget på bein, klassiske fasader som rommet revolusjonen, som omgitt av vinter.

 

Kontrastene er store mellom Dunmores nydelig, nesten lekende språk og sulten og kulden som hun beskriver. Jeg fryser nesten der jeg sitter en stekende vårsolsdag, for hun skriver så levende. Hun skriver som hun selv hadde vært tilstede, som hun selv hadde vært med på stjele ved fra en fordums ballsal.  Det kollektive vi-et forsvinner når sulten er på sitt værste, her overlever kun den sterke. Gjennom Annas øyne der vi hva som skal til for å klare seg – og hva som skjedde med de som ikke var blant de heldige.

Annas valg, hennes bitterhet mot moren som døde fra dem og ga henne et barn, er også sterk kost. Anna lærer om sine foreldre den første vinteren under beleiring men hvilken historie skal hun tro på?

Sviket
Krigen er over, året er 1951, det er mat å få kjøpt og Kolja er blitt tenåring. Anna og Andrej har ikke fått egne barn noe som preger de begge. Anna jobber i en barnehage, men sjefen hennes vil at hun skal ta mer utdanning. Anna ønsker ikke så søke på universitet fordi hun er redd for at farens historie skal komme frem i tillegg til at hun ønsker å prioritere familien. Andrej er en dyktig og godt ansett lege på et sykehus men kommer opp i problemer når en person som har et navn som kun kan hviskes kommer med en syk sønn. Andrej blir stilt i en umulig situasjon og hans handlinger får konsekvenser for hele familien.

Det handler fortsatt om å overleve. Under krigen måtte man være sterke, stikke hodet frem og kreve sitt. Nå handler om det å overleve ved å være så usynlig, ikke tirre naboer unødvendig, være akkurat flink nok på jobb…. Å overleve gjør man kun ved å ikke bli sett, nå er det andre som bestemmer hvem som skal overleve. Anna og Andrej, ja til og med Kolja, kjenner spillereglene, de har innrettet seg deretter.

Uroen som russerne må ha kjent på beskriver Dunmore sterkt. Andrej blir en av partene i et spill hvor noen han aldri kan bli en vinner, vi ser hvordan nettet alltid blir snørt sammen av noen lengre oppe. Alltid. Selv ikke Stalin levde evig.

«Din Brodskaja hadde forbindelser til disse jødiske nasjonaliske forbryterne, viser det seg». Brodskaja: Det er altså det som er forbindelsen, fordi Brodskaja er jødisk. Hun passer inn i en slik konspirasjon. Hvis hun er «din» Brodskaja, betyr det at Andrej kan passe inn et annet sted.

Midt oppi dette lever Anna. Anna kommer mye tydligere frem i denne romanen, vi blir nesten venner Anna og jeg. Du må dra hvisker jeg til henne, men hun hører ikke på meg.

Anbefales!
——–
Bøkene er lånt på biblioteket.

«When I have a little money, I buy books; and if I have any left, I buy food and clothes» (Erasmus Roterodamus)

Gratulerer med dagen!

Ingenting er som å legge beina høyt etter en dag med mye gåing i bunadsko. Nå har jeg ingen planer om å flytte meg fra dette sofahjørnet før jeg skal legge meg.

Uken har vært hektisk, jeg har vært to dager på seminar i hovedstaden. God mat og hyggelige folk – og en bokerfaring rikere. Det er siste gang jeg skal lese en skummel bok alene på et hotellrom, jeg våkna klokka fire på morgenen fullt påkledd og med lyset på.

Boka jeg leste ut var Dukkene av Mo hayder. I forrige uke fikk jeg et eksemplar av den siste boka om etterforsker Jack Caffery i posten, som jeg vant på bloggen Ritaleser.com. Dette er sjette boka om Caffery og som vanlig anbefaler jeg alle å starte med begynnelsen. Spesielt i Dukkene drar Caffery og politidykkeren Flea Marly med seg en historie som ble kjent for oss for en og to bøker siden.

