Om påske, «Summer» og tanker om blogging

Påsken er over og vi har vel alle stått opp, eller gått tilbake, til våre hverdagsrutiner. Jeg tilbragte ferien på verdens fineste øy. Med meg i baggasjen hadde jeg masse lesestoff og store forventninger både lese- og bloggetid. Eh, vel. Knappe to bøker ble lest, ikke et eneste innlegg ble skrevet og jeg fikk ikke sett en hel episode av Poirot. Nuvel, til sistnevnte har vi i alle fall nett-tv.

Jeg er uvanlig vinglete på lesefronten i disse dager og skifter fra bok til bok. Det eneste som er fellesnevner for flere av bøkene jeg prøver meg på i disse dager er at de ikke er utgitt i går. Jeg leser nå blant annet Shakespeare, Tove Jansson og i påsken fikk jeg (i det minste) lest en bok om Poirot. Jeg klarer ikke å slutte å fascinere meg over hvor lite vi mennesker har forandret oss gjennom årene, hvordan bøker som ble skrevet lenge før jeg ble født får meg til å tenke nye tanker.

Jeg vingler derimot ikke på lydbokfronten. Jeg har akkurat startet Emma, men før det ble jeg ferdig med enda en roman av Edith Wharton. Jeg tror 2014 blir året da jeg virkelig startet å lese Wharton. Innledingen til beskrivelsen av romanen Summer kan henlede oss leserne (og hørerne!) til å tro at dette er kjærlighetshistorie.

Og det er en kjærlighetshistorie – hva er ikke det? Men det er en historie som først og fremst handler om å overleve.

Summer details the sexual awakening of Charity Royall, who lives unhappily with her hard-drinking adoptive father in an isolated New England village. Lucius Harney, a visiting architect, awakens her sexual passion and her hope for escape.

Atmosfæren og stedet kjenner jeg «igjen» fra Ethan Frome som jeg leste før jul. Mennesker som bor avsides og har få muligheter til inntrykk utenfra. Whartons sine beskrivelser av den lille byen, hvem som er noe og hvem man ikke bryr seg om, skjer gjennom handlinger og Charity sin tankestrøm. Ubevisst, med det mener jeg at hun ikke bevisst legger fokus på dette men at det er et av mange lag som avdekkes underveis i romanen.

Whartons Charity skapte motstand hos meg. Jeg fikk ikke innledningsvis noe særlig godt inntrykk av denne unge jenta som sitter med sytøyet sitt på det lokale biblioteket og ikke bryr seg om at bøkene rundt henne holder på å gå i stykker. Men Charity er ung, hun både prioriterer feil og tar feil valg og hun ser det kanskje ikke selv heller, men hun er offer for et samfunn som blir holdt i sjakk av smålighet og redselen for å gjøre feil.

Jeg har tenkt mye på bloggingen den siste tiden. Hvor vil jeg? Hvorfor skal jeg fortsette? Jeg vet ikke. Jeg har ikke noe klart svar på disse spørsmålene. Ett av mine mål med bloggen har vært å prøve å løfte frem noen av de bøkene man ikke finner på butikkenes mest solgte lister. Jeg er litt usikker på om jeg gjør det, men håper at noen plukker opp ett og annet tips fra bloggen.

Jeg har skrevet over 500 bokomtaler de siste årene – det er ganske mange. Jeg kjenner at det kan være vanskelig å variere, ofte tenker jeg at dette har jeg skrevet før. Jeg tenker derfor å gå litt bort fra de tradisjonelle bokomtalene her på bloggen. Jeg kommer til å skrive om (alle) bøkene jeg leser, men ikke alltid like mye. Kanskje går veien mot litt mer uformell bokprat? Vi får se. Jeg er uansett glad for alle dere som leser bloggen. Så får vi se hvor veien går videre!

Ha en god leseonsdag:-)
——–
Lydboka omtalt i innlegget er kjøpt selv.

Reklame

Fire kjappe: Dødsmerket, The Blue Castle, Ethan Frome og A Good Man in Africa

Fire kjappe anmeldelser i dag – tre favoritter, en gjenlesning, en ny favoritt og en favoritt som ikke nådde helt opp.

The Blue Castle av L.M.Montgomery
Den kanadiske forfatteren av serien om Anne fra Bjørkely skrev også bøker for voksne. Den populære The Blue Castle er fortsatt veldig populær og går dagens chicl.lit. forfattere en høy gang. Vi møter den 29 år gamle Valancy som er ugift og blir (sosialt) kuet av sin altfor selvhøytidlige storfamilie. Ved en feil får Valancy beskjed av sin doktor om at hun har en hjertefeil og at hun når som helst kan falle om og at ett år er det beste hun kan håpe på. Det gjør at Valancy tar mot til seg og flytter hjemmefra og det tar ikke lang tid før hun frir til stedets sære ungkar. Jeg har skrevet om denne boka før og som sist elsker jeg denne vittige og sarkastiske stilen til Montgomery. Historien er enkel, miks inn en mystisk forfatter og en rik arving så har vi det hele, men det er Montgomery sin skarpe penn som gjør boken særdeles leseverdig. Jeg humret og lo meg gjennom hele boka, til tross for Montgomery ikke er nådig med disse grådige og nesten kontrollerende familiemedlemmene til Valancy som tror de vet best og mener de kjenner Valancy best. En herlig feel-good roman som får selv den mørkeste dagen til bli fin.

