Tanker om Persuasion og Northanger Abbey

2014 skal bli året der jeg leser eller hører alle av Jane Austen sine romaner på nytt. Jeg leste alle hennes romaner på slutten av videregående og da jeg bodde i Moskva året etter videregående. Akk, det var tiden for klassikere.

Jeg hadde glemt hvor stort inntrykk Persuasion gjorde på den gangen. Jeg hadde (nesten) glemt at det er en roman jeg tror jeg elsker. Og det er ikke så ofte jeg bruker slike ord. Kanskje er Pride & Prejudice Austen sin beste, men Persuasion den slår meg nesten ut.

persuasionAnne Elliott er i slutten av tjue-årene, ugift. 19 år gammel sa hun ja til å gifte seg med den kjekke Frederick Wentworth. Dessverre var hverken familien hennes eller nære venner av familien særlig begeistret da han hadde hverken riktig slektstre eller penger. Hun blir overtalt til å bryte med Wentworth. Åtte år senere går det økonomisk dårlig med Anne Elliotts far, det blir bestemt at familiens eiendom Kellynch Hall skal leies ut. Leietagerne viser seg å være Wentworths søster  med mann og det tar ikke lang tid før Frederick Wentworth er tilbake i Annes sfære.

Både Persuasion og Northanger Abbey ble utgitt etter at Jane Austen døde. Hun døde i 1817, bøkene kom ut samme år, men er daterte 1818. Felles for de begge er at deler av handlingen foregår i Bath, et sted hvor man dro for å bli sett  med de riktige folkene. Selv føler jeg litt at likheten stopper der. Persuasion er bitende ironisk, samfunnskritisk og ganske humoristisk. Det overfladiske samfunnet blir beskrevet gjennom Annes familiemedlemmer; hennes to søstre og faren, som lever på sitt navn. I Northanger Abbey synes jeg Austen går mer inn på enkeltmenneskenenes iver etter status og svik, hva de er villig til å gjøre for å klatre høyere. Her er kort utdrag fra Persuasion:

«My idea of good company, Mr Elliot, is the company of clever, well-informed people, who have a great deal of conversation; that is what I call good company.»

«You are mistaken,» said he gently, «that is not good company; that is the best. Good company requires only birth, education, and manners, and with regard to education is not very nice. Birth and good manners are essential; but a little learning is by no means a dangerous thing in good company; on the contrary, it will do very well.

Uansett, Anne Elliott er en karakter jeg liker. Hun er intelligent, samtidig som hun er omgjengelig og en støtte for mange. Frederick Wentworth kommer tilbake som kaptein Wentworth, han har gjort det godt.

Midt oppi Austen sine bitende betraktninger om sosietetens regler og sedvaner, er Persuasion kanskje en av de fineste kjærlighetshistoriene i litteraturen. Wentworth kunne ha blitt han som glapp. Han kunne ha blitt han som hun alltid tenker på, alltid funderer på -hvordan livet deres kunne ha vært sammen. Slutten er kjent, heldigvis går det bra, Wentworths brev til Anne på slutten tar nesten pusten fra meg: Tell me not that I am too late, that such precious feelings are gone for ever. I offer myself to you again with a heart even more your own than when you almost broke it, eight years and a half ago.

Hvor mange har gått glipp av kjærligheten fordi de har hørt på gode råd?

Hvor mange har latt være å ta initiativ fordi man har vært redd for samfunnets kollektive øyne?

northanger abbeyCathrine Morland har et åpent sinn. Ung, fantasifull og ivrig bokelsker, en slukhals av de gotiske romanene som var så populære på Austen sin tid. Disse romanene bruker hun nesten som en veiledning på hvordan livet skal være. Et rikt vennepar av familien tar Cathrine med til Bath. I Bath finner hun alt hjemstedet ikke kan by på, men dessverre så kjenner de ingen. Cathrine blir etter hvert introdusert til Henry Tilney (eller introduserer han seg selv?), en ung mann med interessante tanker om mye. Samtidig dukker Cathrines bror opp, James, sammen med en venn ved navn John Thorpe. John har også ei søster, Isabelle, som viser stor interesse for James da søskenparet John og Isabella tror at Morlandfamilien er svært rike. De prøver å ødelegge Cathrines vennskap med Henry og Henrys søster Eleanor som også er kommet til Bath, men lykkes ikke. Når oppholdet i Bath går mot slutten blir Cathrine invitert med hjem til Henry og Eleanors Northanger Abbey hvor Cathrine virkelig lar fantasien løpe løpsk.

