Korte omtaler av «Kom hjem» og «The Silkworm»

Jeg leser i varmen og her to korte omtaler av bøker som er slukt i sommervarmen.

kiblerJeg vet ikke helt hvorfor jeg endte opp med å lese Julie Kiblers roman Kom hjem. Mulig jeg ble lokket av blurben om de som likte Barnepiken vil bli trollbundet a denne. Jeg likte The Help som den heter på engelsk, jeg finner den norske oversettelsen forstyrrende snever, men Kom hjem synes jeg ble hakket for forutsigbar. Den føyer seg inn i rekken av bøker hvor to generasjoner av nå-tidskvinner skal finne ut av fortiden, sånn cirka. Variasjonene er der, men denne gangen er det snart 90 år gamle Isabelle som ber sin unge frisør om å bli med på en reise. Underveis tilbake til Isabelles barndomsby får vi høre en dramatisk historie om ulykkelig kjærlighet i USA på 40-tallet.

Historien som om den unge Isabelle er sterk og vakker, kjærligheten er vakker, men for meg blir denne nå-tidshistorien for vanskelig å svelge. Hvorfor ventet Isabelle så lenge med å ta denne reisen?

Underveis i lesingen tok meg selv i fundere ganske mye på karakterene. Jeg måinnrømme at jeg synes hovedpersoner i denne typen romaner ofte blir litt forutsigbare, rett og slett litt for politiske korrekte. Det er nesten som de ser fortiden men nåtidens øyne. Og hvorfor er mødrene portrettert så uspiselige – er det en tradisjon fra Jane Austens romaner?

the silkwormThe Silkworm vet jeg hvorfor jeg leste. Helt siden jeg leste Robert Galbraiths første roman Når gjøken galer har jeg ventet på fortsettelsen på denne krimserien. Serien om privatsetterforskeren Cormoran Strike er J.K. Rowlings krimserie som hun altså skriver under navnet Robert Galbraith. Jeg ble ganske begeistret for den første boken og The Silkworm som kom nå i sommer fortsetter i samme stil.

Cormoran Strike og hans assistent Robin må etterforske et groteskt mord på en forfatter – og dermed blir en hel bokbransje satt under lupen. Vi møter de alle i en eller annen for for bekledning. Alt fra de som skriver godt og aldri får solgt noe, de selvpubliserte, one-hit-wonders-forfatterne og de som pøser på med sex i en fantastisk verden. Det er kanskje bare en forfatter av J.K. Rowllings kaliber som kan gjøre noe sånt uten at det blir for syrlig?

Jeg kunne ha kopiert min omtale av den første boka – for det jeg skrev der gjelder denne også. Galbraith er best på omgivelser, miljø og karakterer. Cormoran og Robin er så levende og spenningen mellom disse personene gir boken den ekstra dimensjonen den trenger. Dessverre synes jeg den er i det lengste laget, men heldigvis var ikke alle dialogene like lange denne gangen. Som alltid med krimserier – start med begynnelsen om du er interessert. Den første boka er kommet ut på norsk, mens bok nummer to er kun å få tak i på engelsk per i dag.
——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

Når gjøken galer av Robert Galbraith (J.K. Rowling)

Jeg skulle så gjerne ha vært på Krimfestivalen i Oslo, men må ta til takke med krimbøker her hjemme i sofaen. Og det har blitt mye krim i det siste, jeg har lest siste bok i en serie, hørt  noen bøker midt i en annen serie og startet en ny. Sistnevnte er J.K. Rowlings nye krimserie som hun skriver under navnet Robert Galbraith.

når gjøken galer

Jeg likte dette omslaget. Spesielt etter at jeg hadde pellet av klistremerket som skrek at dette var en ny krimserie av J.K. Rowling.

Cormoran Strike er privatdetektiv i London. Han har sitt eget firma, men han sliter med å få betalt tilbake pengene han har lånt av sin kjente og rike far. Strike er i tretti-årene, har benprotese etter en ulykke i Afghanistan og har nettopp forlatt sin vakre (eks-)kjæreste. Sover gjør han på kontoret og håper at den nye sekretæren Robin ikke legger merke til det.

Oppdraget som blir den økonomiske redningen for Strike blir modellen Lula Landrys dødsfall. Politiet mente det var selvmord, at hun selv hev seg utenfor balkongen. Hennes bror tror ikke på politiets konklusjon og leier Cormoran Strike til å etterforske saken.

Når gjøken galer er definitivt starten på noe bra, noe veldig bra tror jeg. Jeg var ikke mange sidene inn i boka før jeg var oppslukt. På mange måter minner boka meg om P.D.James beste roman Dragning mot død. Da tenker jeg spesielt på skildringene av de forskjellige miljøene i London og det omfattende persongalleriet vi blir introdusert for. Selve handlingen er av klassisk materiale, jeg føler at Rowling har skrevet denne boka litt som en hyllest til tradisjonell, britisk krim. Og hun gjør ikke akkurat skam på sjangeren.

Selv om historien er ganske klassisk er Cormoran Strike langt fra en klassisk etterforsker. Og det er med han og Robin at Galbraith (Rowling) virkelig briljerer. Denne store karen har en fascinerende bakgrunn og er enkel å like, forfatteren har virkelig klart å lage en helstøpt karakter. Vi blir godt kjent med Strike, mens jeg antar at vi får vite mer om den litt mer mystiske Robin i senere bøker. I kjent stil har Rowling gitt oss noen hint, blant annet at Robin studerte psykologi før hun sluttet på universitet. Jeg ble nesten glad i dette radarparet – og heier litt på at Robin skal gjøre det slutt med den litt irriterende forloveden sin og gå for Strike i stedet…

Når gjøken galer er ikke uhorvelig spennende, likevel er det en slukebok som er vanskelig å legge fra seg. Boka er definitivt karakterbasert og jeg tror det er nettopp sjarmen ved karakterene og spenningen mellom disse som gjør at man ikke har lyst til å legge fra seg boka. I tillegg så klarer Rowling (eller Galbrait – dere skjønner hva jeg mener) å gi et veldig detaljert og klart bilde av Londons mange sider, vi trasker rundt i gatene i de mer polerte strøkene sammen med Strike og manøvrer oss rundt veiarbeid i de mer livlige delene av byen sammen med Robin. Stemningene er ypperlig beskrevet, jeg både ser, hører og lukter det hele.

Perfekt bok? Langt i fra. Strike er en grundig og etterettelig etteforsker, han er nøye på at det han finner ut skal kunne brukes i en eventuell rettsak i etterkant. Dessverre blir boka tidvis litt omstendig, det gjelder spesielt en del av dialogene. Strike er rundt i London og snakker med de som stod nær Landry og noen av disse samtalene blir nesten langdryge.

Ny bok i serien kommer (på engelsk) allerede nå i år. Jeg tror ikke jeg klarer å vente på den norske oversettelsen for å si det sånn…

Anbefales!

Andre som har lest romanen er Bokelskerinnen som synes romanen er «et godt stykke litterært arbeid, men synes den ble litt kjedelig på slutten. Siljes skriblerier har lest den engelske versjonen og synes at det hovedpersonene skinner og venter spent på om det kommer en BBC-serie (det gjør jeg også!). Og Mari fant et veldig morsomt pek da hun leste boka. Elida har hørt den engelske versjonen på lydbok og liker godt forholdet mellom de to hovedpersonene.
——-
Boka har jeg fått i (privat) gave.