Noen vil kanskje kalle Mo Hayder sine bøker bestialske. Hun skriver i alle fall ikke for sarte sjeler. Jeg er egentlig ikke så begeistret for blodig og detaljrik krim, men Hayders bøker klarer jeg likevel å svelge. Hayders karakterer gjør ting jeg heldigvis ikke har hatt mareritt om for å si det slik, men hun gjør det ikke sensasjonelt. Jeg føler aldri at hun går for langt. Mange av hennes karakterer lever på utsiden av samfunnet vårt, mange handlingene personene gjør er et utslag av hvordan samfunnet har behandlet dem tidligere.

I Dukkene møter vi pasientene ved Beechway mentalsykehus. Oversykepleieren AJ LeGrande blir nervøs når flere av pasientene blir veldig urolige. Hans kollegaer starter å sykemelde seg og AJ begynner å lure på om det faktisk foregår overnaturlige ting ved institusjonen.

Jeg synes boka skiller seg litt ut fra de tidligere bøkene om Caffrey. For det første synes jeg den har en lettere sinnstemning, Caffrey er ikke så selvdestruktiv som før, han er ikke så preget av minnene. Og ganske langt ut i boka er det en setning som nesten fikk meg til å fnise – og som fikk meg til å glede meg til neste bok om Jack Caffrey og Flea.

Jeg reagerte også tidvis på språket. Noen steder var det krokkete og jeg synes det av og til ble hoppet litt i bruken av tid. Jeg har aldri reagert på språket til Hayder tidligere, kan jo også være oversettelsen.

Jeg klarte å skvise inn noen bokkjøp før og etter seminaret. Jeg fikk endelig tatt turen innom Eldorado, den store bokhandelen som åpnet i Oslo i fjor. Jeg er usikker på hva jeg egentlig synes. Utvalget er upåklagelig, prisene slik som i de fleste andre bokhandlene i Norge, så spørsmålet blir vel mer om hva jeg synes om organiseringen. Jeg hadde ingen problemer med å finne frem, jeg har som sikkert mange andre mine favorittforlag. Jeg synes kanskje hyllene med bøker vendt frem gjorde at atmosfæren ble mer «klinisk». Jeg tror faktisk jeg liker det der med å finne en tittel og nysgjerrig ta ut boka for å se hva dette er. Uansett synes jeg er mangfold er bra og jeg håper det ikke blir siste gang jeg besøker Eldorado.

Etter en dag i en altfor trang bunad slår det meg egentlig hvor enkelt det er å kjøpe bøker. I ettertid kan de naturligvis føles for korte, for lange eller for dårlig laget/skrevet, men man slipper i alle fall et altfor lyst prøverom. Bøker, altså. Tiden hvor jeg hamstret vesker, kjoler og sko er forbi.

The Blessing av Nancy Mitford

Kjære Nancy Mitford,

Det er ei stund siden sist jeg skrev til deg. Nå har jeg lest romanen din The Blessing og følte det var på tiden å ta frem penn og papir. Så her jeg igjen – jeg vet liksom ikke helt hvilken vei jeg skal bøye meg.

The Blessing har ligget i bokhylla og godgjort seg ei stund. Og nå er jeg faktisk litt trist, trist fordi jeg nå ikke har denne leseopplevelsen til gode. Det er godt jeg har flere bøker av deg liggende her hjemme selv om jeg tror det blir vanskelig å toppe denne.

Jeg synes måten du stiller deg litt på sidelinjen og ser på det anglo-franske vennskapsforholdet i The Blessing er utrolig god. Når naïve Grace flytter til hjemlandet med sin franske ektemann, aristokraten Charles-Edouard, får du frem forskjellene mellom Frankrike og England. Ja ikke bare forskjellene, men også likhetene – og ikke minst fordommene. Veldig moro blir det når du blander inn amerikanerne. Jeg tror ikke jeg har tar mye feil når jeg tenker at du har fått mye inspirasjon av å se rundt deg. Både i London men også senere når du bodde i Paris.