Handlingen i Northanger Abbey er dramatisk. I begynnelsen var jeg forvirra, jeg synes en del av scenene i Bath er litt for rotete. Når Cathrine ankommer Northanger Abbey synes jeg romanen får et mye mer driv og det er vanskelig å la være å bli revet med når Cathrines fantasi tar overhånd. Dialogene i Northanger Abbey er herlige, romanlesing har stor plass og referansene er mange.  Jeg har aldri kommet meg gjennom The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliff, men nå vet jeg i alle fall hva John Thorpe snakker om da han sier at han kun liker The Monk….

Henry Tilney er fornuften i Austens fortelling, spesielt når Cathrine utnevner seg selv til en heltinne under besøket på Northanger Abbey. Henry Tilney er veldig annerledes enn mange av de andre mannlige karakterene vi møter i Austens univers. Jeg oppfatter han nesten som å være litt nerdete, han er kunnskapsrik om mangt og har lest mye. Han snakker like mye til Cathrine som med henne. Han innehar også en skarp observasjon av menneskene rundt han og hans tanker rundt bruken av ordet nice i alle mulig situasjoner er i alle høyeste grad relevant i dag – nesten 200 år etter at boken kom ut!

Som alltid når jeg leser Jane Austen slår det meg hvor tidløst hun skrev, hvordan temaene hun skriver om fortsatt er aktuelle 200 år etter.

Apropos, ved nærmere ettertanke har jeg funnet ut at jeg aldri har sett en filmatisering av disse to bøkene. Jeg ser at Persuasion er filmatisert i 1995 og i 2007, i 2007 kom det også en film basert på Northanger Abbey. Noen som har noen anbefalinger?
———-
Begge lydbøkene er kjøpt selv.

Advertisements

10 thoughts on “Tanker om Persuasion og Northanger Abbey

  1. Sommaren for tre år sidan las eg Sense and Sensibility, Pride and Prejudice og Emma. I fjor las eg Northanger Abbey, og i løpet av 2014 skal eg lesa Persuasion og Mansfield Park. Sist eg las dei var på videregåande trur eg, men historien er velkjent.

    Eg elsker Persuasion, totalt forelska! Det fins ikkje ord for kor grenselaust eg ynskjer at Wentworth og Anne skal få kvarandre, og det skin gjennom kor sjalu han blir når Elliott vil ha henne. Når det gjelder filmversjon er eg veldig glad i versjonen frå 2007. Rupert Penry-Jones er helten min, og han gjer ein meget god figur. Anthony Head (som har spelt i Buffy) gjer og ein glitrande rolle som faren til Anne, og Julia Davis som speler søstra Elizabeth er priceless. 1995-versjonen har eg bare sett slutten på, men Ciaran Hinds som speler Wentworth er ein god skodespelar. Persuasion er med på klassikerutfordringa mi dette året, og då skal eg og skrive om ei filmatisering. Eg vurderer sterkt å sjå begge:-)

    Eg har kun sett 2007-versjonen av Northanger Abbey, og det er ein fin film. Den får med alle dei rette elementa, og Felicity Jones viser utviklinga til Catherine Moreland på ein god måte.

    • Jeg liker også den siste delen av boka, når Wentworth blir sjalu og på Mr. Elliott. Jeg liker også den benkscenen, hvor han driver og overhører Anne som snakker med en annen. Den boka er rett og slett en perle fra begynnelsen til slutt. Åhhhhh! Jeg tror jeg må se begge filmatiseringene fra 2007, jeg ser spent på Felicity Jones som Cathrine..

      Jeg er litt usikker på hva jeg skal lese/høre videre nå. Tror kanskje jeg går for Mansfield Park siden det er den som jeg ikke har noen særlig følelser for. Emma har jeg lest igjen, men det er noen år siden, Sense så jeg en filmatisering av i jula og Pride hørte jeg som lydbok for noen år siden, men jeg vil like vel høre eller lese den på nytt.

      • Mansfield Park syns eg er ein mørkare historie enn dei andre. Her er det fattigdom (frå Fanny Prices side), fordrukne søskenbarn, ei tante med eit openbart narkotikaproblem – også har du skjønne, herlege Edmund. Filmatiseringa frå 1999 med Jonny Lee Miller er eg veldig glad i, men det fins og ein frå 2007.

        Nå gler eg meg veldig til å setje meg ner med Persuasion altså!

    • Jeg har lest innlegget ditt og kommentarene dine og er enig i at det er litt vanskelig å feste merkelappen parodi på denne romanen. Jeg har også sett det flere plasser, og jeg er enig i at det er kritikk, men jeg synes parodi blir veldig sterkt.

      Så skjønnerjeg nå at jeg må lest Udolpho ferdig, den er litt mer vital enn jeg egentlig trodde… Alt man vil lese, så liten tid!

  2. Tilbaketråkk: Mansfield Park av Jane Austen | Hysj! Lesing pågår

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s