Fine omslag – igjen….

De som leser bloggen min fra tid til annen vet jo at jeg er litt ganske opphengt i omslag. Det optimale er en veldig god leseopplevelse samlet mellom et vakkert omslag. Heldigvis er det ikke bare utenlandske forlag som frister med klassikere i nye drakter. Gyldendal startet i fjor en klassikerserie. To ganger i året gir de ut fire klassikere i nye omslag. Høstens slipp var fire forfattere som alle har fått et 60-tallsinspirert design.

Hvordan kan man ikke blir inspirert til å lese disse bøkene?

Glassklokken av Sylvia Plath. Denne har jeg – på engelsk, men vil gjerne ha denne norske versjonen også i bokhylla.

Bålet av Bergljot Hobæk Haff. Ukjent roman av en kjent forfatter, denne har jeg ikke lest av Haff.

Fantastisk roman av Doris Lessing, debutromanen Det synger i gresset. Anbefales!

For meg både ukjent roman og ukjent forfatter. Korsvei i jungelen er skrevet av Solveig Christov. Kanskje den romanen av disse fire jeg ble mest interessert i å lese.

Reklame

Mansfield Park av Jane Austen

Jeg har lyttet meg gjennom nesten 15 timer med romanen Mansfield Park av Jane Austen. Som alltid er det en leseglede å tilbringe tid med Austen sine verk, men jeg må innrømme jeg ikke er helt overbevist om at jeg forstår hva og hvor hun ville med historien om Fanny Price.

Denne engelske lydbokutgaven er lest av Frances Barber. Jeg likte innlevelsen, men personene var veldig karikerte. Av klassikere som dette finnes det alltid flere alternativer så sjekk om du eventuelt skal kjøpe lydfila på audible.co.uk

Ti år gammel blir Fanny Price sendt til tanten og onkelen for å bo der. Lady Bertram, Fannys tante, har gjort et betraktelig bedre giftemål enn søsteren og tar nå til seg Fanny for å hjelpe. På Mansfield Park bor Fanny sammen med Lady Bertram og Sir Thomas og deres fire barn som alle er eldre enn henne. De er ikke direkte slemme mot Fanny, men de passer på at hun alltid vet at hun ikke er en av dem. Den yngste broren i familien Edmund er den som tar seg av henne og deres vennskap er bokas røde tråd.

Åtte år senere er hele familien opptatt av giftemål og det sosiale liv, men Fanny har allerede skjønt at for henne finnes det bare en mann og det er søskenbarnet Edmund. Dessverre er han mest interessert i Mary Crawford som er på besøk i nabolaget.

Jeg stopper der. Mansfield Park er en innholdsrik roman, det skjer mye hele veien. Selv om rød tråd er Fanny og hennes følelser for Edmund, synes jeg at det er noen episoder og dialoger og noen av karakterene som er høydepunktene i boka, ikke boka eller historien i sin helthet.

Mrs. Norris er Lady Betrams søster og dermed også Fannys tante. Hun er nært knyttet til familien Betram og har mer enn et ord med i husholdningen. Hun er spiss, egoistisk (selv om hun mener hun aldri gjør noe for seg selv) og har svært bestemte meninger om Fannys oppdragelse og oppførsel. I hennes øyne må Fanny være svært takknemlig for at hun i det hele tatt får puste den samme luften som Betramsfamilien. Mrs. Norris søster er altså den pene, men svært bedagelige anlagte Lady Bertram. Hun er kun interessert i velstående og vakre mennesker og gjør som mannen eller søstren sier. Når Fanny utover i boka blir kurtisert av Mary Crawfords bror kommer hun med uttalelsen «what a beautiful familiy we are». Ja, for sannelig var ikke Fanny vakker også, det måtte bare en velstående beiler til for at de skulle se det. Mary Crawford er selve motstykket til den uskyldige Fanny. Samtidig ser vi at det bor mer i Fanny enn vi kanskje ville ha trodd, hun hadde mot til å si nei Henry Crawford flere ganger. Hun ser hans negative sider, mens de andre ser kun sjarmen og pengene.

Romanen viser så godt hvordan de privilegerte jobbet kontinuerlig med å holde de under seg på plass. Det både var og sikkert er hardt arbeid å utmerke seg sosialt. Mansfield Park viser så godt at det ikke alltid var lidenskap og kjærlighet som veide tyngst når giftemål skulle inngås, penger og posisjoner var også tunge faktorer. Fannys mor giftet seg hverken til den ene eller andre p’en og hennes liv ble ikke enkelt får vi vite.

Neste roman i Jane Austen-prosjektet mitt tror jeg må bli Emma. Jeg hadde tenkt å lese den, men jeg merker at romanene fungerer veldig godt i lydbokformat. Jeg koser meg godt med den ironiske stilen, karikerte personene og relasjonene.
——-
Lydboka er kjøpt selv.