Da jeg leste The Blessing måtte jeg stadig ta meg i å tenke på at handlingen egentlig var satt 50 år før du skrev den. Historien om Grace, Charles-Eduoard og deres blessing, sønnen Sigi, er en tidløs beskrivelse av det aristokratiske liv. Ja, om man ser bort fra amerikanernes frykt for russiske kommunister som gjør at man husker at handlingen er satt i mer moderne tider.

I samfunnslag hvor personers hovedaktivitet er å holde på sin plass, og kanskje klatre litt lenger opp, uten å ha en (tradisjonell) jobb vil det bli mye drama. Av og til har jeg lyst til å le litt av karakterene dine, for jeg må innrømme at du ikke alltid lager karakter man får lyst til å trykke til sitt bryst. Noen er vittige, andre stokkdumme eller fordomsfulle, men likevel så blir det aldri for mye. Du får frem at tross alt handler de slik de tror er best – og det er vel noe vi alle gjør?

Jeg bøyer meg altså, i vinden, i støvet og i hatten, for nok en strålende roman fra din penn. Du skal forøvrig ikke se bort i fra at du hører fra meg igjen.

Vennlig hilsen
Karin
——–
Boka er kjøpt selv. Jeg har også skrevet om romanene Wigs on Green, Pursuit of Love, Love in a Cold Climate, Don’t tell Alfred, brevsamlingen The Bookshop av 10 Curzon Street og biografien Nancy Mitford av Selina Hastings. Ja jeg er fan. Og jeg skrev på den forrige bloggen min at om du ikke har lest noe av Nancy Mitford bør du skjerpe deg og det mener jeg enda. Virkelig.

Mansfield Park av Jane Austen

Jeg har lyttet meg gjennom nesten 15 timer med romanen Mansfield Park av Jane Austen. Som alltid er det en leseglede å tilbringe tid med Austen sine verk, men jeg må innrømme jeg ikke er helt overbevist om at jeg forstår hva og hvor hun ville med historien om Fanny Price.

Denne engelske lydbokutgaven er lest av Frances Barber. Jeg likte innlevelsen, men personene var veldig karikerte. Av klassikere som dette finnes det alltid flere alternativer så sjekk om du eventuelt skal kjøpe lydfila på audible.co.uk

Ti år gammel blir Fanny Price sendt til tanten og onkelen for å bo der. Lady Bertram, Fannys tante, har gjort et betraktelig bedre giftemål enn søsteren og tar nå til seg Fanny for å hjelpe. På Mansfield Park bor Fanny sammen med Lady Bertram og Sir Thomas og deres fire barn som alle er eldre enn henne. De er ikke direkte slemme mot Fanny, men de passer på at hun alltid vet at hun ikke er en av dem. Den yngste broren i familien Edmund er den som tar seg av henne og deres vennskap er bokas røde tråd.

Åtte år senere er hele familien opptatt av giftemål og det sosiale liv, men Fanny har allerede skjønt at for henne finnes det bare en mann og det er søskenbarnet Edmund. Dessverre er han mest interessert i Mary Crawford som er på besøk i nabolaget.

Jeg stopper der. Mansfield Park er en innholdsrik roman, det skjer mye hele veien. Selv om rød tråd er Fanny og hennes følelser for Edmund, synes jeg at det er noen episoder og dialoger og noen av karakterene som er høydepunktene i boka, ikke boka eller historien i sin helthet.

