A Good Man in Africa – sitat

With a sudden flash of prophetic inspiration he felt he knew why there was so much evil in the world – the price you paid for being good was simply quite out of proportion, preposterously over-valued. And as prime consumers of the commodity of goodness the human race had decided that as far they were concerned they were just not prepared to pay the going rate any more. He turned over in his bed and furiously punched his pillows, tears of frustration at his own weakness pricking his eyes. That is, he thought, except for a few silly mugs, except for a few soft, stupid bastards like himself.

 

– A Good Man in Africa  av William Boyd (s233)

Fire kjappe: Dødsmerket, The Blue Castle, Ethan Frome og A Good Man in Africa

Fire kjappe anmeldelser i dag – tre favoritter, en gjenlesning, en ny favoritt og en favoritt som ikke nådde helt opp.

the blue castleThe Blue Castle av L.M.Montgomery
Den kanadiske forfatteren av serien om Anne fra Bjørkely skrev også bøker for voksne. Den populære The Blue Castle er fortsatt veldig populær og går dagens chicl.lit. forfattere en høy gang. Vi møter den 29 år gamle Valancy som er ugift og blir (sosialt) kuet av sin altfor selvhøytidlige storfamilie. Ved en feil får Valancy beskjed av sin doktor om at hun har en hjertefeil og at hun når som helst kan falle om og at ett år er det beste hun kan håpe på. Det gjør at Valancy tar mot til seg og flytter hjemmefra og det tar ikke lang tid før hun frir til stedets sære ungkar. Jeg har skrevet om denne boka før og som sist elsker jeg denne vittige og sarkastiske stilen til Montgomery. Historien er enkel, miks inn en mystisk forfatter og en rik arving så har vi det hele, men det er Montgomery sin skarpe penn som gjør boken særdeles leseverdig. Jeg humret og lo meg gjennom hele boka, til tross for Montgomery ikke er nådig med disse grådige og nesten kontrollerende familiemedlemmene til Valancy som tror de vet best og mener de kjenner Valancy best. En herlig feel-good roman som får selv den mørkeste dagen til bli fin.

Miljøet vil nok mange kjenne igjen fra Anne fra Bjørkely, første gang jeg skrev om denne boka skrev jeg at Valancy nok kunne vært Annes storesøster, den samme tungen har de i alle fall. Mens Anne bruker store deler av livet på tilpasse seg miljøer hvor hun kanskje ikke alltid føler seg komfortabel og prøver å la være å si altfor mye feil bruker Valancy skarpe tunge til å bryte ut av den sosiale settingen hun aldri egentlig har likt. Felles for de begge er at de har en indre styrke og gjør mye av de selv mener er best, er god «inni» – ja, det er vel ikke uten grunn at vi (jeg) drømte om (Gilbert) å være Anne i min ungdom.

Dødsmerket av P.D.James
Andre bok om Cordelia Gray, James sin kvinnelige privatdetektiv og som kom ut første gang på engelsk i 1982 . Hun blir invitert til å være med en kjent skuespiller til en privat øy for å beskytte henne mot trusselbrev og andre ubehageligheter. Dessverre så blir ikke oppholdet som ventet, skuespilleren blir drept og Cordelia Gray skjønner etter hvert at en av de i det lille selskapet må stå bak. Skildringene av miljø og steder som P.D.James alltid er god på klarte ikke fenge meg denne gangen, lesingen gikk uvanlig trått og jeg hadde hele tiden følelsen av at dette har jeg lest før. Tross dette må jeg innrømme at de siste femti sidene var forrykende så avslutningen var det ingenting i veien for.

Ethan Frome av Edith Wharton
Ethan Frome, lengdemessig nærmere en novella enn en roman, var mitt første møte med Edith Wharton. Jeg bare sier det rett ut, for et møte! Vi møter Ethan Frome og får høre hans livshistorie og skjebne. Boka innledes og avsluttes med  en tilreisendes  historie i en fiktiv liten by i fjellene i New England.  Der gjør et kort møte med den slitne Ethan han nysgjerrig og etter ei stund får han muligheten til å høre Ethans historie, som alle i byen kjenner til og hinter vagt om. Kanskje høres det kjedelig ut, men denne romanen har et driv som jeg knapt har opplevd i en bok som egentlig er ganske stillestående. Språket er nydelig, frodig samtidig som det er realistisk. Edith Wharton altså, hun skal det leses mer av.

He did not know why he was so irrationally happy, for nothing was changed in his life or hers. He had not even touched the tip of her fingers or looked her full in the eyes. But their evening togehter had given him a vision of what life at her side might be, and he was glad not that he had done nothing to trouble the sweetness of the picture.

goodmanA Good Man in Africa av William Boyd
Boyd er også en favoritt her på bloggen, jeg har skrevet om fem eller seks av hans bøker tidligere. Han er en dreven historieforteller som gang på gang tar med meg til nye steder. A Good Man in Africa kom ut første i gang 1981 og går for å være en av hans beste.

Morgan Leafy er en britisk diplomat  nærmere førti år som er stasjonert i Kinjanja og som ikke er særlig interessert i hverken Afrikas kultur eller politikk. Jobben hans er ikke særlig utfordrende men han øyner sjansen til å gjøre en innsats når sjefen hans ber han følge med på et lokalt valg og avgi rapport. Dessverre går det ikke som planlagt og Leafy ender blant annet med å bli utsatt for utpressing. I tillegg må han hjelpe sjefen med å bli kvitt en død lokal ansatt som ingen vil ta i da hun ble drept av lynet og overtro tilsier at ingen må røre henne.

A Good Man in Africa er en fantastisk god beskrivelse av et bedrevitende expat miljø i utlandet. Det er tidvis fascinerende hvordan noen mennesker kan være så lite i interessert i det som faktisk skjer rundt dem. Leafy skildres men en brutal ærlighet (kan man si dette når det er fiksjon?) og realisme som gjør at jeg tror på historien, det er dette som er Boyd sin store styrke som forfatter i mine øyne.

Under lesingen av romanen får man ganske sterke vibber til romaner som Den dypeste grunn av Graham Greene når det kommer til beskrivelsene av miljøet og Doris Lessing sin debut Det synger i gresset på relasjonene mellom de hvite og afrikanerne. De var/ er gode disse britene når de beskrev sine egne i Afrika.

The problem was that they hated each other. There had been no overt hostility, no bitter confrontation, no single act that set off the conflict. It was an understanding that they both seemed to reach quite spontaneously, entirely natural and unsurprising, as if it were som unique genetic accident that had brought about this animosity. Morgan sometimes thought it was quite mature of them to tacitly acknowledge it in this unfusy wat, it made co-existense less complex.

———
Alle bøkene er kjøpt selv.