Miljøet vil nok mange kjenne igjen fra Anne fra Bjørkely, første gang jeg skrev om denne boka skrev jeg at Valancy nok kunne vært Annes storesøster, den samme tungen har de i alle fall. Mens Anne bruker store deler av livet på tilpasse seg miljøer hvor hun kanskje ikke alltid føler seg komfortabel og prøver å la være å si altfor mye feil bruker Valancy skarpe tunge til å bryte ut av den sosiale settingen hun aldri egentlig har likt. Felles for de begge er at de har en indre styrke og gjør mye av de selv mener er best, er god «inni» – ja, det er vel ikke uten grunn at vi (jeg) drømte om (Gilbert) å være Anne i min ungdom.

Dødsmerket av P.D.James
Andre bok om Cordelia Gray, James sin kvinnelige privatdetektiv og som kom ut første gang på engelsk i 1982 . Hun blir invitert til å være med en kjent skuespiller til en privat øy for å beskytte henne mot trusselbrev og andre ubehageligheter. Dessverre så blir ikke oppholdet som ventet, skuespilleren blir drept og Cordelia Gray skjønner etter hvert at en av de i det lille selskapet må stå bak. Skildringene av miljø og steder som P.D.James alltid er god på klarte ikke fenge meg denne gangen, lesingen gikk uvanlig trått og jeg hadde hele tiden følelsen av at dette har jeg lest før. Tross dette må jeg innrømme at de siste femti sidene var forrykende så avslutningen var det ingenting i veien for.

Ethan Frome av Edith Wharton
Ethan Frome, lengdemessig nærmere en novella enn en roman, var mitt første møte med Edith Wharton. Jeg bare sier det rett ut, for et møte! Vi møter Ethan Frome og får høre hans livshistorie og skjebne. Boka innledes og avsluttes med  en tilreisendes  historie i en fiktiv liten by i fjellene i New England.  Der gjør et kort møte med den slitne Ethan han nysgjerrig og etter ei stund får han muligheten til å høre Ethans historie, som alle i byen kjenner til og hinter vagt om. Kanskje høres det kjedelig ut, men denne romanen har et driv som jeg knapt har opplevd i en bok som egentlig er ganske stillestående. Språket er nydelig, frodig samtidig som det er realistisk. Edith Wharton altså, hun skal det leses mer av.

He did not know why he was so irrationally happy, for nothing was changed in his life or hers. He had not even touched the tip of her fingers or looked her full in the eyes. But their evening togehter had given him a vision of what life at her side might be, and he was glad not that he had done nothing to trouble the sweetness of the picture.

A Good Man in Africa av William Boyd
Boyd er også en favoritt her på bloggen, jeg har skrevet om fem eller seks av hans bøker tidligere. Han er en dreven historieforteller som gang på gang tar med meg til nye steder. A Good Man in Africa kom ut første i gang 1981 og går for å være en av hans beste.

Morgan Leafy er en britisk diplomat  nærmere førti år som er stasjonert i Kinjanja og som ikke er særlig interessert i hverken Afrikas kultur eller politikk. Jobben hans er ikke særlig utfordrende men han øyner sjansen til å gjøre en innsats når sjefen hans ber han følge med på et lokalt valg og avgi rapport. Dessverre går det ikke som planlagt og Leafy ender blant annet med å bli utsatt for utpressing. I tillegg må han hjelpe sjefen med å bli kvitt en død lokal ansatt som ingen vil ta i da hun ble drept av lynet og overtro tilsier at ingen må røre henne.

A Good Man in Africa er en fantastisk god beskrivelse av et bedrevitende expat miljø i utlandet. Det er tidvis fascinerende hvordan noen mennesker kan være så lite i interessert i det som faktisk skjer rundt dem. Leafy skildres men en brutal ærlighet (kan man si dette når det er fiksjon?) og realisme som gjør at jeg tror på historien, det er dette som er Boyd sin store styrke som forfatter i mine øyne.

Under lesingen av romanen får man ganske sterke vibber til romaner som Den dypeste grunn av Graham Greene når det kommer til beskrivelsene av miljøet og Doris Lessing sin debut Det synger i gresset på relasjonene mellom de hvite og afrikanerne. De var/ er gode disse britene når de beskrev sine egne i Afrika.

The problem was that they hated each other. There had been no overt hostility, no bitter confrontation, no single act that set off the conflict. It was an understanding that they both seemed to reach quite spontaneously, entirely natural and unsurprising, as if it were som unique genetic accident that had brought about this animosity. Morgan sometimes thought it was quite mature of them to tacitly acknowledge it in this unfusy wat, it made co-existense less complex.

———
Alle bøkene er kjøpt selv.