Mrs. Norris er Lady Betrams søster og dermed også Fannys tante. Hun er nært knyttet til familien Betram og har mer enn et ord med i husholdningen. Hun er spiss, egoistisk (selv om hun mener hun aldri gjør noe for seg selv) og har svært bestemte meninger om Fannys oppdragelse og oppførsel. I hennes øyne må Fanny være svært takknemlig for at hun i det hele tatt får puste den samme luften som Betramsfamilien. Mrs. Norris søster er altså den pene, men svært bedagelige anlagte Lady Bertram. Hun er kun interessert i velstående og vakre mennesker og gjør som mannen eller søstren sier. Når Fanny utover i boka blir kurtisert av Mary Crawfords bror kommer hun med uttalelsen «what a beautiful familiy we are». Ja, for sannelig var ikke Fanny vakker også, det måtte bare en velstående beiler til for at de skulle se det. Mary Crawford er selve motstykket til den uskyldige Fanny. Samtidig ser vi at det bor mer i Fanny enn vi kanskje ville ha trodd, hun hadde mot til å si nei Henry Crawford flere ganger. Hun ser hans negative sider, mens de andre ser kun sjarmen og pengene.

Romanen viser så godt hvordan de privilegerte jobbet kontinuerlig med å holde de under seg på plass. Det både var og sikkert er hardt arbeid å utmerke seg sosialt. Mansfield Park viser så godt at det ikke alltid var lidenskap og kjærlighet som veide tyngst når giftemål skulle inngås, penger og posisjoner var også tunge faktorer. Fannys mor giftet seg hverken til den ene eller andre p’en og hennes liv ble ikke enkelt får vi vite.

Neste roman i Jane Austen-prosjektet mitt tror jeg må bli Emma. Jeg hadde tenkt å lese den, men jeg merker at romanene fungerer veldig godt i lydbokformat. Jeg koser meg godt med den ironiske stilen, karikerte personene og relasjonene.
——-
Lydboka er kjøpt selv.

Når gjøken galer av Robert Galbraith (J.K. Rowling)

Jeg skulle så gjerne ha vært på Krimfestivalen i Oslo, men må ta til takke med krimbøker her hjemme i sofaen. Og det har blitt mye krim i det siste, jeg har lest siste bok i en serie, hørt  noen bøker midt i en annen serie og startet en ny. Sistnevnte er J.K. Rowlings nye krimserie som hun skriver under navnet Robert Galbraith.

Jeg likte dette omslaget. Spesielt etter at jeg hadde pellet av klistremerket som skrek at dette var en ny krimserie av J.K. Rowling.

Cormoran Strike er privatdetektiv i London. Han har sitt eget firma, men han sliter med å få betalt tilbake pengene han har lånt av sin kjente og rike far. Strike er i tretti-årene, har benprotese etter en ulykke i Afghanistan og har nettopp forlatt sin vakre (eks-)kjæreste. Sover gjør han på kontoret og håper at den nye sekretæren Robin ikke legger merke til det.

Oppdraget som blir den økonomiske redningen for Strike blir modellen Lula Landrys dødsfall. Politiet mente det var selvmord, at hun selv hev seg utenfor balkongen. Hennes bror tror ikke på politiets konklusjon og leier Cormoran Strike til å etterforske saken.

Når gjøken galer er definitivt starten på noe bra, noe veldig bra tror jeg. Jeg var ikke mange sidene inn i boka før jeg var oppslukt. På mange måter minner boka meg om P.D.James beste roman Dragning mot død. Da tenker jeg spesielt på skildringene av de forskjellige miljøene i London og det omfattende persongalleriet vi blir introdusert for. Selve handlingen er av klassisk materiale, jeg føler at Rowling har skrevet denne boka litt som en hyllest til tradisjonell, britisk krim. Og hun gjør ikke akkurat skam på sjangeren.

Selv om historien er ganske klassisk er Cormoran Strike langt fra en klassisk etterforsker. Og det er med han og Robin at Galbraith (Rowling) virkelig briljerer. Denne store karen har en fascinerende bakgrunn og er enkel å like, forfatteren har virkelig klart å lage en helstøpt karakter. Vi blir godt kjent med Strike, mens jeg antar at vi får vite mer om den litt mer mystiske Robin i senere bøker. I kjent stil har Rowling gitt oss noen hint, blant annet at Robin studerte psykologi før hun sluttet på universitet. Jeg ble nesten glad i dette radarparet – og heier litt på at Robin skal gjøre det slutt med den litt irriterende forloveden sin og gå for Strike i stedet…

Når gjøken galer er ikke uhorvelig spennende, likevel er det en slukebok som er vanskelig å legge fra seg. Boka er definitivt karakterbasert og jeg tror det er nettopp sjarmen ved karakterene og spenningen mellom disse som gjør at man ikke har lyst til å legge fra seg boka. I tillegg så klarer Rowling (eller Galbrait – dere skjønner hva jeg mener) å gi et veldig detaljert og klart bilde av Londons mange sider, vi trasker rundt i gatene i de mer polerte strøkene sammen med Strike og manøvrer oss rundt veiarbeid i de mer livlige delene av byen sammen med Robin. Stemningene er ypperlig beskrevet, jeg både ser, hører og lukter det hele.

Perfekt bok? Langt i fra. Strike er en grundig og etterettelig etteforsker, han er nøye på at det han finner ut skal kunne brukes i en eventuell rettsak i etterkant. Dessverre blir boka tidvis litt omstendig, det gjelder spesielt en del av dialogene. Strike er rundt i London og snakker med de som stod nær Landry og noen av disse samtalene blir nesten langdryge.

Ny bok i serien kommer (på engelsk) allerede nå i år. Jeg tror ikke jeg klarer å vente på den norske oversettelsen for å si det sånn…

Anbefales!

Andre som har lest romanen er Bokelskerinnen som synes romanen er «et godt stykke litterært arbeid, men synes den ble litt kjedelig på slutten. Siljes skriblerier har lest den engelske versjonen og synes at det hovedpersonene skinner og venter spent på om det kommer en BBC-serie (det gjør jeg også!). Og Mari fant et veldig morsomt pek da hun leste boka. Elida har hørt den engelske versjonen på lydbok og liker godt forholdet mellom de to hovedpersonene.
——-
Boka har jeg fått i (privat) gave.

Bellman & Black av Diane Setterfield

Noe av det som er mest vanskelig med å være en leser er å legge fra seg alle forventningene. Putte de ned i en skuff og lukke den. Diane Setterfield bergtok mange lesere med sin debutroman Den trettende fortellingen. Meg inkludert. Romanen var en herlig blanding av mystikk, hemmeligheter og bøker.

I 2013 kom roman nummer to Bellman & Black. Det tok ikke lang tid før jeg så et mønster i anmeldelsene – romanen er grei nok, men  den er ikke Den trettende fortellingen. Vi lesere er sannelig ikke enkle, vi klager når forfattere kopierer sin egen suksessoppskrift fra gang til gang og vi klager når de prøver noe nytt.

Med nedtonet forventninger i spedd et ørlite håp begynte jeg å lese Bellman & Black. Femti sider uti var jeg solgt.

William Blake er ti år når han skyter en kornkråke. Han vet det ikke selv, men det kommer til å endre livet hans. William Blake vokser opp med sin mor. Faren stakk av ikke lenge etter at han ble født og han har ingen kontakt med farens familie som eier et spinneri i byen de bor i. Senere,  da William er en ung mann,  spør onkelen om han vil bidra i den daglige driften av spinneriet – og etter en kort betenkningstid begynner han å jobbe med onkelen. Det tar ikke lang tid før det viser seg at han forretningsteft, han er høyt og lavt og når onkelen dør overtar han driften.

William gifter seg, får fire barn og lykken smiler til han. Så banker en livsfarlig feber på døra og William allierer seg med en svartkledd mann som stadig dukker opp.

Bellman & Black er en nesten litt vanskelig å beskrive, det er en roman som har en god dæsj av mye. Historien er satt på tidlig 1800-tallet og jeg likte godt beskrivelsene av både livet rundt spinneriet, samt Bellmans videre forretninger i London. Setterfield hopper fra hendelser til hendelser, men når hun forteller så er det detaljert. Hun er god på stemninger og spesielt stemningsskifter.

Historien har noe mørkt og dystert over seg, ja jeg synes ikke at William sin oppførsel er helt normal før den store tragedien skjer heller. Det er nesten så det er noe unaturlig med William, måten han ordner alt på og hvordan han klarer å se alt. Overmenneske?

Jeg liker godt hvordan forfatteren har lekt seg med teksten. Den har en fortellerstemme som av og til kommer frem, jeg funderer på om det er kråkene? Jeg liker denne lekingen, jeg liker de korte avsnittene om kråkene og den repiterende avslutningen på disse kapitlene. Av og til brytes også teksten opp med setninger som Dette har skjedd. Som leser blir man da ekstra spent, hvilke hendelser er det som er så viktig at de må markeres?

Stemningen er mørk, romanen har mange gotiske trekk. Kråkene er sterk symbolikk, forandring, endring, døden. De løse trådene er også mange! Disse kunne ha irritert meg men her føler jeg uvanlig nok at hele poenget er å ikke å vite alt.

Hva handler den egentlig om? At kråkene aldri glemmer? At vi mennesker tror at vi kan gjøre godt med penger? Jeg er sannelig ikke sikker, jeg – men jeg likte den. Svært godt. Det er ingen tvil om at Setterfield er god på å fortelle historier.

Andre bloggere har også lest boka, Tine synes den var ok underholdning, ble fascinert av de historiske elementene men kunne ha spart seg for kapitlene med kråkene, mens Lena på bloggen Les mye ble skuffa men anbefaler den. Andre som har lest den?
——-
Boka er lånt på biblioteket.

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
Seks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
Jeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
Oh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
Astronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Fire kjappe: Dødsmerket, The Blue Castle, Ethan Frome og A Good Man in Africa

Fire kjappe anmeldelser i dag – tre favoritter, en gjenlesning, en ny favoritt og en favoritt som ikke nådde helt opp.

The Blue Castle av L.M.Montgomery
Den kanadiske forfatteren av serien om Anne fra Bjørkely skrev også bøker for voksne. Den populære The Blue Castle er fortsatt veldig populær og går dagens chicl.lit. forfattere en høy gang. Vi møter den 29 år gamle Valancy som er ugift og blir (sosialt) kuet av sin altfor selvhøytidlige storfamilie. Ved en feil får Valancy beskjed av sin doktor om at hun har en hjertefeil og at hun når som helst kan falle om og at ett år er det beste hun kan håpe på. Det gjør at Valancy tar mot til seg og flytter hjemmefra og det tar ikke lang tid før hun frir til stedets sære ungkar. Jeg har skrevet om denne boka før og som sist elsker jeg denne vittige og sarkastiske stilen til Montgomery. Historien er enkel, miks inn en mystisk forfatter og en rik arving så har vi det hele, men det er Montgomery sin skarpe penn som gjør boken særdeles leseverdig. Jeg humret og lo meg gjennom hele boka, til tross for Montgomery ikke er nådig med disse grådige og nesten kontrollerende familiemedlemmene til Valancy som tror de vet best og mener de kjenner Valancy best. En herlig feel-good roman som får selv den mørkeste dagen til bli fin.

Miljøet vil nok mange kjenne igjen fra Anne fra Bjørkely, første gang jeg skrev om denne boka skrev jeg at Valancy nok kunne vært Annes storesøster, den samme tungen har de i alle fall. Mens Anne bruker store deler av livet på tilpasse seg miljøer hvor hun kanskje ikke alltid føler seg komfortabel og prøver å la være å si altfor mye feil bruker Valancy skarpe tunge til å bryte ut av den sosiale settingen hun aldri egentlig har likt. Felles for de begge er at de har en indre styrke og gjør mye av de selv mener er best, er god «inni» – ja, det er vel ikke uten grunn at vi (jeg) drømte om (Gilbert) å være Anne i min ungdom.

Dødsmerket av P.D.James
Andre bok om Cordelia Gray, James sin kvinnelige privatdetektiv og som kom ut første gang på engelsk i 1982 . Hun blir invitert til å være med en kjent skuespiller til en privat øy for å beskytte henne mot trusselbrev og andre ubehageligheter. Dessverre så blir ikke oppholdet som ventet, skuespilleren blir drept og Cordelia Gray skjønner etter hvert at en av de i det lille selskapet må stå bak. Skildringene av miljø og steder som P.D.James alltid er god på klarte ikke fenge meg denne gangen, lesingen gikk uvanlig trått og jeg hadde hele tiden følelsen av at dette har jeg lest før. Tross dette må jeg innrømme at de siste femti sidene var forrykende så avslutningen var det ingenting i veien for.

Ethan Frome av Edith Wharton
Ethan Frome, lengdemessig nærmere en novella enn en roman, var mitt første møte med Edith Wharton. Jeg bare sier det rett ut, for et møte! Vi møter Ethan Frome og får høre hans livshistorie og skjebne. Boka innledes og avsluttes med  en tilreisendes  historie i en fiktiv liten by i fjellene i New England.  Der gjør et kort møte med den slitne Ethan han nysgjerrig og etter ei stund får han muligheten til å høre Ethans historie, som alle i byen kjenner til og hinter vagt om. Kanskje høres det kjedelig ut, men denne romanen har et driv som jeg knapt har opplevd i en bok som egentlig er ganske stillestående. Språket er nydelig, frodig samtidig som det er realistisk. Edith Wharton altså, hun skal det leses mer av.

He did not know why he was so irrationally happy, for nothing was changed in his life or hers. He had not even touched the tip of her fingers or looked her full in the eyes. But their evening togehter had given him a vision of what life at her side might be, and he was glad not that he had done nothing to trouble the sweetness of the picture.

A Good Man in Africa av William Boyd
Boyd er også en favoritt her på bloggen, jeg har skrevet om fem eller seks av hans bøker tidligere. Han er en dreven historieforteller som gang på gang tar med meg til nye steder. A Good Man in Africa kom ut første i gang 1981 og går for å være en av hans beste.

Morgan Leafy er en britisk diplomat  nærmere førti år som er stasjonert i Kinjanja og som ikke er særlig interessert i hverken Afrikas kultur eller politikk. Jobben hans er ikke særlig utfordrende men han øyner sjansen til å gjøre en innsats når sjefen hans ber han følge med på et lokalt valg og avgi rapport. Dessverre går det ikke som planlagt og Leafy ender blant annet med å bli utsatt for utpressing. I tillegg må han hjelpe sjefen med å bli kvitt en død lokal ansatt som ingen vil ta i da hun ble drept av lynet og overtro tilsier at ingen må røre henne.

A Good Man in Africa er en fantastisk god beskrivelse av et bedrevitende expat miljø i utlandet. Det er tidvis fascinerende hvordan noen mennesker kan være så lite i interessert i det som faktisk skjer rundt dem. Leafy skildres men en brutal ærlighet (kan man si dette når det er fiksjon?) og realisme som gjør at jeg tror på historien, det er dette som er Boyd sin store styrke som forfatter i mine øyne.

Under lesingen av romanen får man ganske sterke vibber til romaner som Den dypeste grunn av Graham Greene når det kommer til beskrivelsene av miljøet og Doris Lessing sin debut Det synger i gresset på relasjonene mellom de hvite og afrikanerne. De var/ er gode disse britene når de beskrev sine egne i Afrika.

The problem was that they hated each other. There had been no overt hostility, no bitter confrontation, no single act that set off the conflict. It was an understanding that they both seemed to reach quite spontaneously, entirely natural and unsurprising, as if it were som unique genetic accident that had brought about this animosity. Morgan sometimes thought it was quite mature of them to tacitly acknowledge it in this unfusy wat, it made co-existense less complex.

———
Alle bøkene er kjøpt selv.